Historien om Bill Feehan

Mandagen 10. september, overveide Bill Feehan, first deputy commisioner i New York Fire Department (FDNY), å gå av med pensjon. En assistent spurte Feehan om han ville være villig til å fortsette å arbeide i den nye byadministrasjonen. «Absolutt»; svarte deputy commisioneren, men han forsto at en ny ordfører helt sikkert ville ønske sitt eget lag i januar 2002.

Feehan var 71 ar gammel. De fleste brannmenn i FDNY går av med pensjon for de blir 60 år. En av Feehans assistenter hadde sett tegn på at hans sjef var klar til å gå av. I lobbyen til FDNY- hovedkvarteret i downtown Brooklyn, er det en minneplate stor som en vegg med navnene på alle de brannmenn som har omkommet i tjeneste. Minneplaten hadde plass til 780. Siden 1865, da FDNY ble stiftet, har minneplaten blitt nesten fylt opp med 778 navn. Da Feehan kom tilbake fra lunsj med sin venn og kamerat deputy commisioner Tom Fitzpatrick noen uker før 11. september, la de to merke til håndverkere som la til tre nye navn på minneplaten etter en forferdelig brann i Queens. » Jeg vil være ute herfra før den minneplaten er full», sa Feehan.

Feehans venner og familie trodde likevel at han ville komme til å hate pensjonisttilværelsen. «Jeg vil ikke at det skal være bare meg og ekornene i hagen», sa han ofte til kolleger og familie. I virkeligheten var Feehan New York Fire Department. Han hadde vært i brannvesenet siden 1959 og steget i gradene, fra aspirant til commisioner. Etter at hans kone Betty døde i 1996, hadde han kun hatt en ferie og han ankom på jobb syv om morgenen og dro ofte ikke hjem for åtte om kvelden, alltid klar til å rykke ut. Staben hans ka1te han «Yoda» på grunn av hans alder og hans klokskap. Brannmannsjobben var et kall for Feehans familie. Hans far hadde vært brannmann og en nevø, en av hans sønner og en svigersønn var alle brannmenn. Selv om Feehan hadde steget i gradene, så han på seg selv som en brannmann hvis riktige plass var på brannstedet. Han foretrakk å bli kalt «Chief» framfor det mer pompøse «Commisioner».

Feehan forsvarte innbitt den tette, nesten klanlignende kulturen i FDNY. Tidlig på 90-tallet, da ordfører David Dinkins kritiserte det lave antallet kvinner og minoriteter i FDNY-som fortsatt består av 90 prosent hvite menn – advarte Feehan mot å ødelegge kameratskapet i FDNY og «esprit de corps». «Hør», sa han på en høring i rådhuset, «kanskje vi skal rekruttere på svarte radiostasjoner…men ikke kritiser FDNY’s kultur, fordi det er den kulturen som gjør at vanlige menn løper inn i brennende bygninger og gjør heltedåder».

I Feehans kontor hang en poster av soldater i Korea-krigen. Fee han pratet aldri om det, men han fikk to Purple Hearts i Korea for sin innsats. Feehan tenkte mye på psykologien til soldater og brannmenn. Det var viktig, trodde han, at de ikke visste for mye. Krigere og redningsmenn måtte være villig til å handle i blind tro. I Korea, fortalte Feehan til kamerat Tom Fitzpatrick, fikk hans kompani ordre om å innta en ås og holde den uansett hva som skjedde. «Jeg så 1000 menn på min side og på den andre siden så jeg 100.000 fiendtlige soldater og jeg sa, OK vi skal holde åsen, men de er 100 ganger flere. Hvordan skal vi gjøre det?» Det var best å ikke spørre, syntes Feehan.

Feehan kunne være krass.» Den fyren», sa han om en nylig utnevnt Fire Marshall, «kan ikke finne en jøde i Jerusalem. Og han hadde ingen sympati for sytere og hypokondere som dro fordel av FDNY’s liberale regler for sykedager. «Finner du ikke støvlene dine?», sa han bryskt til en brannmann som hadde problemer med å passe på utstyret sitt. «Hvordan greide du å rote bort støvlene dine? Mistet du beina?» Men han hadde også en sentimental side. Han kunne sitte i timevis ved sengen til en skadet brannmann, og han avsluttet alltid sine festtaler med «La Gud holde deg i sin hand». Fitzpatrick ertende kalte Feehan «The Monsignor».

