Skogbrann og høyspent

Den 19. juni 2001 forårsaket et overslag fra en høyspentledning en skogbrann i en kraftgate i Rygge kommune. Mosseregionens interkommunale brann- og feiervesen (MIB) fulgte alle sine rutiner i godt samarbeid med 110-sentralen under hendelsen. Til tross for dette fikk en av innsatsmannskapene, under rekognoseringen, strøm i seg da høyspenten slo over i et tre han sto i nærheten av. Årsaken til overslaget var i følge varabrannsjef og avdelingsleder beredskap i MIB, Per Engan mangelfull rydning av vegetasjon i kraftgaten. DSB har også advart mot mangelfull linerydning og uttalt at dette i verste fall kan få dramatiske konsekvenser dersom avstanden blir mindre enn de tre forskriftsmessige meter som skal være mellom høyspentledninger og vegetasjon.

Hvem eier linjene?

110- sentralen hadde store problemer med å finne rette eier av kraftlinjene. Det var selvfølgelig uaktuelt å starte slokkearbeidet før de fikk en bekreftelse på avslått strøm og når aktørene på dette markedet er mange og til tider vanskelig å få tak i vil dette være et tidkrevende arbeid. Etter mange telefoner fram og tilbake fant 110-sentralen fram til Statnett som riktig eier og fikk endelig en bekreftelse på at strømmen var tatt og at slokkearbeidet kunne igangsettes.

Foretaksstraff

Påtalemyndighetene har som følge av ulykken ilagt MIB en bot på kr. 15.000 på grunn av at det ble iverksatt en arbeidsoperasjon i forbindelse med en skogbrann under en høyspentledning uten at det var utarbeidet en tilstrekkelig arbeidsinstruks for hvordan dette arbeidet skulle utføres. MIB var i utgangspunktet uenige i avgjørelsen, men de gikk den 14. september ut med en pressemelding der de blant annet sa at de etter en grundig vurdering likevel bestemt seg for å betale det ilagte forelegget av følgende grunner:

Det er et faktum at spesifikk arbeidsinstruks for denne type hendelser ikke var utarbeidet skriftlig som forutsatt i regelverket. Ansvaret for dette ligger på overordnet nivå i MOVAR IKS / MIB.
Det er et faktum at overbefalsvakten under rekognosering ved anledningen ble utsatt for en arbeidsulykke gjennom et overslag fra høyspentlinjen til vegetasjonen under.
MOVAR IKS ønsker på grunnlag av det foreliggende ikke å belaste rettsapparatet med denne saken.

Prinsippsak

Avdelingsleder beredskap i MIB, Per Engan, uttaler til ”Brannmannen” at MIB la fram arbeidsinstruksen som var utarbeidet i forbindelse med brann i nærhet av jernbaneverkets toglinjer og mener at denne instruksen så absolutt var relevant å bruke i dette tilfellet. Engan beklager at påtalemyndighetene ikke var enig i dette, og han setter spørsmålstegn ved at politiet ikke var interessert i å høre båndopptaket av sambandet fra 110-sentralen fra den aktuelle dagen.

Arbeidsinstruks for alle hendelser?

Per Engan sier til ”Brannmannen” at dette først og fremst synliggjør et problem som bør være like aktuelt for alle landets brannvesen: ”må vi utarbeide arbeidsinstrukser for alle tenkelige og utenkelige hendelser”? Engan sier videre at de i Mosseregionen har mange områder de bør se nærmere på i så tilfelle.
– Vi har både ferger, flyplass, jernbane, europavei, industri og man skal ha god fantasi for å kunne lage en arbeidsinstruks for alt som kan oppstå av branner og ulykker i denne regionen.
Engan understreker på det sterkeste at arbeidsinstrukser er en viktig del av etatens HMS-arbeid og skal tas alvorlig for å nettopp å sikre mannskapenes helse og sikkerhet, men han er redd for at kravene til dokumentasjon av sikkerhet kan gå for langt.
– Brannvesenet har et mye større fokus på HMS nå enn tidligere, men et regelverk må kunne følges opp, og det skal ikke stå på viljen, men jeg ser at blant annet manglende ressurser generelt i kommunene kan være et problem. Det første vi bør etablere er et bredere samarbeid med andre brannvesen, tilsynsmyndigheter og ikke minst med bedrifter. Brannforebyggende avdeling har en oppgave her og jeg ser det som fordelaktig at vi, i samarbeid med bedriftene kan utvikle gode arbeidsinstrukser,sier Engan.

