Hvilket lag skulle Norge stille med? Stiftelsen Norsk Luftambulanse (SNLA) har de to siste årene arrangert NM i hurtigfrigjøring i samarbeid med Hallingdal Brann- og redning, og med sponsing fra Fagforbundet. Det var naturlig at de regjerende mesterne burde få turen som en velfortjent premie. Ringerike brann- og redning, stasjon Ringerike i Vestre Vikens ambulansetjeneste og Nordre Buskerud politidistrikt stilte med vinnerlaget. Det var en spent, klar og i tillegg sjarmerende gjeng som ankom Frankfurt en søndag ettermiddag i mars.
Testvrak som fryktet
Et gjentakende problem når SNLAs instruktører har reist rundt med TAS-kursene (se infoboks) for å lære bort metoden, er at bilene ikke er deformert nok til at man kan demonstrere metoden ordentlig. Dermed har de begynt å ta med biler selv. Kupeen hvor fører og passasjerer sitter bør være sammenklemt. TAS-prosjektleder Jan Einar Andersen hadde i forkant prøvd å fortelle tyskerne at dette var et viktig moment. Det innebærer at bilen må droppes fra minimum 20 meters høyde, og kanskje to-tre ganger også. Jo nyere bil, jo større energi må til for at kupeen skal deformeres. Derfor var det viktig å inspisere bilene søndag kveld før selve demonstrasjonen/konkurransen mandag formiddag. Det var som fryktet. Bilene på Opelfabrikken i Frankfurt, hvor alt skulle foregå, var krasjet med så liten energi at selv ikke airbagene var utløst. Det var et problem som måtte løses i løpet av morgendagen. Dette ble det lokale brannvesenets og representanten fra Opels hodepine til dagen etter.
To verdener
I Tyskland er det brannvesenet som definerer hvilke metoder man bruker, slik det tradisjonelt var i Norge for noen år siden. I Norge har samarbeid på tvers og samvirkefokus gjort at alle nødetater har fått et ord med i laget. Blant annet har helses hovedfokus – det er faktisk pasientens liv det dreier seg – om fått gjennomslag. Spare tid, spare liv.
Derfor var det hyggelig å se at brannledere fra Mannheim, Wiesbaden, Stuttgart, Pforzheim, Innsbruck i Østerrike, og selvfølgelig Frankfurt hadde tatt turen for å se på hurtigfrigjøringsmetoden.
– Velkommen alle, og takk til Opel i Rüsselsheim som gjør det mulig å trene i dag, åpner Ralph Ebermann, brannsjef i Stuttgart. – I dag skal vi sjekke ut to måter å redde folk, og se hva som er best. Det viktigste i dag er kunnskapsdelingen. Kanskje kan vi bygge et nettverk for framtiden? Det vil gjøre alle til vinnere.
Første del av dagen gikk med til en omvisning på Opelfabrikken, og til å fortelle om metodene man bruker og hvordan man er organisert både i Norge og Tyskland. Tyskerne tok seg god tid til å vise at organiseringen på skadested er forskjellig fra brannvesen til brannvesen. Det er ulike kjøretøyer som sendes ut fra brannstasjonen, og ulike modeller for hvordan man leder en aksjon hvor man klipper ut fastklemte fra bilvrak. En stor forskjell fra Norge er at brannvesenet i Tyskland leder aksjonen, politiet brukes kun til å sperre av området og helse får en birolle. Nødetatene har ikke noe egentlig samvirke.
I Norge har man ulike modeller avhengig av hvilke etater som kommer først på stedet. Den første etaten på stedet sikrer området, politiet har innsatslederrollen når de kommer til, og brann og helse samarbeider om å få pasienten raskest mulig ut samtidig som han eller hun får den behandlingen som er nødvendig der og da underveis. Tyskernes sikkerhetsfokus for egne mannskaper er kanskje så stort at det forsinker for pasienten? En annen overraskelse er at det faktisk er forskriftsfestet i Tyskland at man ikke kan snu eller flytte et bilvrak. I Norge vil man snu et vrak som ligger på hodet fordi man rett og slett ikke kan overleve særlig lenge opp-ned. Helsepersonell vil befinne seg inni vraket for å sikre pasientens nakke og holde frie luftveier underveis under en snuoperasjon.
– Vi liker å dele, sier Jan Einar Andersen prosjektleder i TAS. – Hurtigfrigjøringsmetoden er et verktøy i verktøykassa, det er en av tingene vi kan gjøre når en pasient sitter fast. Med denne metoden kan man få arbeidstiden på skadestedet for pasienten ned til ti minutter. Tradisjonelt har man vært redd for nakke- og ryggskader på denne pasientgruppen. I dag viser forskningen at 85 prosent ikke har dette.