«Brannmenn skal aldri løpe»

Som et menneske av rutiner og vaner, begynte Feehan 11. september som han gjorde hver dag med å sta opp før daggry, kle på seg dress og slips, og sette seg inn i bilen litt før seks om morgenen. Han parkerte på sin vanlige plass og satt på sin vanlige plass i kantina og spiste to egg og bacon mens han leste avisen: Cirka kl 6.45 tok han sin kaffekopp, gikk ut av døra og da han så de føtste solstrålene, sa han, «Ser ut som det blir en fin dag».
«Hei sjef», skrek Peter Guidetti, Feehans sjåfør gjennom mange år og personlige assistent, «Jeg tror du bør se dette». «Bill», skrek Ray Goldbach, Feehans executive assistant, «Et fly kjørte inn i World Trade Center». Begge mennene så ut av vinduet som vendte vest fra FDNY’s hovedkvarter mot downtown Manhattan. De kunne se røyk som steg opp fra toppetasjene i det nordre tårnet i World Trade Center.

Bill Feehan kom ut fra sitt kontor og sa ut . «Oh my God», sa han. Han stanset bare et øyeblikk før han kommanderte, «Kom igjen, vi drar». Noen av sekretærene begynte å skrike og gråte. «Å for guds skyld, ro dere ned», sa Feehan. «Hva er det? Har dere ikke sett et fly som har krasjet med en bygning før?». Som en ivrig gransker av branner, hadde Feehan nøye lest om den siste kollisjonen mellom et fly og en skyskraper, på den tåkete morgenen i 1945 da et B-25 bombefly hadde pløyet inn i Empire State Building mellom 78. og 79. etasje. Feehan hadde undret seg over hvordan en av bombeflyets motorer hadde skjært inn i en heisesjakt og falt til kjelleren som en bombe.

Feehans menn – Guidetti, Goldbach og to andre deputy commisionerer, Tom McDonald og Tom Fitzpatrick-begynte å løpe mot heisen. «Vent litt, karer», sa Feehan, mens han holdt armene til siden, akkurat som en lærer gjør for å roe oppjagede skolebarn. «Vil dere virkelig løpe? Eller skal vi gå?» Feehan fulgte en gammel regel; «Brannmenn skal aldri løpe». Det var viktig å forbli rolig og tenke over jobben før man kom fram.
Likevel var Feehan tydelig bekymret i bilen, da de fikk problemer med å få tak i alarmsentralen på radioen. «Bil 2 til Manhattan», sa Feehan. «Bil 2 på vei til World Trade Center ulykke». Ingen respons. Sjåføren, Peter Guidetti kastet et blikk på sin sjef og så noe han aldri hadde sett før; Feehan så engstelig ut, nesten litt redd.

Brannfolkene i bilen ble tause. Ingen diskuterte strategi. De kunne se det nordre tårnet på avstand hvor tykk svart røyk steg opp fra de øverste etasjene. Til slutt sa McDonald litt svakt; «Dette kommer til å bli litt av en jobb». De fem mennene i bilen visste at sjansene for a redde noen fra etasjene over brannen var nesten null. I sitt hode, gjorde Fitzpatrick et enkelt regnestykke. Som en tommelfingerregel, sa man at tungt lastede brannmenn ville bruke ett minutt pr. etasje på å avansere opp trappene i en brennende bygning. I den farten ville det ta brannmennene en og en halv time før de ville greie å komme fram til brannen.

Guidetti parkerte den store Grand Marquisen halvveis på fortauet to kvartaler fra det brennende nord-tårnet. Mennene gikk ut og tok på seg sine utrykningsklær. «Vel Tom», sa Feehan mens han la handen på skulderen til sin kamerat Fitzpatrick, «dette kommer til å bli noe for historiebøkene». Begge mennene var ivrige historielesere.

