Med bakgrunn som brannsjef i Lillehammer og Øyer brannvesen fra 1992 til 2009, og nå som ansatt i Lillehammer kommune med oppgaven å bedre tilsynsvirksomheten i henhold til plan- og bygningsloven, er det fortsatt påtrengende å se på sammenhengen mellom kommunens håndhevelse av lovverket, og årsakene til husbranner og da særlig branner med dødelig utgang.
Nylig gikk Norsk brannvernforening ut og beskyldte justisministeren for å være feig i sammenhengen. Jeg er mer fristet til å påstå at kommunale myndigheter, med brannsjefen i spissen har muligheten til å utrette mer enn de gjør. Det er i mange kommuner ganske enkelt ikke tatt i bruk alle de virkemidler som lovverket forutsetter at vi skal bruke.
Må ha en plan
Hvis vi tar utgangspunkt i den siste brannen hvor to polske statsborgere mistet livet, så ble det på nyhetene servert påstanden at ”bygget var godkjent og i formelt sett i orden.” Men det var tydeligvis ikke nok. Samtidig etterlater dette et inntrykk av at de ansvarlige for plan- og bygningslov, og brannlov ikke har noen mulighet til å gjøre mer for å forhindre det som skjer.
Om dette er riktig, så må det bety at kommunen da er nødt til å vurdere mer uformelle veier å gå, for å oppnå reduksjon av alle husbranner, og hvor også de med dødelig utgang inngår.
Eller som Egon Olsen sa: ”Vi må ha en plan”.
I de fleste sammenheng er tidlig varsling ett vesentlig moment, og ikke minst når det gjelder å redde seg ut før det er for sent. Brannvarslingsanlegg blir derfor et viktig virkemiddel i de fleste tilfelle.
Brannfolk som har vært borte i dødsbranner, har en formening om hva som kunne forhindret at noen omkom. Det må derfor være helt spesielle begrunnelser i de tilfelle brannvarslingsanlegg ikke blir anbefalt. Problemet er at det i de fleste typer mindre bygg, enten det er enebolig eller noe større, ikke kan kreves installert. Men la oss slippe diskusjonen om at brannalarmanlegg ikke er godt nok. Det er i de aller fleste sammenheng vesentlig bedre enn ingen ting.
Ikke skyld på DSB!
Noen steder i landet arbeider brannvesnene allikevel med å få innarbeidet frivillige løsninger når det gjelder høyning av brannsikkerheten i forskjellige utleievirksomheter (kategori turist eller student), eller når det gjelder bevaringsverdig bebyggelse, og så videre. Dette vil som regel være arbeidskrevende, men kjære brannsjefer: Det er lov å ha en tro, og det er ikke minst lov å prioritere, for å få til noe.
Og slutt å skylde på DSB, der er man de senere årene blitt så generelle at det nesten er til å bli kvalm av. DSB vil ikke gjøre annet enn å gi råd om det som skal løses uten loven i hånd. Og når de utfordres til å gå lenger, er ofte svaret at de har ikke kapasitet. Kjære brannsjef, dette kan du da ta tak i allikevel?
Fellesnevnere ved dødsbrannene
Når det gjelder dødsbrannene, som utløser at en polsk ambassadør begynner å stille kritiske spørsmål, så tror jeg dere er enige med meg i at man får en følelse av, at her kan umulig alt ha vært som det skulle. Det er noen fellesnevnere: billig innkvartering, mange stuet sammen på små rom, matlaging på rommene, ingen organisert branninstruks, ingen dekkende brannvarsling (det blir for dyrt), og muligens dårlig koordinert oppfølging fra tilsynsmyndigheter, og ikke minst en eier uten nok ansvarsfølelse. I Bergen var det visstnok registrert cirka 40 beboere, og med litt gjennomtrekk blir det fort ugreit. Til sammen er dette nok til å betegne enkelte slike anlegg som livsfarlige. Men brannsjefene har problemer med å finne stedene i kommunen sin! Ærlig talt, bortsett fra de tre største byene i landet, kan ikke det være umulig, men da må man først bestemme seg for å ta problemet på fullt alvor.
Tenke og handle utradisjonelt
Hva med bruksendring og søknader om ombygging? Hva med å kjøre fast tilsyn på stedet? Kanskje det skulle nektes å installere kokemulighet på ett dobbeltrom hvor det bor fire karer? Men hvis det blir for vanskelig for dere, så er det vel greiere å holde seg unna? Personlig er jeg sikker på at vi ikke kan fortsette å tro at dette er noe Storberget og DSB ordner opp i. Skal det bli noe fart i dette arbeidet må de fleste brannsjefene og deres kolleger bli mye mer synlige i sammenhengen, og være villige til å tenke og handle også utradisjonelt.I så måte er lokalt tilpasset feie- og tlsynsforskrift ett stikkord. Har dere tenkt på det?
Det er også viktig å få til tettere samarbeide med egen bygningsmyndighet. Uten dem på laget, blir kommunens handlekraft ikke fullverdig. Samarbeide med andre tilsynsmyndigheter er jo allerede satt på dagsorden, men jeg tror ikke alle er kommet like godt i gang. Og bare så det er sagt, I alle mine år opplevde jeg sjelden at folk vi besøkte ikke var enige når våre synspunkter på høyning av brannsikkerhet ble markedsført. Man må derfor å ta seg tid til å markedsføre brannsikring så ofte som mulig, og særlig der hvor behovet er mest påtrengende.
Lykke til i arbeidet med økt brannsikkerhet, og null dødsbranner!
COMMENTS