– Hurtigfrigjøringsmetoden er benyttet 4500 ganger nå, og vi har aldri hatt noen uhell med metoden. Den er både enkel, rask og sikker.
Tungberger takk
– Målet er å få ut pasienten så fort som mulig og til sykehus, og få til så stor åpning som mulig, slik at man kan får minst mulig bevegelse ved en potensiell nakke- og ryggskade hos pasienten, forteller Olav Wagenius, tidligere brannmann, som nå er TAS-instruktør i SNLA. – Kjettingmetoden har ingen begrensning for hvor langt man kan dra. Wagenius understreker at det aller viktigste er at trippelvarslingen fungerer, slik at nødetatene kommer mest mulig samtidig. Hvis det går ti eller tjue minutter mellom varslingen kan liv gå tapt.
– Ofte får man huden full av kjeft når man ankommer et skadested fordi det har tatt så lang tid. Så er det egentlig i forkant av varslingen til brannvesenet at mange minutter har gått.
En annen ting Wagenius er opptatt av er å få eksterne ressurser så raskt som mulig på skadestedet. Det er bare en fordel å kalle ut en tungberger eller bilberger så raskt som mulig, i tilfelle de må hjelpe til med å trekke ut vraket.
– De må uansett ut for å redde verdier i etterkant, så da kan man like gjerne bruke dem i redningsaksjonen også.
Action
Så er det ut i den tyske våren for å vise fram metoden vår. En ny bil har blitt krasjet behørig for at nordmennene faktisk kan demonstrere kjettingmetoden. Yvonne Sergeev og Bård Nordstrøm fra Vestre Vikens og Ringerike ambulansetjeneste lager i stand en boaredder med tepper og teip med assistanse fra Mattis Hamborg og Kjetil Solheim som er politiførstebetjenter i Nordre Buskerud. Roar Oppen, Oddbjørn Larsen, Per Olav Rolund og Rolf W. Aarflot fra Ringerike brann- og redning får plassert bilen med fronten inntil en vegg slik at de kan demonstrere hvordan den flyttes. De gjør seg også noe kjent med brannbilene, blant annet hvordan vinsjene fungerer. Stemningen er god i teamet. Dette kan de, og dette har de gjort mange ganger før. Dette vaktlaget kan samvirke!
Så er man i gang. Stoppeklokka startes. Brannvesenet trekker bilen raskt ut fra veggen slik at man får en brannbil på hver side. Bård setter seg inn til pasienten og sikrer nakken, gir oksygen og dekker til med pledd mens brannvesenet knuser for- og bakruten for å feste kjettingene i alle fire stolper. Bilen dras ut, og det klippes nede til venstre ved førerdøra. Yvonne har hjulpet til med nakkekrage og «boaslange», funnet fram backboard og pasientens vippes ut og legges på båre. Klokka stanses på 6,35 minutter. Gjengen er kjempefornøyd med egen personlig rekord. Samtidig som de er helt klar på at de kan korte ned tiden både her og der. De har troa på at de skal klokke inn på fem minutter en vakker dag.
Tyskerne har fulgt nordmennenes arbeid med stor interesse og mange kameraer i sving.
– Jeg er imponert – på en god måte, sier Ralph Ebermann.
Før de går i gang med sin oppvisning demonstrerer nordmennene hvordan man kan bruke bajonettsagen til å skjære over en stolpe. Det er en splitter ny bil og en seig oppgave. Men det funker, brannmennene fra Tyskland måper.
Så er det Stuttgart sin tur. Bilvraket står midt på plassen, og trengs ikke å flyttes noe sted. Det har de jo uansett ikke lov til. Igjen starter vi stoppeklokka. Tyskerne jobber hardt med å klippe av begge dørene foran. Deretter starter et tidkrevende arbeid med en spreder for å bevege vraket foran i førerburet, slik at man skal få løs pasienten. Det tar sin tid.
– Dette er slik vi jobbet for 15 år siden, kommenterer en nordmann. – Det ser effektivt ut til å begynne med, men så tar ting tid etter at dørene er kommet av. Da blir det jobbing i det uendelige.
Til slutt tas markøren ut ved hjelp av boaredning på et backboard. Tyskerne klokker inn på 13,28 minutter. Jobbing i det uendelige ble det ikke, men alle erkjenner at denne metoden går saktere.