Ettersom Feehan og hans menn banet seg vei mot den brennende bygningen, ble de møtt av tusener av forskrekkede mennesker. Noen gråt, andre så forvirret ut. Feehans sjåfør, Guidetti ropte ut, » Kom dere vekk. Bygningen kommer til å rase». Hans magefølelse var at bygningen ikke ville stå. Likevel var han beroliget av minnet om en samtale han hadde for 25 år siden. Guidetti hadde pratet med en arkitektingeniør som hadde stoppet på brannstasjonen en dag. Guidetti hadde spurt mannen hva som ville skje hvis et stort passasjerfly fylt med flybensin traff 80. etasje i et av tvillingtårnene. Ville de 30 etasjene over tippe av? Arkitekten trodde ikke det. Bygningen, sa han, hadde blitt konstruert for å kunne motstå en slik katastrofe.
Guidetti brakte ikke opp sin bekymring med Feehan. Ingen av mennene nevnte engang muligheten for at bygningen ville kollapse helt. De bare gikk, side om side, mot brannen.

«Dette er historie»

Feehan og hans menn hadde akkurat nådd fram til World Trade Center da United Flight 175 krasjet i det andre tårnet. De følte en plutselig varmebølge og lukten av flybensin. Gjenstander begynte å rase ned. En drager. En støttebjelke. En bremsetrommel. Et flyhjul, minus dekket, landet 8 meter unna Feehan og hans gruppe da de dukket og løp over plassen. For et øyeblikk, var Fitzpatrick lei seg for at han ikke hadde på seg hjelm. Men så tenkte han at de tingene som falt fra himmelen ville drepe han uansett. En mann som kom ut av lobby 2 på World Trade Center ble kuttet i to av glass som falt ned. Fitzpatrick prøvde å ikke tenke på kroppsdelene som lå strødd på bakken.

Men han kunne ikke unngå å se de som hoppet ut. De fløy ut av den svarte flengen i nord-tårnet som gikk fra 94. etasje til 99. etasje. Danny Suhr, en brannmann fra Engine 216, ble den første FDNY- brannmannen som omkom da han løp mot nord-tårnet og ble truffet av en kvinnelig hopper. Kropper landet med hørbare smell, dempede dunk og tykk rød sprut som lignet maling. Inne i begge tårnene ble heisene massive metallkister. Noen heiser ble kappet av wirene av flyet som skar inn. Fylt med flybensin, datt de som bomber, akkurat slik som B-25 motoren i 1945.
Feehan og hans menn greide å komme seg i dekning under et overheng av 5 World Trade Center (en annen bygning i WTC-komplekset). «Dette er utrolig, ikke sant?», sa Feehan til Fitzpatrick. «Dette er historie. Dette er ingen tilfeldighet. Dette er et angrep». Feehan og Fitzpatrick hadde brukt mange timer på å lese om krigsstrategiene til borgerkrigsgeneralene. Nå, tenkte Fitzpatrick, er vi generalene. De måtte få organisert troppene sine. Og ledet dem.

Feehan, Fitzpatrick og de andre kom seg til lobbyen i nord-tårnet. Fitzpatrick var lettet over å se at det ikke var noen virkelig panikk. Strømmer av folk fløt forbi, slående godt organisert, tenkte han, men skremmende tause. Ingen var forbrent som han kunne se. De gikk inn i det store marmorbelagte hovedkvarteret til havnemyndigheten for New York og New Jersey. Folk fra havnemyndigheten briefet raskt mennene fra FDNY. Vanligvis, sa de, er det cirka 50.000 som jobber i tvillingtårnene på det meste midt på dagen. Nå, omtrent klokken 9.15, anslo de at halvparten så mange hadde ankommet til jobben. To brannbiler, Engine 10 og Ladder 10 fra Liberty Street brannstasjon, hadde ankommet skadestedet innen noen få minutter.

Brannmannskapene løp inn ( i alt cirka 600 FDNY- brannmenn jobbet i eller utenfor de to tårnene i de siste 100 minuttene, av disse omkom 343). Brannmennene klatret opp trappene under den tyngende vekten av nødvendig utstyr. Den siste radiomeldingen fra mannskapene kom fra 55. etasje.
Det enorme omfanget av jobben begynte å synke inn. «Vi kommer til å trenge alle forsterkninger ( et recall)», sa Feehan. Et «recall» betydde å innkalle alle mannskaper på vakt og de resterende 11.228 brannmennene. Ingen hadde gitt en slik ordre siden snøstormen i 1947. Å sette i gang dette, ville bety at man måtte rekvirere Yankee Stadium og Shea Stadium. I mellomtiden, måtte Feehan organisere alle enhetene som strømmet inn til skadestedet. Han begynte å gi kommandoer. Han ønsket Brooklyn-enhetene oppstilt i West Street, hovedgaten nord-sør gjennom finansstreket.

