«NYC firefighters not invited to 10th anniversary of 9/11 at Ground Zero. They werent invited on that day in 2001 either. They just showed up.»
New Yorks brannmenn ble ikke invitert til ti-årsmarkeringen av 11. september på Ground Zero.De var heller ikke invitert på den dagen i 2001. De bare kom!

Stasjonen i Brooklyn til mannskapsbil 226 er en typisk New York stasjon

Sikkerhet, sikkerhet, sikkerhet
Det var knyttet stor usikkerhet rundt tiårsmarkeringen av terrorangrepet og dette var dagen alt kunne skje, men ingenting måtte skje. Muligheten for et nytt terrorangrep ble av flere betegnet som høy og det verserte uendelig mange rykter om hvor og hvordan i byen. Beredskapen var kraftig høynet og hvis man dristet seg inn i byen med en varebil måtte man regne med å bli stoppet og ransaket flere ganger. Sikkerheten som “Brannmannen” opplevde under ettårsmarkeringen var ikke i nærheten av det vi opplevde nå, men sikkerhetstiltakene føltes likevel ikke påtrengende for den vanlige mannen i gata. Det virket heller ikke som at mennesker i storbyen og tilreisende var spesielt bekymret for et eventuelt nytt angrep for selv om mange oppfordret folk til å holde seg unna profilerte steder under dagene før og på selveste 11. september, yrte det av folk på disse stedene. Oppropet: “Vi lar oss ikke skremme” fungerer tilsynelatende bra for til tross for rykter, et voldsomt sikkerhetsoppbud og store oppslag i media var det tilsynelatende “business as usual” i New York. At fergen til Staten Island var et potensielt mål var kanskje opplagt, men det ble svært synlig da vi ble eskortert av en bevæpnet båt fra Coast Guard.

Minnemarkering i St. Pauls Chapel
Når man tenker på ofrene for terrorangrepet og det langvarige arbeidet på skadestedet i etterkant er det ikke så mange som tenker på det apparatet som skulle til for å ivareta redningspersonellet. Det var uendelig mange frivillige som jobbet dag og natt og hovedbasen for denne assistansen var det gamle St. Pauls Chapel som ligger vegg i vegg med Ground Zero. St. Pauls er den eldste kirken på Manhattan og mange betrakter det som et under at den ikke fikk antydning til skader da tårnene falt. Under minnemarkeringen snakket vi med flere av redningspersonellet og representanter for de frivillige som kunne fortelle om utrolig mange som sliter med alvorlige senskader etter å ha jobbet i flere måneder på Ground Zero. Dette er noe vi vil komme tilbake til i et senere nummer av Brannmannen. Minnemarkeringen i kapellet var satt til den 10. september der man hedret redningspersonell og frivillige. I etterkant ble det arrangert en barbecue på den gamle kirkegården som grenser mot Ground Zero der folk inntok et godt måltid og en iskald øl mellom eldgamle gravsteiner.

Ikke invitert
At ikke brannmenn, politi, helse, stålarbeidere, USAR-personell og andre om hadde vært involvert i arbeidet på Ground Zero var invitert til tiårsmarkeringen på fikk nok større oppmerksomhet i media enn blant de vanlige brannmenn i New York. Anslagsvis var det 91.000 redningspersonell som jobbet på Ground Zero og arrangøren mente at det det ville bli for liten plass, noe som egentlig ikke er vanskelig å forstå. På en annen side kan det nok oppleves som blodig urettferdig. Om de hadde vært invitert er det ikke sikkert at så mange ville kommet uansett. Brannfolk, som var tilstede på ettårsmarkeringen, opplevde bare at de ble møtt av en mur med mennesker, slik at de verken så eller hørte noe av seremonien. Brannmannens representant fant det også mer riktig å delta på en ”privat” markering, enn på Ground Zero.

“Private” seremonier
Når man skal minne sine kollegaer og snakke om det som skjedde trenger man først og fremst sine nærmeste kollegaer og famille rundt seg. Hva politikere eventuelt måtte ytre under slike minneseremonier er av mindre interesse. De fleste av New Yorks brannstasjoner valgte å holde sine egne minnemarkeringer der bilene ble kjørt ut av vognhallen og erstattet med langbord der folk kunne innta mat og drikke. Sekkepipeorkestre og andre opptog gikk fra stasjon til stasjon, noe som skapte en god stemning. Brannmannen var invitert til en stasjon i Brooklyn, som hadde mistet fire av sine mannskaper denne dagen for ti år siden. Alle stasjoner som har mistet mannskaper har laget en minnevegg for de falne og minneveggen på denne stasjonen var meget profesjonelt utført. “Brannmannen” skjønner godt de av våre kollegaer som foretrekker denne formen for minnemarkering for dette var både verdig og personlig og ikke minst holdt i en meget god atmosfære.