Markøren blir spurt om han følte seg best ivaretatt av de norske eller de tyske. Han gir uttrykk for at han er mest fornøyd med pasientbehandlingen han fikk av nordmennene.
– Støynivået med instrumentene som brukes ved klippemetoden er høyere og blir også en stressfaktor, sier en av nordmennene.
Etterpå diskuterer og demonstrerer man forskjellige måter å ta ut pasienten på.
– Boaredning er bra når man er få, men det finnes bedre måter å ta ut pasienten på når man er flere, mener Jan Einar.
Debrifing
Til slutt er det tid for oppsummering. Tyskerne forteller om forskriften som hindrer dem i å flytte eller snu bilvrak. Hvordan kan man skape en forståelse for at det trengs endring?
– Vi tok kampen via helsevesenet for å gi en forståelse av at det haster å komme til behandling for en fastklemt pasient med potensielle indre blødninger.
I Østerrike er det ikke like rigid som i Tyskland.
Det blir også en diskusjon om airbagen kan utløses, og om man bør holde seg ut av airbagsonen når man behandler pasienten.
– Dette har jeg bare sett én gang i en film som er femten-tyve år gammel, og man er fremdeles redd for det, sier Jan Einar som tydeligvis har hatt denne diskusjonen noen ganger før. – Hvis dette har skjedd i mange ulykker, hvorfor har man ikke sett flere filmer av det?
En tysker forteller at han har kuttet flere ganger i airbaggeneratorer, men at den aldri har eksplodert.
Fyren fra Opel forteller at om man kobler fra batteriet er problemet løst på noen sekunder.
– Vi håper dere får en ny metode i verktøykassa nå, avslutter Jan Einar. Han har undervist så mange år i hurtigfrigjøring nå at det nesten blir vondt å se på klippemetoden.
Det haster
– Jeg må ta meg en halvtimes tur for å lufte meg når jeg ser tyskerne vise fram klippemetoden på Rescue Days. De holder på i 30 -50 minutter. Folk klapper. Det ser fancy ut. Men det tar altfor lang tid, sier Jan Einar Andersen, som er ansvarlig for TAS-kursene i SNLA i dag.
Han følte seg heller ikke særlig populær etter en demonstrasjon i Sverige hvor paramedicen krøp inn via bakruten bak i bilen, og de tok pasienten ut via bakvinduet da han lurte på hvorfor i all verden de ikke bare åpnet bildøra. Bilen var jo ikke deformert?
– Jeg har sagt til svenskene at de må skynde seg om de skal innføre metoden. Om fem-ti år vil ikke bilkupeene være deformert på samme måte og ha noen som har overlevd inni.
En ting som kommer fram om Tyskland som burde vært noe å tenke på i Norge: I Tyskland må man ha 37 timer med førstehjelp før man kan få førerkort. I Norge toucher man så vidt innom det.
– Imponerende, sier Jan Einar.
Så er vi spent på å høre om hurtigfrigjøringsmetoden/kjettingmetoden får en utbredelse i Tyskland, før bilene blir så sikre at metoden ikke trengs lengre: De som sitter i en bil med deformert kupé vil dessverre være døde på grunn av høyenergiskader, mener nordmennene. Noen tyskere som kjenner bilbransjen tror at metoden vil være aktuell også i fremtiden. Tiden vil vise.
Skal vi si 1-0 til Norge i første omgang?
Tverrfaglig akuttmedisinsk samarbeid (TAS) i Stiftelsen Norsk Luftambulanse
- Gjennom TAS 2 og TAS 3 har norske nødetater blitt undervist i blant annet hurtigjøringsmetoden siden 2000.
- Så langt er det holdt 500 kurs med hurtigfrigjøring som en bit av innholdet i norske TAS-kurs.
- Den danske redningsskolen har også tatt til seg metoden og dermed har metoden spredt seg i Danmark.
- Halvparten av svenske kommuner har tatt i bruk metoden, selv om de lenge var skeptiske.
- Nå har SNLA utviklet TAS 4 som mer går på operativ ledelse, og overlater videreføring av opplæring i hurtigfrigjøring til nødetatene i Norge selv.
- De to siste årene har SNLA arrangert NM i hurtigfrigjøring på høstparten, for å opprettholde fokuset på metoden. Nytt NM i 2014 blir 11. – 12. september.
- Den beste tiden i NM 2012 var på 11 minutter. I fjor klokket vinnerne inn på tiden 7,11: Det hjelper å trene!
- Dette er en svært livreddende metode. – Antakelig et av de viktigste enkelttiltakene som har vært mest livreddende de siste 15 årene, mener Jan Einar Andersen.
COMMENTS