Mens Feehan pratet og konfererte med de andre, falt en massiv marmorskive av veggen på lobbyen. Det var på tide, ble de enige om, å finne en ny kommandoplass. Feehan og hans lag bestemte seg for å løpe på et fortau mot West Street som forente nord-tårnet med World Financial Center. Kropper og gjenstander regnet fortsatt ned.

Brannbilene som var oppstilt i West Street var oversølt med blod og overstrødd med kroppsdeler fra folk som hadde hoppet fra den vestre siden av nord-tårnet. De tunge kjøretøyene rullet over menneske lemmer. En arm ble sittende fast i hjulbrønnen på en brannbil (de første bilene ble knust av bygningsdeler da bygningene raste sammen). Feehan så en mann med et digitalt videokamera som filmet de fortapte menneskene mens de hoppet. Mange av menneskene brukte hjemmelagde fallskjermer laget av gardiner eller duker. I et sekund eller to foldet «skjermene» seg ut og bremset fallet – før de ble slitt i stykker av luftstrømmen. Feehan gikk bort ti l fotografen, rasende.
«Har du ingen skam i livet», skrek han. «Slå av den jae…saken». Forskrekket løp mannen av garde

I vinterhagen i World Financial Center, satte Feehan og hans menn opp en kommandopost. For noen få minutter gikk Feehan og de andre lederne fra FDNY ut på gaten som løp parallelt til West Street. Vinkelen gjorde det vanskelig å se toppen av tårnene. Det var vanskelig å bedømme skadene. Flere av mennene lurte på om brannen var på vei til å brenne ut selv.

Det var en generell enighet om at bygningene var sterkere enn flyene som hadde truffet dem. De gikk ut i fra at flyet hadde blitt skrelt opp i småbiter av stålet i bygningene, som var 10 cm tykt, og av de 47 hovedstøttene, tykke som sofaer, som gikk fra bunn til topp. Men de overveide ikke effektene av den brennende flybensinen mot stålet. Alle brannmenn blir lært at stål svekkes ved 500 C. Og alle brannmenn kan fortelle deg at flammen på en fyrstikk brenner med en temperatur på 1000 C. Men ingen syntes å tenke på varmen fra brennende flybensin, som kan komme opp i 1400 C. Brannmennene var alene. Ingen ingeniører var tilstede.

Feehan vendte sin oppmerksomhet mot organiseringen av redningsressursene. Han og Fitzpatrick la merke til to ambulansemenn som bar på en båre fylt opp med oksygen og andre forsyninger, mens de gikk nedover West Street. Noen få sekunder senere observerte de et annet ambulanseteam som bar på en bare mens de gikk i den andre retningen. «Vi må få organisert dette», sa Feehan. Han beordret ambulansene til å stille opp nord for brannbilene i West Street, for deretter å plukke opp de skadede og kjøre ut gjennom Brooklyn Battery- tunnelen. Fra tid til annen mumlet han; » Dette kommer til å stå i historiebøkene».

Løp for livet

Mens de sto og studerte syd-tårnet fra gaten, la Feehan og Fitzpatrick merke til et puff av lys røyk som kom ut fra 90. etasje. Klokken var 9.59. Stålet hadde blitt oppvarmet over den kritiske grensen på 500 C. Nå hadde antageligvis, naglene som holdt sammen betongdekkene mot fasaden begynt å slippe taket, og det overførte vekten til de 47 hovedstøttene som begynte å gi etter, etasje for etasje. Mens han så på, lurte Fitzpatrick på om han så syner. Kronen på bygningen så ut til å sakte vri seg og forskyve seg. Høye brak forårsaket en enorm svart røyksky og kaskader av murbiter. Det sa ut som «soppen fra en atomeksplosjon». Fitzpatrick erindret senere øyeblikket. I noen få sekunder, sto Feehan og Fitzpatrick helt lamslått uten å være i stand til å røre seg. Deretter løp de for livet mot garasjen til World Financial Center.