Ressurskrevende

HMS er viktig, men svært så ressurskrevende og slik det ser ut nå så må man se på nødvendigheten av å ansette en egen HMS-konsulent for å kvalitetsikre etatens HMS-arbeid. Kan dette virkelig bli en nødvendighet for landets brannvesen, eller er det andre og ikke minst mindre ressurskrevende måter å løse dette problemet på? Kan vi effektivisere dette arbeidet med et tettere samarbeid og rapporteringsrutiner? Hvordan kan andre brannvesen få kjennskap til ulykker/nestenulykker som oppstår i de ulike kommunene og dra lærdom og ikke minst utarbeide rutiner som skal hindre at de selv havner i samme situasjon?

På hver vår tue

Det er et tegn i tiden at landets brannvesen samarbeider tettere og tettere, med for eksempel sammenslåinger og innkjøpssamarbeid. Er det ikke på tide å etablere et nasjonalt samarbeid om utviklingen av også HMS-arbeidet?

Lokalt samarbeid?

Brannsjefen på Hvaler, Christian Torgersen sier dette om problematikken:
– Mange brannvesen har nok problemer med å oppfylle myndighetenes krav til internkontroll, derunder også kravet om rutiner og prosedyrer som omhandler våre arbeidsoppgaver. Om myndighetenes krav er for strenge, kan diskuteres sett opp mot brannvesenets arbeidsoppgaver og ulykkens natur.
– På mange områder er det utarbeidet slike rutiner og prosedyrer for større områder, f.eks. helse. Fordelen ved dette er økt kvalitet og likere arbeidsmetode samt mindre ressurskrevende utarbeidelse totalt sett. Innenfor vårt 110-distrikt vil vi invitere brannsjefene til et slikt samarbeid. Hvordan dette skal gjøres i praksis må avgjøres der. Jeg kan hverken forskutere hvordan vi kan løse det eller når et eventuelt arbeid påbegynnes og sluttføres, men jeg har stor tro på at dette er et prosjekt som har livets rett og kan gi veldig gode synergieffekter, sier Torgersen.

Roy Larsen,
”Brannmannen”

Les svar og kommentarer fra Arbeidstilsynet og DSB

Distriktssjef i Arbeidstilsynet Ken Sletmo besvarer ”Brannmannens” spørsmål:

Brannvesen i hele landet utvikler arbeidsinstrukser basert på risikoanalyser, kunnskap og erfaring. Brann- og redningsvesen har mange arbeidsområder og må takle utrolig mange ulike scenarier. Forventer Arbeidstilsynet at det skal foreligge arbeidsinstrukser for absolutt alle tenkelige arbeidssituasjoner?

Utgangspunktet for arbeidstilsynets krav til arbeidsinstrukser følger av arbeidsmiljøloven og tilhørende regelverk. Forskrift om systematisk helse-, miljø- og sikkerhetsarbeid i virksomheter (internkontrollforskriften) er viktig i denne sammenheng. Denne forskriften forutsetter at virksomhetene har en internkontroll, herunder aktuelle instrukser, som kan dokumenteres i den form og det omfang som er nødvendig på bakgrunn av virksomhetens art, aktiviteter, risikoforhold og størrelse. Regelverket krever således at arbeidsgiver har foretatt og foretar rutinemessige gjennomganger/kartlegginger og vurdering av virksomheten og dens aktiviteter. Internkontrollen må gjenspeile dette. På noen områder må virksomheten derfor utarbeide grundige analyser av risiko og evt. arbeidsinstrukser, mens på andre områder kan en nøye seg med en enklere gjennomgang. Vi forventer således ikke at det foreligger arbeidsinstrukser for alle tenkelige arbeidssituasjoner, men at mer vesentlige områder er dekket. Virksomhetene må kunne dokumentere en regelmessig vurdering av forholdene, og evt. fange opp og utarbeide nye eller endrede rutiner der dette fremstår som et behov.

