Hva nå?
Aldri før hadde Helgeland politidistrikt, Direktoratet for Arbeidstilsynet, redningsmannskapene eller grottedykkermiljøet stått ovenfor en liknende situasjon. Ut fra tilgjengelig informasjon ble en livreddende aksjon vurdert som umulig. Politiet sto derfor ovenfor en situasjon som ble klassifisert som ”søk etter omkommet/forulykket person”. I Norge er det tradisjon for å få alle døde hjem til pårørende og deretter gravlagt. I tillegg var det i dette tilfellet av interesse at grotten også kunne brukes til sportslige aktiviteter i framtiden. Politiet måtte ta et arbeidgiveransvar for hele operasjonen. Av andre operasjoner som kunne sammenliknes, var Rocknesulykken i 2004. Der gjorde Hordaland politidistrikt, i samarbeid med Bergen brannvesen, IMC Diving og andre instanser, et banebrytende arbeid som blant annet førte til utarbeidelse av en operasjonsmanual. HMS-aspektene i en slik operasjon ble ivaretatt.
I en hektisk planleggingsfase ble det med bistand fra Kripos utarbeidet en operasjonsmanual tilpasset operasjonen i Plura. Her ble erfaringene fra ”Rocknes” lagt til grunn. I Oslo brann – og redningsetat fantes redningsdykkere som også driver med grottedykking på fritiden og som har dykket mye i den aktuelle grotten tidligere. Løsningen ble en kombinasjon av disse mannskapene og et lag med engelske grottedykkere som var villige til å ta oppdraget med å hente den forulykkede fra grottens dypeste del. Mannskapsvalget var ikke tilfeldig, heller ikke kvalitetssikringen på utstyr og annen logistikk.
Grottedykking
Grottedykking skiller seg ut fra all annen dykking på en rekke områder. Enkelt forklart er grottedykkere utstyrt og trent til å løse problemer som kan oppstå under dykket, alene eller i par. Av blant annet tekniske grunner er det ikke mulig å bruke for eksempel slangedykkerutstyr, da dette vil gi dykkerne liten bevegelighet og som oftest svært kort aksjonsradius. Helmaske brukes svært sjelden fordi dykkerne har gasskildene sine helt separate. En helmaske vil representere en svakhet til de ellers separate systemene. Skulle det oppstå en feil/skade på helmasken vil dette lamme begge systemene.
All annen dykking styres i hovedsak fra overflaten. Ved grottedykking styres dykket fullt ut av dykkerne. Dette fordi det er den metoden som erfaringsmessig fungerer best. Det å bevege seg langt inn i et grottesystem krever fullstendig frihet, noe som fører til at man ikke har forbindelse med overflaten. Som et resultat av dette stilles det store krav til en grottedykker. Et moment er utstyret og det tekniske. Et annet moment er egnethet/personlighet. Grottedykkerne innehar en meget høy kompetanse og de har stor respekt for hva de driver med. At grottedykking av enkelte kan oppfattes som hasardiøst, vitner om liten eller ingen innsikt i sporten. Grottedykkerne elsker livet. De liker å kjenne at de lever og de tør å leve. Nordisk grottedykking har ingen stygg statistikk verken med nestenulykker eller dødsulykker.
Hvem skal dykke?
Meningene om hvem som skulle gjennomføre det omfattende arbeidet med å prøve å ta ut den omkomne, var mange. Også på dette område fikk man mange likhetstrekk med Rocknesulykken. Ikke minst var det enkelte overivrige personer fra grottedykkermiljøet som prøvde å overbevise redningsledelsen og myndighetene om at de selv var de beste til å gjennomføre dette. Som en følge av dette uttalte de seg dessverre om hvor inkompetente de mente andre aktører var.
Kort fortalt mente redningsledelsen at et engelsk dykkerlag og Oslo brann – og redningsetats redningsdykkertjeneste sammen hadde de beste forutsetninger for å gjennomføre en slik spesiell oppgave.
Engelske grottedykkere
Det var tidlig klart at denne operasjonen måtte deles inn i flere etapper. Den mest krevende etappen ville være å lokalisere den antatt forulykkede og frakte ham opp til grunnere vann. Etter politiets og Direktoratet for Arbeidstilsynets krav om å få tak i de best kvalifiserte redningsmannskapene til den mest krevende delen av operasjonen, falt valget på engelske grottedykkere. England har en lang tradisjon med grottesport, både tørrgrotting og grottedykking. Som en følge av sin lange erfaring har de et meget godt utviklet grotteredningsapparat, som har årlige øvelser og som har vært i bruk på en rekke skarpe oppdrag. De har også utviklet utstyr spesielt til redningsoperasjoner av forskjellig art under jorden. Deres profesjonelle holdning og redningstekniske høye nivå gjorde også utslag blant annet gjennom korrekt opptreden på et skadested.