Gaten var overfylt med mennesker som flyktet. Feehan stoppet for å hjelpe en kvinne som hadde blitt slått overende. Fitzpatrick mistet synet av sin gamle venn da han løp ned innkjøringen i trengselen. En sky av støv hadde forblindet han. Luften virket tung som bomull. Fitzpatrick løp ned en lang, mørk inngang. Han så for seg det 425 høye tårnet tippe over som et tre, vippende over bygningen ban nå var under. Han undret: når kommer jeg til å bli truffet? Han ramlet inn i en garderobe. Han følte seg fanget. «Jeg skal ikke dø i en garderobe», sa han sint til seg selv. Å dø i en brann hadde alltid vært en mulighet, tenkte han, men jeg skal ikke sakte kveles i en garderobe mens jeg banker på et rør i ukevis. Han bestemte seg for å komme seg tilbake.Andre kjente også på veggene sammen med han. «Jeg har funnet en dør her», ropte en bygningsarbeider. Døren åpnet seg mot en støvdekket trapp som førte til et bakeri inne i World Financial Center. Fitzpatrick løp opp og ut, overrasket over å være i live.

Feehan hadde også overlevd. Han kom seg ut fra garasjen i World Financial Center til det altomfattende mørket av støv og røyk. First Deputy Commisioneren begynte umiddelbart med å grave ut mennesker som satt fast i bygningsdelene. Folk rundt han var hysteriske. En ung brannmann begynte å miste fatningen. «Hva, har du aldri sett noe lignende før?» Feehan holdt fast den yngre mannen. «Rolig, rolig gutt, vi skal klare dette». Han snudde seg mot sine svimeslåtte kolleger i de askedekte utrykningsjakkene. Noen av dem lurte på om det andre tårnet også ville rase sammen. «Tror dere dette vil skje to ganger?» spurte Feehan. «Kom dere vekk herfra. Kom igjen!» Han bøyde seg ned og fortsatte å dra løs kropper.
Papir fløy gjennom mørket. I nærheten av en kvinnekropp uten hode, fant Feehan en annen kvinne, i live, men stønnende om hjelp. Han begynte å løfte vekk betong fra henne da nord-tårnet kl. 10.28 begynte å kollapse.

På den andre siden av gaten, brydde ikke Fitzpatrick seg om å se opp. Han hadde hørt den fryktelige lyden av en 110 etasjes bygning som ble smadret mindre enn en halv time tidligere. Han bare snudde seg og løp mot elva. Lyden av et fly skremte han i et sekund. Den tredje akten i galskapen kom til å bli World Financial Center, tenkte han for seg selv, og han sto i skyggen av bygningen. Det var ingen sted å løpe. Fitzpatrick var ingen god svømmer, men Hudsonelva fristet. Da sa noen; «Det er et krigsfly». En F-16 fra Nasjonalgarden hadde ankommet, men altfor sent.

«Himmelen har litt av et brannvesen nå»

Bill Feehans sønn John, 32 år, er brannmann i Squad 252 i Bushwick utenfor Brooklyn. Klokken 10.30 11. september, var han fire kvartaler unna skadestedet, underveis for å redde fangede brannmenn, da han kjente ristingen og hørte brølet av nord-tårnet som kollapset. Han hadde en illevarslende følelse om sin far. «Jeg må finne kommandoposten», sa han til en kollega. Men ingen visste hvor den var. Radioene fungerte ikke, et slags stille, lamslått kaos rådet. I de neste fire timene, spurte John gang på gang alle han så; «Har du sett min far?» Han fant senere ut at noen av dem visste at Bill Feehan var død, men de klarte ikke å fortelle det til sønnen. John arbeidet en stund oppe på «haugen», mens han hjalp til å grave ut kropper. Et menneske var i live, en kvinne som sa hun hadde vært i 82. etasje i nord-tårnet. «Gud velsigne henne, jeg vet ikke hvordan hun kom seg ut», sier John. «Kanskje hun skled på bygningsrestene nedover?»

