I Sunnmøre tingrett er det nå en rettskraftig dom som har tatt stilling til spørsmålet. Jeg har blitt oppfordret til å gi et kort resymé av denne.
Bakgrunn for saken
Saken oppsto som følge av en tvist etter en eiendomshandel av næringseiendom i Ålesund bysentrum. Sånn som ofte før, var det en kjøper som følte at han hadde kjøpt ”katta i sekken”, og en selger som mente at alt er i skjønneste orden.
Kjøper ville heve salget og mente han hadde anledning til dette i henhold til avhendingsloven, fordi han mente at det var påviste branntekniske mangler ved bygget. Selger var selvsagt ikke enig i dette.
Hadde bygningen mangler?
Som alle nå ser, stod ovennevnte bestemmelse i §2-1 i forebyggendeforskriften veldig sentralt i saken. En annen viktig bestemmelse var § 5 i HMS-forskriften som stiller krav til risikokartlegginger, dokumentasjon, etc, i virksomheter.
Etter slik jeg kjenner saken, fikk kjøper kartlagt eiendommen av foretak som har hatt flere lokale godkjenninger for prosjektering i tiltaksklasse 2. Resultatet av denne kartleggingen ble videre forelagt foretak som innehar sentral godkjenning for prosjektering /kontroll av prosjektering i tiltaksklasse 3, innen blant annet brannsikkerhet. Konklusjonen på denne kartleggingen ble at bygningen hadde avvik i henhold til forskriftens §2-1.
Selger hadde så vidt jeg vet ikke noen form for dokumentasjon som beviste at bygningen hadde et tilfredstillende sikkerhetsnivå med hensyn til brann, jfr. samme § 2-1.
Domsslutningen i Sunnmøre tingrett ble imidlertid tindrende klar. Kjøper tapte saken fullstendig.
Konklusjon
Hvis en skal anse en domsslutning i tingretten som korrekt rettspraksis, er konsekvensene den at bestemmelsen i forebyggendeforeskriftens §2-1, 2. ledd, ikke har verdi. Domsslutningen støtter altså De som hevder at noen har tatt seg til rette i forbindelse med revisjon av ny §2-1.
Det som sannsynligvis er mye mer alvorlig, er domsslutningens (manglende) vektlegging av HMS-forskriftens §5. Denne bestemmelsen er slik den fremstår i regelverket, hovedbestemmelsen om hvordan HMS-arbeidet skal organiseres og gjennomføres i enhver virksomhet. Når en domslutning kan ende i favør den part som ikke fremlegger noen form for dokumentasjon av at helse, miljøet og sikkerhet virkelig er ivaretatt, har vi som tilsynsmyndighet – på alle nivå – innen HMS-lovgivningens virkeområde, god grunn til å stoppe opp å tenke gjennom hva vi bedriver. Har vi hatt for stort fokus på HMS-forskriftens ”fortreffelighet”?
Hvis andre i fagmiljøet har synspunkter, hadde det vært fint å fått et innsyn i disse. Jeg er sikker på at ”Brannmannen” frigjør spalteplass. Videre utfordrer jeg jurister i vårt eget direktorat til å komme med sine generelle betraktninger og fortolkninger av ovennevnte bestemmelser.
NB! Domen fra Sunnmøre tingrett ble anket videre til Frostating lagmannsrett. Partene inngikk forlik før disse forhandlingene startet. Domen fra Sunnmøre tingrett er altså slik jeg forstår det rettskrafting med den domsluningen som beskrevet over.
COMMENTS