Operasjonsmanual
Operasjonen tok til sammen ti dager. Av disse ble tre dager brukt til å lage en operasjonsmanual. Denne manualen inneholdt:
- Organisering og operasjonsansvar
- Verifikasjon/sikkerhetsanalyse av grotten
- Geologisk stabilitet
- Personell og ansvarsområder
- Arbeidsprosedyrer
- Farlig jobb analyse
- Utstyr og sjekklister
- Helse, miljø og sikkerhet (HMS)
- Diverse korrespondanse
I samarbeid utarbeidet redningsdykkerledelsen og politiet/Kripos ferdige prosedyrer og planer for operasjonen. Planene var at det skulle dykkes i to lag. Et engelsk og et norsk lag skulle samarbeide om å lokalisere og frakte den omkomne ut. Under de dypeste dykkene, skulle det norske laget assistere de engelske på grunnere vann dersom det ble nødvendig. Politiet hadde et sterkt ønske om å få den antatt omkomne ut med alt utstyret inntakt.
Den savnede dykkeren brukte et hellukket sirkulasjonsapparat. Det ble innhentet informasjon og laget prosedyrer på hvordan man skulle sikre utstyret til den antatt omkomne, dersom man fant ham. Prosedyrene var todelte. Den ene delen beskrev hva som måtte gjøres under vann på et eventuelt funnsted. Den andre delen tok for seg hva som måtte gjøres umiddelbart etter at utstyret ble brakt på land. Dette for å ha mulighet til å finne årsaken til hendelsen.
Dag 4 ble brukt til et heldagsmøte med Direktoratet for Arbeidstilsynet. Ytterligere momenter måtte dokumenteres:
- Tiltak for å tilfredsstille kravet om reservedykker
- Dykkerassistent
- Kommunikasjon
- Godkjent trykkammer med godkjente operatører og dykkerlege
- Forsikringer
- Mental helse/kollegastøtte
Etter en lang dag ble operasjonsmanualen godkjent. Dykkerne fikk beskjed om å reise opp til Plurdalen.
Dykkingen kan begynne
Den 6. dagen ankom begge dykkerlagene. De norske gjennomførte et tilvenningsdykk inn til luftkammeret. Samtidig begynte arbeidet med å tømme grotta for alt utstyret som lå igjen etter grottedykkersamlingen ”Uke 33”. Det engelske dykkerlaget slappet av og forberedte seg til å dykke dagen etter.
Dag 7 ble brukt til å etablere et trådløst samband med overflaten fra luftkammeret, som strekker seg fra ca 300 til ca. 750 meter inn i systemet. Den forulykkede ble lokalisert på 63 meters dyp og undervannsscooteren hans ble tatt med ut. Videre ble det tatt med mange dykkeflasker som lå i grottesystemet.
På dag 8 forflyttet det engelske dykkerlaget den omkomne fra 63 meters dyp til 11 meters dyp i den innerste vannlåsen. Arbeidet var krevende og de tok av seg dykkerutstyret i luftkammeret og hvilte ut. Deretter tok det norske laget den omkomne fra 11 meters dyp og opp til luftkammeret. Sammen med de engelske dykkerne ble den omkomne forflyttet fra den ene enden av luftkammeret til vannlåsen som fører ut i friluft. Da dette var gjort forlot de engelske dykkerne luftkammeret og satte kursen mot utløpet. Etter et opphold i luftkammeret på drøye fem timer, tok det norske dykkerlaget den omkomne fra luftkammeret til overflaten ved utløpet.
Dag 9 ble brukt av begge dykkerlag til å hente ut resterende utstyr som lå i grotten, blant annet det trådløse kommunikasjonsutstyret.
Konklusjon
Den 10. dagen var representanter fra alle involverte instanser samlet til en evaluering av operasjonen. Konklusjonen ble at både redningsaksjonen og søksoperasjonen ble svært vellykket. Det ble gjort mange unike erfaringer som vil bli videreført til andre redningsinstanser.
Ikke minst resulterte det i godt samarbeid mellom engelske og norske redningsmannskaper.
Ingen vil ha flere ulykker, men skulle en ny ulykke inntreffe er det grunn til å merke seg at ansvarlige myndigheter nå besitter et planverk som kan brukes og utvikles videre.
Ronny Arnesen, redningsdykker
Oslo brann- og redningsetat
Pluras underjordiske løp:
- Det er 2,6 kilometer fra innløp til utløp i luftlinje
- Det er dykket til 110 meters dyp
- Rett innenfor åpningen i utløpet er grottegangen ca. 40 meter bred og 5 – 8 meter høy
- Plura er det største kjente vannfylte grottesystemet i Norden
Grottedykking i Plura:
- Grottedykkere har minimum to alternative gasskilder
- Gassmarginene blir ofte beregnet etter 1/3 regelen. 1/3 av total gassbeholdning kan brukes på vei inn i grotten, 1/3 er satt av til veien ut og 1/3 er satt av til ikke planlagte hendelser som kan forsinke tiden man bruker ut.
- Alle grottedykkere bør ha minimum tre separate lyskilder, der hver lyskilde kan vare hele dykkets lengde.
- Ved dyp grottedykking brukes som regel heliumholdig pustegass. Helium eliminerer ulempene nitrogen har ved dyp dykking.
- Ofte brukes tre forskjellige gassblandinger ved dype grottedykk.
- Når man grottedykker er det vel så vanlig å dykke alene som å dykke i par
COMMENTS