Bam, som ligger ca. 1.000 km. sørøst i fra hovedstaden Teheran i Iran, ble ca. klokken 05.30 lokal tid 2. juledag rammet av et jordskjelv som ble målt til 6,3 på Richters skala. I løpet av de 12 sekundene skjelvet varte, rakk det å rasere en hel by. Fortsatt er tallet på antall døde usikre, men de siste tallene som er blitt oppgitt er ca. 43.000 omkomne. Det tilsvarer omtrent det samme som alle innbyggere i for eksempel Bodø eller Larvik. Et annet paradoks er at noen dager tidligere rammet et skjelv av samme styrke San Francisco, der omkom det to personer.

Brannfolkene som dro nedover kom alle fra Oslo brann- og redningsetat (OBRE). Bakgrunnen for at OBRE ble kontaktet var at Norske Redningshunder (NRH), Norsk Luftambulanse (NLA) og OBRE hadde startet et samarbeid for å kunne stille med en komplett redningsgruppe for denne type oppdrag. Det er etablert et team som heter Norwegian search and rescue team (NORSAR), som består av de tre ovennevnte. Så langt hadde dette samarbeidet kun dreid seg om noen møter, og en felles samling på Starum leir sist høst. En av tingene vi ble enige om der, var at vi så fort som mulig skulle ha en felles samling hvor det skulle gjennomføres en del praktiske øvelser relatert til ruinsøk.

Det var derfor mange ting som enda ikke var avklart, men naturkreftene venter ikke på den slags. Så da utkallingen gikk 2. juledag ble det bare å hive seg rundt og få samlet folk, hunder og utstyr. I rettferdighetens navn skal det nevnes at NRH har en plan i forhold til seg og sitt, med utstyrslister, pakkeplaner osv. ved denne typen oppdrag.
Bakgrunnen for samarbeidet er at NRH var i Tyrkia etter jordskjelvet i 1999. De reiste da alene nedover, det vil si uten støtteapparatet fra NLA og OBRE. Underveis i arbeidet der følte de en viss frustrasjon ved at de ikke hadde noen som kunne følge opp deres funn med graving etc. En annen viktig side ved samarbeidet er sikkerheten til fører og hund. Dette betyr at brannfolkene skal klarere området før hund og fører går inn. NLA er i første omgang med for å ivareta sikkerheten til mannskapene fra NRH og OBRE når det gjelder det helsemessige. Det er da også svært hyggelig for oss som skal ivareta sikkerheten å høre fra en hundefører i etterkant at hun aldri har følt seg så trygg under en aksjon.

30 skadde ble 43.000 døde

Første melding som nådde Norge etter skjelvet virket svært udramatisk. Den kom som en tekstmelding til lederen for NORSAR. Den lød på at det var gått et skjelv i Iran, og det var meldt om ca. 30 skadde, klokken var da ca. 06.45 fredag morgen 26. desember. Dette er meldinger Ove Syslak, leder for NORSAR, får mange av i løpet av året. Disse meldingene sendes ut i fra Office for the coordination of humanitarian affairs (Ocha) som ligger i Genève. Dette er en underavdeling av FN.

Utover morgenen økte tallene gradvis. Ca. kl. 19.15 kom henvendelsen til Ove Syslak fra Det Kgl. Utenriksdepartement. Det var ønske om NORSAR sin bistand i Bam. Dette var vel 3,5 timer etter at Iranske myndigheter hadde bedt FN om hjelp. Syslak ”trykket da på knappen”, og NRH startet sitt apparat i henhold til sin utvarslingsplan. Klokken var litt over midnatt da den endelige beskjeden kom fra ledelsen i OBRE om at brannfolkene skulle dra. De hadde fått tak i nok mannskaper til at dette var forsvarlig.
Vi skulle møte på Quality hotell på Gardermoen ferdig pakket klokken 06.00 lørdag morgen. Der ble det holdt et kort informasjonsmøte om de faktiske forhold. Vi skulle fly med Luftforsvarets C-130 (Hercules), men nøyaktig avreisetidspunkt var ikke fastsatt. Brannfolkene manglet også fortsatt en del utstyr, selv om mye var blitt skaffet til veie gjennom natten, takket stor velvillighet hos Sivilforsvaret og DSB. Det som gjenstod var en del håndverktøy, arbeidshansker, munnbind osv. Og da er det fint med brannfolk som ikke setter seg ned og fortviler, men ser muligheten. Via bekjente klarte man da å åpne en Tess forretning på Jessheim, der fikk vi tak i det meste av det som manglet.

