Produktdatablad fantes ikkje anna enn ein A-4 side med produktinfo på engelsk. Felleskjøpet sentralt hadde info og vi fekk opplyst ein del fakta om stoffet og tiltak.
I siloen var det et heng på eine sida som gikk to meter fra toppen og skrånar innover i siloen til topp melmasse. Dei andre siloane inneheldt magnesiumoksyd, tørrfett, Urea o.l. Det var ikkje tilkomst til siloen anna enn nedre del, der siloane koner inn. I øvre deler står siloane tett i tett og har dermed ingen tilkomst. Siloanlegget var bygget i 1987.
Mikrobereaksjon startet varmgang
Varmgangen starta som følgje av at det var kome fukt i melmassen, som starta ein mikrobereaksjon. Denne reaksjonen utviklar varme og ved 70-72o C dør mikrobene. Etter dette blir reaksjonen kjemisk, men ein veit ikkje heilt kvifor den skjer og kva som skjer. Det som er fakta er at temperaturen deretter bare stiger og vi får høge temperaturar i glødereir. Forskjellige typar stoff i slike siloar utviklar forskjellige typar glødereir. Nokre stoff utviklar glødereir med hard skorpe, mens andre igjen utviklar porøse reir. Dette er viktig å ha kunnskap om når ein skal velje taktikk. Sidan det ikkje var slike opplysningar om stoffet måtte det aksjonerast som om vi hadde porøse glødereir.
Fare for eksplosjon
Ved varmgang, gløding og/eller ulming utviklast det CO. Vi visste ikkje korleis tilhøva var i siloen, men antok at vi ville kunne ha ein fare for CO- eksplosjon antent fra glødereir, som igjen ville kunne gi støveksplosjon. For å unngå CO- eksplosjon måtte vi teoretisk ned i en O2 konsentrasjon på 5,6 – 5,7 volumprosent. Dette er støkiometriske verdiar så vi vurderte at 7 -8 prosent O2 var OK.
Grunna at ein god del av andre produkt som var i bygget ville reagere med vatn, og bedriftsleiinga frykta skade på styreskap o.l. ved bruk av vatn, ble det valgt ei løysing som gav mindre skader, men tok lenger tid. Ein hadde også håp om at ein god del av melmassen ville kunne reddast.
CO2 tilført
Brannvesenet hindra, ved hjelp av CO2 innført fra toppen, vidare varmgang. Situasjonen stabiliserte seg og ingen varmgang var å sjå. Utover kvelden ble CO2 tilført for å vedlikehalde denne.
Torsdag 2. mars kl. 08.00 ble det i samarbeid med bedriften beslutta at produksjonen kunne starte igjen og CO2 skulle tilførast. En skulle da prøve å få hjelp til korleis tanken skulle tømmast dagen etter. To timar etter produksjonstart blei det oppdaga ny røykutvikling, truleg grunna vibrasjon som følgje av produksjonsutstyret. Brannvesenet tilførte da meir CO2 og stabiliserte reaksjonen.
For val av vidare strategi ble det ringt til DBE, Sintef og Felleskjøpet sentralt for å få veiledning. Felleskjøpet sentralt gav oss en del innspel utifrå erfaringar de hadde og opplysningar dei hadde på stoffet. Rolf K. Eckhoff ved universitet i Bergen veileda oss inn på riktig strategi. Det blei valgt ei løysing med å fortsette å tilføre C02 fra toppen samt injisere CO2 ved hjelp av lanser direkte inn i melmassen.
Det blei teke temperaturmåling ved hjelp av lanse samt at siloen ble termofotografert. Temperaturmålingane viste frå 30 opptil 190 oC. Temperaturen fant ein i harde klumpar midt inne i melmassen.
Termofotograferinga gav oss indikasjonar på temperaturforskjellar utvendig nede på siloen og på overflata inne i siloen. Melmassen hadde ein utruleg isolasjonsevne og termofotograferinga viste små forskjellar i temperatur.
Uttapping av melmasse foregjekk gjennom eigen trakt i botn som ledet melmassen ut i kar i 5. etasje. I trakt var det boret hol for raskt å plassere slokkespyd og CO2. Første del av uttapping gikk greitt, men så tetta det seg til grunna store klumpar. Ein tok då ut melmasse gjennom sideluke.
Grunna at det like etter denne uttapping var stor støvkonsentrasjon, blei sideluke lukka og vi trekte vekk Ved uttapping gjennom sideluka forsvann også CO2 , og det ville vere fare for antenning. Ved temperaturmålingar hadde vi funnet en klump med temperatur på ca 1900 C. Denne meinte vi var teke ut gjennom sideluka. Imidlertid tok det fyr i siloen. Det brente med blå flamme og støv gav en «stjerneskott»- effekt et stykke oppover i tanken. Antenning skjedde ca 10 minutt etter uttapping gjennom sideluke. I ettertid ser vi at det skulle vore tilført CO2 i store mengder etter uttapping i sideluka.
Brannen i siloen ble sløkt ved at slokkespyd ble sett inn og CO2 ble tilført gjennom to slangar frå silotopp.
Klumpane det var varmgang i hadde ei hard ytterflate. Største klumpen var ca 1 m3. Når vi skulle tømme tanken helt måtte vi knuse klumpar for at de skulle komme ut av mataren i botn av silo.
Langvarig aksjon ga best resultat
Aksjonsforma vi valde blei ei lang affære, men vi vil påstå at vi sparte bedrifta for store følgjeskadar og påfølgjande driftsstans dersom vi hadde valgt ein meir direkte metode. Samtidig ville sikkerheita til eige personell ikkje vere så godt ivareteke. Bortsett frå metoden med vannflushing i tanken meiner vi at beste metode med hensyn på sikkerheit vart valgt.
I denne aksjonen har vi erfart en del som må takast inn i bedrifta sine rutiner samt at statleg myndigheit må ta tak i fleire forhold rundt dette. For brannvesenet sin del har vi erfart at kritiske faktorar som vi vurderte kunne skje, det skjedde. Det medførte også at mannskapa blei brukt over alt for lang tid, grunna vi heile tida antok at «innan tre timar er vi ferdig».
Kva må gjerast?
Bedriften:
• Produktdatablad på norsk må vere tilgjengeleg ved bedriften
• Design av siloar og moglegheiter for uttapping utanom produksjonslinje. Vi tenker då i første rekke på tilkomst rundt siloane og det at slike siloar plasserast så høgt opp i bygg med dårleg tilkomst.
• Risikovurdering av lagringsforhold og samlagring.
Statleg myndigheit:
• Regulere forholdet mot siloar der det er fare for sjølvtenning og støveksplosjonar.
• Sjå på utarbeiding av produktdatablad , samt bidra til at det forskast på kva som skjer når enkelte stoff får varmgang grunna mikrober og deretter går over til brann.
• I dag er det meir regulert for å få plassere en 3000 liters drivstofftank enn en 100.000 liters silo med et stoff som kan gi store konsekvensar som følgje av støveksplosjon.
Geir Norevik, brannsjef
Flora brannvesen
Publisert: 05-05-2000
COMMENTS