Det presiseres at der det utføres arbeidsoppgaver som kan innebære særlig fare for liv og helse, noe som er klart tilfelle for deler av de arbeidsoppgaver brann- og redningsvesen har, skal det utferdiges egne arbeidsinstrukser om hvorledes arbeidet skal utføres og sikkerhetsforanstaltninger iakttas, jf arbeidsmiljøloven § 12 nr 4. Også her kan det stilles spørsmål om hvor langt dette strekker seg. Det er vanskelig å oppstille klare grenser for alle tenkelige situasjoner. Vurderingen av dette må skje ut fra en nærmere analyse av de enkelte arbeidsoppgaver og risikoforhold. Det blir også her viktig å fokusere på at virksomheten faktisk foretar kartlegginger/vurderinger av aktuelle arbeidssituasjoner og at det utarbeides instrukser for arbeidsoppgaver-situasjoner som fremstår som påregnelig. Selvfølgelig kan det være vanskelig å fange opp alle scenarier. Det blir da særlig viktig at en har rutiner for hvorledes en skal opptre hvis det oppstår uavklarte eller uforutsette situasjoner og at arbeidstakerne også er trenet i forhold til dette.

Det er delte meninger om hvor ressurskrevende HMS-arbeid er. Spesielt når dette vurderes opp mot viktigheten av et forebyggende arbeid og kostnader relatert til helseskader og utstøtning av arbeidstakere fra arbeidslivet. Det er klart at virksomhetene må bruke noe ressurser på dette. Imidlertid gjelder dette alle virksomheter. Når det gjelder mer risikoutsatte yrkesgrupper (eks. brannmenn, politi, andre innsatsmannskap o.l.) er det, etter mitt skjønn, helt naturlig at HMS-arbeidet har en fremtredende plass. Enkelte kommuner (inkl. brannvesen) har allerede ”HMS-koordinatorer” på plass, og det er ikke uvanlig at andre bedrifter har egne ”verneledere”. Det synes heller ikke unaturlig at brannvesen har egne medarbeidere, eks. brannmenn med oppgaver også knyttet til kvalitetsikring av HMS-arbeidet.

Når det gjelder spørsmål om det er andre og mindre ressurskrevende måter å løse HMS-arbeidet på, er det ikke gitte svar eller oppskrifter på dette. Imidlertid synes jeg det er
viktig å aktivt bruke eksisterende verne- og helsepersonale i dette arbeidet, da kombinert
med den kompetanse de enkelte brannmenn har. Videre kan informasjons- og erfaringsutveksling mellom de forskjellige brannvesen være hensiktsmessig.

Hvordan kan andre brannvesen få kjennskap til ulykker/nestenulykker som oppstår i de ulike kommunene og dra lærdom og ikke minst, selv utarbeide rutiner som skal hindre at de selv havner i samme situasjon?
Dette er først og fremst et spørsmål om å finne gode metoder for informasjon- og erfaringsutveksling, noe som jeg mener de enkelte kommuner (brannvesen) selv er nærmest til å vurdere.

Kan det være nødvendig at hvert eneste brannvesen utvikle sin egen arbeidsinstruks for den samme hendelsen? Dersom for eks. radioaktivt avfall transporteres gjennom flere kommuner går jeg ut ifra at risikovurderingen og arbeidsinstruksen stort sett vil være den samme for alle de berørte kommuner?
Ved transport av radioaktivt avfall legger jeg til grunn at det gjelder særlige regler (uten at jeg har kunnskap om disse). Til spørsmålet om det kan være nødvendig at hvert eneste brannvesen utvikler sin egen arbeidsinstruks for den samme hendelsen, antar jeg at flere arbeidsinstrukser kan være egnet for utveksling mellom de forskjellige brannvesen. Likevel fremheves at etter arbeidsmiljølovens regler er det forholdene i den enkelte virksomhet som er avgjørende. Det vil si at en må gå gjennom de aktuelle instrukser og vurdere om disse er dekkende for akkurat denne virksomhet, evt. foreta nødvendige tilpasninger til lokale forhold. Det er også viktig å minne om arbeidstakernes medvirkning og opplæring. Instruksene må implementeres på en skikkelig måte, ikke bare kopieres og settes inn i en hylleperm.

