Det skal ikke lenger være et krav at du har brannfaglig bakgrunn for å sitte som operatør på 110. Grunnen skal være at de er bekymret for hvordan de skal klare å rekruttere personell til sentralene
Til dere ledere vil jeg si en eneste ting. Dette er et problem dere selv har vært med på å lage gjennom å skille sentralene ut fra brannstasjonene og det brannfaglige miljøet. Er det overraskende at det er vanskeligere å rekrutterer personell, når avtalene for personell i 110-sentralene er vesentlig dårligere enn for personell ute på vakt? Prøv heller å gjøre noe med dette, gjør jobbene mer attraktive.
Og hva med å stille krav til Norges brannskole om bedre kvalitet på dagens kurs?

Undertegnede har selv kjørt kurs i hurtigfrigjøring ved trafikkulykker for ca. 150 brannkommuner i Norge siden 1999. Vi har veldig ofte kjørt scenarier med farlig gods og det som går igjen som er rød tråd, er at de aller fleste utrykningsledere ønsker å bruke 110-sentralen i forbindelse med ulykker hvor farlig gods er involvert.. Mitt spørsmål er da, hvordan dere har tenkt å løse dette i fremtiden? Farlig gods er jo fjernet fra dagens 110-kurs, med begrunnelse i at de hadde samme pensum på beredskapsutdanning trinn 1. Nå er tydeligvis dette glemt, for nå kan også beredskapsutdanning trinn 1 droppes. Hvor langt er dere villig til å gå? Finnes det egentlig noen smertegrense for hva dere som ledere kan akseptere for utdanning av personell til en 110-sentral.

Sammenlignes med andre nødsentraler
Til stadighet blir vi på 110-sentralen sammenlignet med personell på AMK-sentraler og på politiets operasjonssentraler. Da burde vi kanskje se litt på hva slags utdanning som kreves for å være operatører på en slik sentral. Her kreves det full fagutdannelse i tillegg til spesialkompetanse på området og selv det er ikke nok. Du må gjennom en rekke tester for å vise at du er kompetent til å jobbe der.

Når det gjelder kompetanse, så må en vel også ha lov til å spørre om hvilken kompetanse de har, de som skal utdanne oss. Det er vel nesten ikke en eneste lærer ved Norges brannskole som har brannfaglig bakgrunn og det skinner gjennom på omtrent samtlige kurs.
Jeg kjenner meg overhodet ikke igjen når direktøren ved skolen står frem i et intervju i forrige utgave av ”Brannmannen” og sier at de har de har gjort alle spådommer, som ble fremsatt under flytting til Tjeldsund i 1994, til skamme. Tvert imot vil jeg si. Skeptikere har fått rett i det meste. Det hjelper ikke med fint flott utstyr når en ikke har råd til å betale for kvalifisert personell.
Dette er en klar parallell til 110-sentralene. Gjør stillingene mer attraktive, så vil dere få søkere til stillingene og når jeg sier attraktive så mener jeg ikke å søke dispensasjon for lengre vakter slik at personellet kan jobbe mer ekstra. Vi må heller sørge for at dette er en jobb som har høyere status og at det kanskje burde være et krav at du skulle ha tjenestegjort ved en 110- sentral for å kunne bli utrykningsleder for kasernert styrke.

Fortsatt dispensasjoner
Jeg har en rekke ganger hørt forskjellige aktører fra DSB predikere hvor viktig det er at en nødsamtale blir godt tatt imot. Denne samtalen tar du kanskje bare en gang i ditt liv og det poengteres hvor viktig det er at vi ikke legger på, men holder kontakten og veileder de som er i nød på en profesjonell måte. Det overrasker meg derfor at DSB fortsatt gir dispensasjon både i forhold til arbeidstid og bemanning. Hvordan skal du håndtere dette på en fornuftig måte hvis du sitter alene når telefonene raser inn og du skal varsle ut nærmeste enheter, trippelvarsle, ta imot nye telefoner, kvittere enheter og i tillegg orientere en trøtt operatør som er vekket om hva som skjer. Her går masse verdifull tid til spille, samtidig som du ikke har mulighet til å holde linjen i forhold til å veilede i en nødssituasjon. Den eneste fornuftige forklaring jeg kan finne på dette er at lederne som søker dispensasjon og de som vurderer dispensasjonen, trolig ikke har praktisk erfaring som 110-operatør i krisesituasjoner.

Bare det å sende de rette enheter kan i mange tilfeller være en utfordring om en skal følge loven. Og loven er faktisk ganske klar. Den som melder om en brann eller ulykke har krav på hjelp fra nærmeste enhet uavhengig av kommunegrenser. Her syndes det daglig og jeg håper at det ikke må gå liv tapt før DSB pålegger den enkelte 110-sentral å følge opp dette. Gjennom større 110-sentraler blir lokalkunnskapen stadig dårligere og desto viktigere er det at det med kvalifisert fagpersonell på 110-sentralene blir ivaretatt på tilfredsstillende måte. Dette for at 110-sentralen skal være en ressurs både for mannskaper ute på oppdrag og som et serviceorgan for publikum..
Jeg håper ikke målet til dagens 110-ledere er at vi i fremtiden bare skal være et sentralbord med utvidet åpningstid som bare skal videreformidle meldinger.
Personlig er jeg stolt over å jobbe på en sentral som følger de lover og forskrifter som vi er pålagt og som ikke har en eneste dispensasjon fra lovverket verken på arbeidstid eller på installasjoner.