Vi fikk en kort kjørevei, da vi allerede var i nærheten. Det første redningsleder Pål Kolbeinstvedt ba om var at aktuelt høyspentstrekk ble gjort strømløst. Ved vår ankomst så vi at det satt en person på toppen av en høyspentmast som var anslått til 35-40 meter høy og som hadde 132 000 volt i ledningsnettet.
Lang tid før innsats
Vi fikk beskjed om at strømmen skulle være tatt, men vi hadde ingen mulighet til å kunne bekrefte det ute på stedet. Statnett ga også beskjed om at det ikke skulle noen opp i masta før en representant fra de var på stedet. Personen, som hadde klatret opp, var i telefonisk kontakt med 112-sentralen fra vi kom frem på stedet til vi hadde en redningsmann oppe hos han. Dette gjorde at vi fikk et godt inntrykk av hva slags type person vi hadde med å gjøre.
Vi fikk vite av politiet at gutten ikke fremsto som suicidal, men at han muligens var mentalt tilbakestående. Vi ble enige om at vi skulle klatre opp og gjøre et forsøk, med bakgrunn i den infoen som politiet hadde. Vårt største problem var at det tok utrolig lang tid fra vi ba om at strømmen skulle slås av til Statnett var på plass (ca. 2 timer og 10 minutter). I denne tiden forberedte vi oss med å komplettere utstyr som manglet (fra forrige oppdrag) og gjøre oss klare til rigging for dette oppdraget. Vi fikk også opp to hoppeputer, men disse ble aldri blåst opp.
Sikker nedfiring
Måten vi løste dette på var at Statnett sin representant klatret først opp i sitt eget utstyr, frem til avsatsen under gutten. Undertegnede klatret oppover masten med et dynamisk tau som ble mellomforankret etter hvert som jeg kom høyere. Det ble gitt ut tau via en taubrems på et basepunkt i midten av masten som ble betjent av Stian Lie og Ingunn Selvåg. Redningsmann Jørgen Lie klatret etter meg på sitt eget dynamiske tau, som også han mellomforankret på samme sted som meg. Vi sørget for at han til enhver tid var minimum 1 mellomforankring nedenfor meg, slik at avstanden fra meg til nærmeste lukkede karabin ble så kort som mulig.
Da jeg kom opp til gutten satt han på to vinkeljern à 5 cm med en glippe mellom på ca. 10 cm, total bredde på ca. 20 cm. Han fremsto ikke som suicidal, så jeg klatret helt opp til han. Da jeg fikk tak i gutten, holdt jeg den ene hånden rundt overkroppen, mens jeg jobbet med å få på redningsselen rundt overkroppen som en slynge. Da gutten var sikret med sele som en slynge og inn til min sele med et Y-skrev, kunne jeg jobbe videre med få selen hans ordentlig på plass med skulder- og skritt stropp. Dette for å ha noe rundt pasient mens det ble etablert en retningsendring på toppen.
Både Jørgen og jeg sikret oss inn i strukturen på masten og de to tauene vi brukte kunne vi nå tre gjennom en dobbel trinse og nedfiringstau var klart med en gang. Jørgen hadde også med seg et statisk tau, som ble festet inn i ryggen på redningsselen.
Gutten ble hjulpet til å klatre litt ned i struktur (ca. 3 meter) på stramme tau. Deretter fikk han beskjed om å holde seg til skuldrene, mens han sto godt mot masten med beina. På dette tidspunkt dro de nede på bakken han ut fra masten, slik at han ikke hadde mulighet til å løsne noe av tau eller karabiner.
Tauredning nødvendig
Han var kjapt nede på bakken, og gjenforent med mor. Jørgen klatret nedover masten «sammen» med gutten og jeg kom etter ved å klatre nedover igjen på dynamisk tau og ta inn mellomforankringer på veien ned.
Utfordringene var noe mangelfullt utstyr, på grunn av det forrige oppdraget og den lange ventetiden frem til Statnett var på plass. Neste gang vi får et tilsvarende oppdrag ville det vært kjappere å få hentet en representant fra Statnett hjemme, med hjelp fra politiet eller lignende.
En ting er i hvert fall sikkert, denne gutten ville hatt store, veldig store problemer med å komme seg ned på egenhånd, så uten tauredning ville nok ikke resultatet blitt så bra.
COMMENTS