Klokken 3.45 vinket et brannbefal John til seg. Med en gang mennene fikk øyekontakt, visste John hva som hadde skjedd. Brannbefalet ledet han til en ambulanse. «Jeg vet ikke om du vil at jeg skal fortelle deg det eller om du vil se det selv, men faren din er der inne», sa han. «Jeg får vel det», sa John omtumlet. Han satte seg inne i ambulansen og satt der gråtende. Han kunne ikke få seg til å dra vekk lakenet.
Feehan- familien ble tilbudt St. Patricks katedral til begravelsen, men de foretrakk Feehans gamle menighet i Queens. Politiet måtte stenge Long Island Expressway for å gi plass til alle prominente personer som kom til begravelsen for å gi sin siste hilsen. Før de begravde sjefen, dro John og hans eldre bror Bill jr. for å se farens kropp på Bellevue Hospital. Bill husket hva faren pleide å si – «En feiging drar tusen ganger, en modig mann bare en gang». Da han så på sin fars ansikt, var han lettet over å se at hans ansikt, selv om det var forslått og blodig, fortsatt sa ut som Bill Feehan. Han la merke til at farens hender var stygt oppskrapte etter å ha løftet betongklumper.

På brannstasjonene i New York, er stoltheten blandet med bitterhet. Nasjonens nye helter, er overøst med blomster fra folk som uttrykker sin takk og tårer. Brannmennene deltar også i flere begravelser hver dag.
Det foreligger fragmentariske rapporter om at noen av sjefene i FDNY prøvde å beordre mennene sine ut av nord-tårnet før det kollapset, og at til og med Feehan hadde en forutanelse; i de siste minuttene satte han sine menn til å grave i bygningsrestene, ikke løpe inn i den fortapte bygningen. Ingen vil noen gang få vite eksakt hva som skjedde. De fleste brannmenn rister bare på hodet og sier, «Himmelen har litt av et brannvesen nå».

I hjemmet sitt i Queens, leker Bill Feehans barnebarn Connor Davan, 8 år, en lek. Han klemmer seg mellom sengen sin og en vegg og begraver seg i en haug med boker. «Hjelp, hjelp», skriker han. Hans far, Brian, en brannmann som er gift med Bill Feehans datter Tara, roper; «Jeg har deg» og tar sakte tak i Connors hånd og drar han løs fra bokhaugen. Brian ga sin sønn en betongklump fra Ground Zero, merket WTC 11.9.01. «Din bestefar var en helt og han ble drept av dette», fortalte Bill til sin sønn. «Du må aldri glemme han». Det er lite trolig at Connor kan glemme sin bestefar. Begge hans bestefedre var brannmenn, faren er brannmann og fem av hans onkler er brannmenn. Connor forteller alle han ser at han også skal bli brannmann når han blir

WORLD TRADE CENTER

De rykket ut fra sine stasjoner, og møtte en katastrofe –
av ufattelige dimensjoner.
Ja, de møtte selve dødens elementer, ved sin fremkomst
til brannen, i World Trade Center.
Sjokket, men ikke handlingslammet, sto de fremfor
brannen hvor flyet hadde rammet. De så og hørte denne grusomhet, og for hvert minutt økte katastrofens intensitet.
Men, deres mot led ikke nederlag, de gikk inn –
og gjorde sin plikt, også denne dag. Kameratskapet og motet, var deres reserve ja, deres beste våpen –
da redselen gnog, i hver manns nerve.
Selve brannen ble brannfolkenes rival grusom og nådeløs –
og dens regi, skulle bli mer brutal.
For der, kom enda et fly- mot dette center og snart lå alt i brannrøykens sky.
De brannmenn som var inne, i kaosets kjerne –
kjempet- men kunne ikke vinne.
De måtte tape, mot dødens brutale regi som ikke ga sjanser
til motets edle strategi.
Dog, tross brannbildets grufulle gru, fikk de sine ordrer
og ingen av dem, tenkte på å snu. Hva de tenkte da ordrene ble gitt, kan vi bare ane
for de sto ovenfor et rednings-mareritt.
Alle de som ga sitt beste, i dette mareritt
eide i seg et stødig feste. Dette feste til å våge seg selv, for å hjelpe andre –
er forankret i motets forgylte hvelv.
Kare Helle, pensjonert brannmann, Bergen
 

Publisert: 04-01-2002