Drukninger – et samfunnsansvar!

Prosentandelen av budsjettene som blir brukt på å redde liv i vann er minimal, det er sannsynligvis snakk om promiller! Det er en liten investering i utstyr og øvelser som skal til for å få til en oppegående overflateberedskap. Flere brannvesen med redningsdykkere eller overflatereddere rapporterer at de redder flere mennesker i vann enn i brann!
Trafikkdøden har fått en veldig stor plass i samfunnets satsing – med rette – og vi er nå ned i 229 døde i trafikken i 2005. Når vi ser på tallet for antall druknede i 2004 (2005-tallene er ikke klare enda) på 141 så er det ikke så langt under dødstallene i trafikken.
I første halvår 2005 ble 69 personer utsatt for vannrelaterte ulykker og ble reddet eller overlevde (i følge Norsk Folkehjelp som har et godt statistisk materiale). Disse tallene på reddede personer vil nok stige med årene etter som overflateredning og kanskje også redningsdykking vil få en større del av brannvesenets fokus.

Samfunnsøkonomi
Veldig mange av våre brannvesen sliter med dårlig økonomi og investering i utstyr blir en prioritering hvor overflateredning ofte taper. Selv om vi er blitt pålagt en mengde meroppgaver, så har ikke bevilgningene økt i samsvar med det. Er det riktig at drukningsdøden som er over dobbelt så hyppig som branndøden og bare 34 % lavere en trafikkdøden, ikke skal koste penger? Og er det riktig at brannvesen ikke skal ha økonomi til å investere i gummibåt, Hansabrett eller Resqusaver? For ikke å snakke om ordentlig sikkerhetsutstyr til mannskaper? Eller penger til å bytte ut de utrangerte tørrdraktene vi har fått fra Nordsjøen til noe som er mer egnet samt ordentlige flytevester til mannskapet? Hva med penger til å holde kurs/øvelser? Er vi gode nok til å fortelle de som bevilger penger om at vi har mange nye tjenester eller bør ha nye tjenester?
Bør ikke det offentlige ta ansvar ved drukninger, eller er det greit for samfunnet at de frivillige organisasjonene om ofte har mye lenger responstid, utilstrekkelig utdanning og ikke minst ofte et manglende apparat som ivaretar psykisk helse i etterkant av en hendelse, gjør jobben?

Kostnader 
En redningsdykkerberedskap koster naturlig nok en del å dra i gang. Utdannelse av redningsdykkere koster penger. Driftskostnadene derimot er ikke så høye og vil kunne dekkes inn gjennom sokninger og andre arbeidsoppgaver. Olve Sande har skrevet en hovedoppgave om redningsdykking i Norge. I følge den har hvert brannvesen med redningsdykkere i snitt reddet 1,4 liv, funnet 2,1 døde og hatt 19,5 oppdrag i 2003. Trondheim og Tromsø, som begge har ganske nystartede redningsdykkerberedskap, har årlige driftskostnader på ca kr. 300.000. Når man da ser på sjansen for å redde liv og andre samfunnsnyttige oppgaver de utfører, har samfunnet fått en billig tjeneste! Konklusjonen til Olve Sande er at samfunnet kan få en billig sikkerhet gjennom redningsdykking og ikke minst gjennom effektiv overflateberedskap.

Overflateberedskap krever liten opplæring og investeringer i utstyr er ikke avskrekkende. Til innkjøp av utstyr kommer man langt med kr 50.000 eller mindre, alt avhengig av hva man har fra før av. Mannskaper som nylig har gått grunnkurs, har vært igjennom overflateredning og kan videreformidle dette eller det kan være gunstig å leie inn ekstern hjelp til opplæring. Mange kommuner har flomelver og da vil opplæring i elveredning være en selvfølge. Her kreves det at ekspertise leies inn for opplæring av mannskaper og ofte kommer man langt med et dagskurs. Elveredning utsetter mannskapene for store farer og kan lett undervurderes. Vi vet at når noe skjer i elva er det vi som må gjøre jobben! For alle som er redningsdykkere bør elveredningskurs være en selvfølge!
Driftskostnader for overflateberedskap er lave, litt utstyr må fornyes og et par øvelser i året må beregnes.

Stebarn
Som redningsdykker gjennom mange år har jeg litt den følelsen av å være brannvesenets stebarn. Vi er enda ikke helt kommet ditt at vi er redningskorps, mange kommuner forholder seg kun til minimum av hva brannloven krever. Det står dessverre ingen ting om drukning og andre redningsoppdrag som vi vet at vi blir brukt til, men ved å bruke ROS-analyse kan behovet for redningsdykkere synliggjøres for kommunen. Norsk Folkehjelp har statistikker som viser hvor mange som drukner og hvor i landet.
Fortsatt blir sportsdykkere og andre frivillige organisasjoners dykkere brukt, selv om dette er ulovlig (Røde Kors har riktig nok godkjente redningsdykkere i Førde)! Det er kun godkjente redningsdykkere som skal brukes til søk og sokninger, ikke en eller annen dykker med utstyr, om det så er i Røde Kors.
Dette er viktig, først og fremst fordi vi har et lovverk, men også fordi søk kan være en inntektskilde til en slunken kommuneøkonomi. Dette kan vise at redningsdykkere faktisk kan tjene inn penger til kommunekassen. Hovedredningssentralen prioriterer søk etter antatt savnede høyt og det settes av store summer til søk.

Varslingsrutiner
Ved mistanke om brann i hjemmet er man rask til å varsle brannvesenet, men hva hvis minsten plutselig er borte på stranden eller vi ser en kano gå rundt i kaldt vann? Er folks første tanke da å ringe brannvesenet? Jeg tror ikke det, først prøver man å lete litt etter minsten, eller kanskje se litt hvordan det går med kanopadlerne. Her kan verdifulle sekunder gå tapt.
Det kan virke som at politiet ikke har lyst til å kalle ut brannvesenet i utide og at de derfor ønsker å forsikre seg om at det virkelig er en drukningsulykke det dreier seg om før de ber om bistand. Dette stjeler det vi har minst av i slike tilfeller, nemlig tid.
Vi må nok bli flinkere til å informere publikum om våre tjenester!
Det er også viktig at de som har overflateredningstjeneste varsler nærmeste redningsdykkere på vei til skadestedet. Hvis vedkommende har gått under vann ved fremkomst til skadestedet, så er alt redningsdykkere på vei! Redningsdykkere har i samarbeid med Luftambulansen lang rekkevidde på en time, og vi har reddet personer på den tiden før.

Lars Fossum, redningsdykkerleder
Oslo brann- og redningsetat

Statistikk 2004