Bør DSB, og Arbeidstilsynet ha en rolle i et system som kan avhjelpe situasjonen? Arbeidstilsynet har allerede en veiledningsrolle innenfor HMS-området. Og selv om vi har som mål å styrke denne veiledningsrollen, er det ikke praktisk mulig at arbeidstilsynet skal ha en mer direkte rolle i forbindelse med utarbeidelse av arbeidsinstrukser i det store antall virksomheter som finnes. Dette må også balanseres opp mot den tilsynsrolle (kontroll) som arbeidstilsynet har og at det er den enkelte arbeidsgiver som er tillagt ansvaret for drive den aktuelle virksomhet i tråd med gjeldende regelverk.
Arbeidstilsynet er for øvrig nylig utpekt (kongelig res. 17.09.2004) som koordinerende etat for virksomhetsrettet HMS-tilsyn hvor bl.a. et mål er at det skal gjennomføres en mer kraftfull og tydeligere samordning blant de etater som fører tilsyn etter HMS-forskriften i dag (Arbeidstilsynet, Statens forurensningstilsyn, Næringslivets Sikkerhetsorganisasjon, Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap og Statens strålevern, samt Statens helsetilsyn når det gjelder tilsyn med genteknologiloven). Et av virkemidlene overfor virksomhetene i denne sammenheng blir også samarbeid, felles informasjon og veiledning.

Sjefingeniør i DSB Hans Kristian Madsen sier dette om problemstillingen:

Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) er sentral tilsynsmyndighet på brannvernområdet, og vi skal påse at kommunene overholder sine plikter slik de følger av brann- og eksplosjonsvernloven.

Selv om Arbeidstilsynet nok har et mer omfattende ansvar i forhold til å følge opp Arbeidsmiljølovens krav til systematisk HMS arbeid i brannvesenene, er HMS et viktig element i DSBs tilsyn med det kommunale brannvesenet. Gjennom tilsynsarbeidet når vi alle landets brannvesen, og i tillegg til å gjennomføre tilsyn (kontroll), veileder og informerer vi om systematisk helse-, miljø- og sikkerhetsarbeid i brannvesenet. Eksempel på dette kan være veiledning og informasjon om kravene til utrykningsførerbevis for sjåfører som skal kjøre utrykning, til tross for at dette ligger forvaltningsmessig under en annen etat.
Internkontroll skal sikre at brannvesenets aktiviteter planlegges, organiseres, utføres og opprettholdes på en systematisk måte, slik det er beskrevet i helse-, miljø- og sikkerhetslovgivningen.
Arbeidsmiljøloven krever at arbeidsgiveren sørger for at arbeidstakeren gjøres kjent med helsefarer og annen risiko som kan være forbundet med arbeidet, og at arbeidstakeren får den opplæring, øvelse og instruksjon som er nødvendig. Arbeidstakeren på sin side plikter å medvirke til et sunt og trygt arbeidsmiljø. Arbeidstakeren skal følge opp tiltak, påbud, instrukser og selv melde fra om forhold som kan påvirke arbeidsmiljøet. Dette innebærer for eksempel at arbeidstakeren må følge opp kravene til helsekontroll, kjenne til og følge arbeidsinstrukser, bruke verneutstyr og delta på øvelser.

Systematisk HMS-arbeid

Det å etablere og drifte et systematisk HMS-arbeid i tråd med kravene i forskrift om systematisk helse-, miljø- og sikkerhetsarbeid i virksomheter (Internkontrollforskriften) kan bygges rundt tre enkle spørsmål:

1. Hva kan gå galt?
2. Hva kan vi gjøre for å hindre dette?
3. Hva kan vi gjøre for å redusere konsekvensene dersom noe skjer?

I dette ligger det krav om å fastsette mål for virksomheten, beskrive organiseringen og ansvarsforholdene i virksomheten, samt kartlegge og vurdere risiko og utarbeide planer og tiltak for å redusere risikoforholdene. Det skal lages og etterleves rutiner for registrering og oppfølging av avvik, samt sørge for at arbeidet overvåkes – kort sagt sette HMS-arbeidet i evig rullerende system.

