Heldigvis, midt i den ribbede følelse av mørke, står spor tilbake; minnene. Minner om eksplosive, opphetede og entusiastiske samtaler, om hva som helst; om både faglige, filosofiske og nært menneskelige temaer. Samtaler der begge hjernehalvdeler fikk kjørt seg til revnepunktet. Samtaler, der han, Øistein, i ekstase river fram flip-over-blokka, og tegner sine diagrammer overstrødd med likninger, hypoteser, kurver og fargestreker. Samtaler, der han tilkjennegir sin innerste drøm bak arbeidet sitt i DBE: ”Min drøm er den STORE brannmann!”. Samtaler om de nære ting, alt fra hans stolthet over sine døtre, til gode tips i mitt eget til tider kaotiske liv. Samtaler om religion, historie, språkutvikling; ja, hans fleksible kunnskapsrike hjerne var alltid rede for de mest astronomiske kreative kvantesprang.

På jobben var han med sin fantasi, sine kolossale kunnskaper, og fremfor alt, sin umåtelige snillhet, det selvfølgelige samlingspunkt. ”Spør Rimstad”, sa vi alltid, når noen lurte på noe. Ute i brann-Norge var alltid beskjeden ”hils til Rimstad”.
Han var en nytenker på de fleste områder, og ble derfor, av logisk nødvendighet, ofte tillagt rollen som outsider. Værende en spørrende sjel, ble han ledet av en kreativ rastløshet som vel aldri ga ham helt fred. For det sannhetssøkende menneske finnes det nemlig ingen totale selvfølgeligheter, og dermed ingen total trygghet. Han ante livets essens, sårbarheten, slik alle sjeler gjør, som ledes av den altfor klare tanke, og dermed ofte borer for dypt.

I valget mellom å leve et liv etter former, ytre fjas og konvensjoner, eller etter innhold, essens og erkjennelse, valgte han det siste. Dette til tross: han var viden kjent for sitt ytre vesen og sin utstråling. I sin daglige væremåte, som venn og kollega, og som foredragsholder og inspirator, hadde han en framtoning og presentasjonsform som var oss andre totalt overlegen, og sto i en særstilling.
Nå er det altså over. Han er ikke lenger her. Men, salig Shakespeare forenklet for mye når han delte universet i to faser, i liv og død, i et ”Være eller ikke være”. Nei, det er tre faser: Levende; død men husket; og død men glemt. Niels Øistein Rimstad er ennå bare midt i løpet gjennom disse tre faser. For, han vil i lang tid bli husket. Ja, mange er de som ofte, med glede, vil gløtte inn i sin egen sjel, og for sitt indre øye se sporet etter ham, denne komet av et menneske!

Publisert: 04-05-2002