Siv Anita hadde bodd på en 16 kvadratmeters hybel i Urtegata i vel to år da brannen skjedde natt til 13. desember. I løpet av den perioden hadde det vært fire branner og branntilløp.
– Det var ingen informasjon om hva vi skulle gjøre ved en brann og på grunn av mange feil ved alarmanlegget var det ingen seg brydde om brannlarmen som gikk hele tiden. Etter en brann i kjelleren ble det sagt at vektere skulle gå kontrollrunder, men jeg så aldri noen. Det eneste som skjedde var et oppslag om at vi ikke skulle slippe inn noen uvedkommende. Jeg så heller aldri noen vaktmestere som gikk kontrollrunder, sier hun.

Da Siv Anita flyttet til Urtegata, følte hun det som en beroligelse at utleier var Thon-gruppen.
– Jeg trodde at sikkerheten ville være bra hos en profesjonell utleier som Thon-gruppen, men det har vist seg å være motsatt. Jeg spurte hva som ville skje etter brannene, men fikk ikke svar.
Oppfølgingen etter brannen, har fra Thon-gruppen sin side vært fraværende.
– Jeg har ikke fått en telefon om hvordan det gikk med meg eller om de kunne hjelpe med noe. Jeg tok sjøl kontakt med eiendomsavdelingen hos Thon og fikk da et frekt svar fra en dame på mitt spørsmål om hvor jeg skulle bo og hvordan sikkerheten var der.
– Men det som gjør meg forbanna er at Olav Thon står fram i VG og sier at de omkomne hadde overlevd hvis de hadde oppholdt seg i leilighetene. Jeg hadde aldri overlevd i min leilighet, sier hun.

Siv Anitas leilighet var i fjerde etasje mot bakgården lengst bort i hovedkorridoren. Hun er sikker på at alarmklokkene ikke ringte da hun våknet.
– Jeg sover lett og ville våknet av det. Nå våknet jeg av røyk i rommet og en følelse av at noe var galt. Jeg åpnet vinduet og så at det brant ut av leiligheten under meg. Så åpnet jeg døra ut mot korridoren og ble møtt av svart røyk helt ned til gulvet. Jeg lukket døra og ringte 113. De ga meg beskjed om å gå ut av leiligheten.
Siv Anita sier hun alltid har vært livredd for brann, likevel klarte hun å være veldig rasjonell i handlingene sine.

– Da jeg fikk beskjed om å gå ut, kledde jeg på meg helt automatisk og tok med meg mobiltelefonen min. Så åpnet jeg døra og begynte å krabbe bortover mot hovedtrappa. Da jeg kom dit åpnet jeg døra og så flammer nede i trappa. Jeg lukket igjen døra og begynte å krabbe andre veien. Dørklinka var så varm at jeg fikk brannsår på hånda. Nå lukket jeg øynene og konsentrerte meg om å krabbe mest mulig rett frem for å komme til trappa i den andre enden av korridoren. Da jeg kom frem til trappa, så rulla jeg meg sammen og rulla ned en etasje. Der ble jeg liggende. Så kom tankene om at dette var slutten og jeg ble kjempesint. Samtidig så jeg meg selv stå på gata mens bygget brant.
Imens var redningsaksjonen fra vinduene i bygningen avsluttet og brannmannskaper gikk inn i bygningen. På vei opp trappa snublet Kjetil Riise over Siv Anita og en mann. Røyken var så tett at det ikke var mulig å se dem.

– Jeg hørte tunge skritt i trappa, men så ble jeg borte. Det neste jeg husker var noen øyne. Det viste seg å være øynene til brannmester Bjørn Arnesen. Så husker jeg at jeg ble båret inn i ambulansen. Da ville jeg å si at det var liv i meg, men jeg klarte det ikke.
På sykehuset ble det målt Co-konsentrasjon på 43 prosent i blodet og en dose av cyanid som var så høy at den sprengte måleskalaen. Likevel var hun bevisst dagen etter og kunne opplyse om telefonnummer til pårørende.

– Det første jeg spurte om var hvor mange som hadde klart seg for jeg var sikker på at mange hadde omkommet. Opplysninger om utfallet av brannen fikk jeg i flere ”doser” og det tror jeg var bra. Da jeg forsto hvor dramatisk det hadde vært fikk jeg hjerteklapp.
Siv Anita ble behandlet to ganger i trykktank med 100 prosent oksygen. Respiratorbehandlingen trodde legene ville foregå helt til midten av januar, men den ble avsluttet allerede ti dager etter brannen. I dag har hun ingen mèn av røykskadene.

– Jeg har ingen problemer med hukommelsen slik legene fryktet. Jeg har heller ingen psykiske problemer, men brannen ligger jo i underbevisstheten. Noen dager etter brannen, ble jeg veldig urolig ved firetiden om natta – det tidspunktet da brannen skjedde. Idag vet jeg hvor nær jeg var fra å omkomme, men jeg tenker at det ikke var min tur denne gangen. Det er også godt å tenke at jeg ikke kunne gjort noe annerledes der og da.

To uker etter brannen var Siv Anita og foreldrene på Hovedbrannstasjonen og hilste på brannmannskapene som reddet henne ut. Det var en god opplevelse.
– Jeg er selvfølgelig kjempeglad og takknemlig for at brannmennene reddet meg ut i siste liten. Å møte dem var en veldig god opplevelse for meg og mine foreldre. Pappa er også veldig takknemlig for den kontakten han har hatt med brannmester Arnesen.

Nå har Siv Anita tilbake igjen i Oslo for å ta opp jobben. Hun håper at noe godt kommer ut av den tragiske brannen.
– Det er kjempebra at det har blitt fokus på brannvern etterpå. Så får vi bare håpe at det kan vare, sier Siv Anita.