Eierskap til HMS-arbeidet

Det er svært viktig at det nevnte arbeidet gjøres i hver enkelt virksomhet – ikke bare ved å kopiere andres permer og dokumenter. Det er gjennom engasjement lokalt at det etableres eierskap til HMS-arbeidet. Eierskap er avgjørende for å få til god kvalitet på internkontrollarbeidet. Gjennom å samarbeide på tvers av kommunegrensene utveksles erfaringer og kunnskap, noe direktoratet stadig erfarer gjennom kontakten med det kommunale brannvesenet. Det dukker stadig opp nye problemstillinger man må ta stilling til, og fordi norske brannveseners arbeidsoppgaver varierer fra kommune til kommune, ofte som følge av ulik lokal risiko, er det som nevnt ovenfor, viktig at HMS-arbeidet forankres i hvert enkelt brannvesen.
Hvordan brannvesenet skal organiseres er beskrevet inngående i forskrift om organisering og dimensjonering av brannvesen fra 2002 med tilhørende veiledning, og bør være kjent for de fleste. Imidlertid vil jeg trekke fram den viktige rollen som leder av brannvesenets beredskapsavdeling har i forhold til arbeidet med internkontroll. Det er naturlig at leder av beredskapsavdelingen koordinerer og påser eller overvåker at HMS-arbeid i brannberedskapen er dokumentert, skjer systematisk og kontinuerlig.

Nye datatekniske tiltak utvikles også for å møte kravene til oversikt og ansvarsforankring. Brannvesenene i Oslo og Bergen er i gang med svært interessante prosjekter på HMS-området, og DSB følger interessert denne utviklingen. Vi ser det som svært positivt at brannvesenene selv har en avgjørende rolle i dette utviklingsarbeidet.
Videre har direktoratet god erfaring med å gjennomføre tilsyn med brannvesener i Sør-Trøndelag sammen med Arbeidstilsynet. Dette har gitt oss erfaringer som vi søker å nyttiggjøre oss videre. Det kan også nevnes at vi, som svært mange i brannvesenmiljøet er kjent med, for kort tid tilbake fikk professor Henning Jakhelln til å utarbeide en juridisk betenkning om kravene som stilles til brannvesenet før og under innsats. Dette er arbeid som bør studeres nøye og følges opp i hvert enkelt brannvesen.

Rapporteringsrutiner

Når det gjelder registrering og behandling av, samt informasjon om ulykker eller nesten ulykker så ligger nok ansvaret hos Arbeidstilsynet. DSB vil på dette forvaltningsområdet være en bidragsyter eller en rådgiver. Videreutviklingen av HMS-arbeid i brannvesenet, som for eksempel utvikling av rapporteringsrutiner for ulykker eller nesten ulykker, og med det kanskje et behov for enhetlig registrering og behandling av ulykkesinformasjon til bruk for brannvesen, er interessante. DSB vil vurdere innspillene, samt se nærmere på om vi skal ta dette opp med Arbeidstilsynet i for eksempel et samarbeidsmøte mellom etatene.
DSB ønsker videre å trekke på de erfaringer brannvesenene har gjort gjennom etableringen av innkjøpssamarbeid. Vi vil nok ta initiativ til å få fram relevant informasjon om innkjøpssamarbeid med sikte på å kunne nyttiggjøre det til beste for brannvesenet. DSB skal være en initiativtager på samfunnssikkerhetsområdet, og den rollen utvikles kontinuerlig.

Brannvesenet, en vesentlig ressurs

I Stortingsmelding nr. 39 om samfunnssikkerhet og sivilt-militært samarbeid, er brannvesenet beskrevet som en vesentlig ressurs på samfunnssikkerhetsområdet. Videre stadfester meldingen at et velfungerende brannvesen er av grunnleggende betydning for samfunnets evne til å kunne håndtere også ekstraordinære hendelser. Systematisk oppfølging av HMS- arbeid i brannvesenet er i høyeste grad med på å gjøre brannvesenet til den velfungerende ressurs på samfunnssikkerhetsområdet som brannvesenet er og skal være. DSB vil som sentral tilsynsmyndighet og nasjonal fagmyndighet på brannvernområdet fortsette å vie systematisk helse-, miljø- og sikkerhetsarbeid i brannvesenene mye oppmerksomhet.

Publisert: 03-09-2004