Turen gikk så til den militære flyplassen på Gardermoen, hvor Luftforsvaret var i gang med å klargjøre en Hercules for oss. Det ble litt forsinkelser i opplessing osv., men ca klokken 13.30 lettet flyet. Etter en mellomlanding i Tyrkia, for drivstoffylling, landet vi på flyplassen i Kerman like etter midnatt. Her fikk vi et lengre opphold enn det som var ønskelig. Det var flere årsaker til det, men uansett føltes det frustrerende å skulle tilbringe mange timer på en flyplass bare 200 kilometer fra det jordskjelrammede området. Gruppen brukte tiden til å organisere seg i lag og få seg litt søvn på steingulvet i terminalbygget. For de som har flydd Hercules, vet at det ikke er lett verken å føre samtaler eller sove ombord.

”Reis hjem”

Søndag morgen fortsatt flyturen til Bam. Det tok tid å få landet der, årsaken fikk vi greie på senere. Flytårnet var ødelagt etter skjelvet, og det provisoriske var ikke i drift enda. Flyverne måtte derfor avtale direkte seg i mellom om hvem sin tur det var til å lande. Trafikken var på dette tidspunktet ganske så stor. Det kom inn hjelp i fra alle verdens hjørner, og samtidig skulle det flyes ut skadde. Uansett gikk avviklingen uten noen uhell.

Her kom det som for mange artet seg som en sjokkmelding. Vår ledelse ble møtt rett etter landing av en representant fra Recipientsenteret med melding om at vi bare kunne returnere. Det var ikke bruk for vår hjelp da alt letearbeid etter overlevende skulle avsluttes samme kveld. Dette var en beskjed den norske gruppen ikke uten videre aksepterte. To hjelpearbeidere ble sendt bort til Recipientsenter og etter en stund kom kontra meldingen om at vi skulle bli. Så det var bare å losse flyet for fem tonn utstyr, 1500 liter kildevann, ni hunder og 29 hjelpearbeidere.

Gruppen skal være selvforsynte for et opphold på ti dager. Det kom lastebiler og fraktet oss inn til en felles leir som var etablert for alle hjelpearbeiderne. Vi var nøye med at alle lastebiler med vårt utstyr ble fulgt av minst to nordmenn. Det var akutt mangel på alt i byen, og de lokale innbyggerne var desperate etter å få tak i ting. De danske hjelpearbeiderne som kom omtrent samtidig med oss, fikk erfare dette ved at en hel lastebil med utstyr for ca. 1 millioner kroner bare forsvant
Det norske teamet var nå klare for å starte jobben, men vi hadde enda ikke fått tildelt noe område å søke i. Resten av søndagen ble derfor brukt til å etablere leieren.

Ku på soverommet

Tidlig mandag morgen ble vi tildelt et boligområde litt utenfor sentrum. Da startet sannsynligvis også det farligste vi gjorde under hele oppholdet, det vil si transporten til og fra søksområdene. Dette forgikk bakpå små lokale pickuper. Aktsomhet, tresekundersregelen og andre ting vi har lært hjemme i Norge når det gjelder bilkjøring, var tydeligvis fremmedord der nede.
Da vi hadde kommet oss ut i feltet var det litt frem og tilbake i forhold til hvor vi skulle søke, og hvor det hadde vært søkt tidligere. Selv om det er vedtatt en standardisert internasjonal merking under denne type arbeid, var dette tydeligvis ikke fulgt helt etter boka. Kanskje ikke så rart at det tar tid å organisere et så stort hjelpearbeid over et så stort område som det her var snakk om når ca. 1.500 hjelpearbeidere fra i overkant av 40 land skal samarbeide.

Vi kom i gang og hundene fikk markering. Da startet gravingen. Det var et utrolig tungt arbeid, så vi fikk heldigvis hjelp i fra en tropp med tyrkiske soldater. Det viste seg raskt at det var et dyrekadaver. Det gjorde at vi måtte tenke litt annerledes, fordi det viste seg at i mange av husene hadde de husdyrene sine på soverommet om natten for å holde varmen. En annen ting vi også ble litt lurt på i starten, var at vi konsentrerte oss først og fremst om det vi mente kunne være soverom siden skjelvet hadde skjedd grytidlig om morgenen. Det viste seg nemlig at skjelvet skjedde da det var det bønnetid og derfor hadde nesten alle over 15 år stått opp for å be, og hadde forlatt soverommet. Dette viser hvor utrolig viktig det er å foreta skikkelig research når man skal på oppdrag i fremmede land og kulturer. Språkproblemene var også sterkt gjeldende, de lokale kunne ikke et ord engelsk, så alt måtte gå på tegnspråk inntil vi fikk tak i noen som kunne tolke. Det var ofte studenter som var kommet ned i fra Teheran for å hjelpe til. De ble etter hvert en helt uvurderlig hjelp for oss. Vi opplevde blant annet å bli stoppet under fremgraving av det som sannsynligvis var et barnelik.

Vi skjønte ikke hvorfor, men årsaken var sannsynligvis at de pårørende ikke hadde noen grav, og de ønsket heller ikke at de omkomne skulle ligge i fellesgrav. Da anså de heller ruinene av huset som en grav. Uansett hadde sjelen vandret, så da var det ikke så farlig. Når dette skal forklares med tegnspråk av pårørende som er i sjokk og dyp sorg, skjønner man at det kan by på problemer. Når det gjelder tolking, må det nevnes at den norske gruppen var så heldig at fotografen som var med nedover fra Scanpix var iraner, men han bodde nå i Norge. Dette viste seg å være til uvurderlig hjelp for det norske teamet i mange situasjoner.

Samarbeid med Sør-Afrika

De neste to dagene ble vi sendt nærmere sentrum av byen. NORSAR innledet da også et samarbeid med gruppen i fra Sør-Afrika. De hadde bra med folk og tyngre frigjøringsverktøy, men lite hunder og førere. Vi opplevde også de neste dagene de samme problemene der hvor hundene gjorde markeringer og vi skulle grave. Lokalbefolkningen stoppet oss. Ut i fra de restene som var igjen av bygningsmassen, kunne vi også være sikre på at det ikke var overlevende, men likhundene hadde markert. Selv om vi ble stoppet flere steder, er det viktig å understreke hvor utrolig stor takknemlighet de lokale viste ved at vi var tilstede og ville hjelpe dem. Deres takknemlighet ble tydelig synliggjort på nyttårsaften hvor det kom en delegasjon til leiren og gav bort gaver og blomster til hver enkelt. Vi synes jo at det var feil at de skulle bruke tid å ressurser på det, men det betydde mye for dem å få takket på denne måten.

Innsatsstyrken ble delt i tre lag. Hvert lag bestod av en lagleder, tre hunder med fører, en lege eller redningsmann fra NLA og to brannfolk. Når dette samarbeidet har kommet i fastere former skal det være fem brannfolk på hvert lag. Denne gangen var det tilstrekkelig med to brannfolk per lag, men neste oppdrag kan by på atskillig større utfordringer når det gjelder det redningstekniske. Bygningsmassen i Bam var stort sett av veldig dårlig konstruksjon. Mesteparten var bygd i murstein med svært lite bindemiddel. Ståldragere kunne vi møte på enkelte steder, mens armering var totalt fraværende.

Funn, etter avsluttet jobb

Det offisielle letearbeidet ble innstilt om kvelden onsdagen, det vil si nyttårsaften. Flere dager etter dette ble det gjort to funn av levende, den ene omkom riktignok senere, men det viser hvor viktig det er å opprettholde søk i lang tid etter denne type katastrofe, selv om ting ser helt håpløst ut. De sene funnene i Bam har allerede startet en diskusjon på hvordan denne type arbeid bør organiseres ved senere hendelser. Den norske gruppen gjorde ingen funn av levende.
Før hjemreise gav vi bort alt utstyr bortsett fra det personlige. Dette var etter godkjenning fra UD. Alt av brannrelatert utstyr ble gitt til det lokale brannvesen.

De var satt helt ut av spill fordi brannstasjonen hadde kollapset med brannbilene inne. Midlertidig var derfor brannvesenet i en naboby satt inn som beredskapsstyrke. De tok i mot utstyret og skulle formidle det videre. Meste parten av dette var helt nytt og ubrukt, så de trodde knapt sine egne øyne når de fikk alt dette.
Siste formiddagen da vi ventet på hjemtransporten tok de norske som ønsket det, seg opp til området for fellesgravene som var anlagt i forbindelse med jordskjelvet. Da fikk man virkelig understreket hvilket enormt omfang denne katastrofen hadde. Vi la på noen blomster, og fikk en verdig avslutning på et svært spesielt oppdrag.

Hjemme

Kontakten med pårørende hjemme foregikk via hjemmegruppen til NRH. De har satt dette i system og ringte en gang i døgnet og informerte om det som hadde skjedd og skulle skje. Dette ble svært godt mottatt av de som var hjemme. Kontakten mellom Bam og hjemmegruppen gikk på satellittelefon.
Det ble organisert felles transport hjem sammen med den danske delegasjonen. Gruppen i fra NORSAR ankom Gardermoen fredag 2. januar om kvelden. Der var det et stort mottakelsesapparat med ledelsen fra de ulike organisasjonene, pressefolk og ikke minst utviklingsminister Hilde Frafjord Johnson som var kommet for å takke på vegne av den norske regjering. Gruppen var samlet til lørdag formiddag for å ha en avslutning på oppdraget med mat og samtaler, før man fikk reise hjem

Publisert: 02-01-2004