Brannvakt på en annen ”planet”

Olaf Lingjærde og jeg, begge fra Oslo brann- og redningsetat, hadde ikke før pakket ut utrykningsklærne, så gikk alarmen – trafikkulykke. Vi slenger oss bakpå brannbilen og er i gang. Ikke noe alvorlig denne gangen, bare en liten kjedekollisjon. Tilbake igjen på stasjonen fikk vi beskjed om at utrykningsklærne ikke kunne stå i vognhallen, der blir de stjålet! ”Stjålet her!! Stasjonen er inngjerdet og har sikkerhetsvakter!!” ”Hjelper ikke, her stjeler di melken ut av kaffen din”.
Kl. 19 går c-laget på og vi blir plassert på ambulansen. Den kommer akkurat inn til vaktskift og ikke før vi har lagt på klærne begynner det. Første melding er: ”assault in squatter camp” (overfall i slummen).

Squatter camp er land som arbeidsløse og innvandrere fra naboland okkuperer og bygger seg hus av det de kan finne, fra plast til blikkplater. Der er ingen strøm, vann, kloakk eller renovasjon. Ambulansene eller brannbilene kjører vanligvis ikke inn i disse områdene uten politieskorte, av sikkerhetshensyn. Men siden politiet nesten aldri prioriterer slike oppdrag, kjører de ikke inn. I stedet har de innarbeidet møteplasser forskjellige steder rundt squatter campene.

Denne første meldingen går til en av disse møteplassene, ”Good Luck cafe”. Etter kort tids venting kommer en ung afrikansk jente fulgt av sin far. En rask sjekk viser at hun har blitt knivstukket rett over venstre øye og i ryggen. Olaf og Gerhard begynner på behandlingen, mens vi kjører mot sykehuset. Etter bare noen meter får vi ny jobb, pasient med pusteproblemer. Olaf og jeg ser på hverandre, ny jobb? Skal vi ikke levere henne på sykehuset først? Etter å ha hentet en eldre mann med alvorlig astmaanfall settes kursen mot sykehuset igjen, men enda en jobb kommer inn. Denne gangen er det en ung mann som er knivstukket i bakhodet og ryggen.

Bilen begynner å fylles opp, men i følge vår brannmannskollega er den ikke full og nok en jobb kommer: ”Ung mann skutt utenfor squatter camp!” Olaf og jeg ser igjen på hverandre og begynner å skjønne hva som venter oss her nede. Ikke lenge etter ankommer vi skadestedet hvor en stor ansamling av mennesker viser oss at noe har skjedd. I gaten ligger en ung mann med sterke smerter, skutt i venstre bein av en tilfeldig forbipasserende bil. Nå er bilen absolutt full..
Framme ved sykehuset triller og hinker pasientene inn til et lite innbydende sykehusopphold.
Slik fortsatte natten fram til ca kl. 02.00, da var de fleste skjenkestedene stengt og det roet seg litt. I følge vår kollega Nynand var dette en relativt rolig fredagskveld, vi skulle ha vært der siste helgen i måneden, da er det skikkelig ”Rockn roll” for da er det lønningsdag!

I Sør-Afrika er det stor forskjell på offentlig og private sykehus. De alle fleste hvite og noen av de bedrestilte fargede har private forsikringer som sørger for at de kan ringe private ambulanser og behandles på flotte private sykehus. Men flertallet har ikke midler til det og må ta til takke med det tilbudet det offentlige gir. Men ved ulykker kan også private sykebiler eller ambulansehelikopter rekvireres, da de har et fondssystem som betaler i slike sammenhenger. Dette resulterte i at ved trafikkulykker var både private og brannvesenet på samme skadested og samarbeidet fint. Men ved nødmeldinger fra squatter camp var det kun brannvesenet som rykket ut.

Vandrende pengebinge

”Gutter! Dere kan ikke gå med de kameraene på magen, dere ser jo ut som vandrende pengebinger. Her dreper de for jakka di.” Flippie var oppgitt over sine naive kollegaer fra Norge. Vi gjemte fort kameraene under de store utrykningsjakkene der vi gikk en gravid dame i møte i squatter campen.
Hun legges inn i ambulansen, fødselen er nært forestående og Flippie er i tvil om vi vil rekke sykehuset. I det vi skal kjøre, kommer melding på radioen at sykehuset har stengt, kun fødende kan leveres! Det viste seg at det skjedde titt og ofte. Olaf ser på meg med et smil om munnen, ingen ting overrasker oss lenger.

Ut av mørket i squattercampen kommer en familie vinkende mot ambulansen, en tydelig syk datter blir støttet av faren. Det viste seg at datteren hadde sterke magesmerter og var hoven i hele underlivet. Hun hadde hatt økende smerter i flere dager og når faren så en ambulanse hadde han løpt for å hente datteren. Flippie forklarer at hun må bli med, men at sykehuset er stengt så vi må kjøre henne til neste sykehus som er 35 km unna. Mens den fødende ligger og skriker, oppstår en diskusjon mellom moren og faren på et av Sør-Afrikas 13 språk. Problemet er at man kan være med i ambulansen til sykehuset, men de har ikke penger til å komme seg hjem igjen fra sykehuset.
De ønsker da heller å vente til neste dag for å håpe at det lokale sykehuset åpner igjen – for dit er det kun en times gange! Flippie forklarer at hun trenger legetilsyn, men til ingen nytte. Det ender med at foreldrene underskriver på et skjema om at de har avslått tilbudet om hjelp.

Tragisk nok var det ofte slik at å få med en pårørende inn i ambulansen til sykehuset ofte tok lenger tid enn å hente pasienten. Første problem var hvem som skulle være med, mange hadde ingen pårørende, ofte var det bekjente, naboer eller venner som var der. I tilegg måtte penger skaffes til transport hjem, noe som resulterte i en spontan innsamling av småpenger til bussen hjem.
En velskapt ny afrikaner ble født rett etter ankomst sykehuset, men til hvilken fremtid?

Boksburg brannstasjon

Boksburg brannstasjon er en stor stasjon med treningssenter for kurs og opplæring samt at det er hovedstasjonen i Boksburg kommune. Boksburg kommune ligger ca 15 minutter fra Johannesburg downtown og har ca 5 millioner innbyggere. Tallene er veldig usikre på grunn av squatter campene. I kommunen ligger Johannesburg internasjonale flyplass og store industriområder samt eksklusive boligområder som plutselig går over til squatter campens blikkskur.

Brann i squatter camp

Brannmester Renier har akkurat ordnet litt kaffe til oss da alarmen går; brann i squatter camp.
Kort tid etter er vi framme ved squatter campen, i mørket kan vi se litt flammer og gnister lenger inn, men vi må vente litt for at politiet skal komme. I kolonne kjører vi frem til brannstedet gjennom et mylder av fargede afrikanere. Med oss i brannbilen var en søt ung paramedic student. I det vi stopper, sier Flippie til henne: Bare hold deg til disse norske gutta , de vil passe på deg”. Olaf og jeg prøver å manne oss opp og sier : ”selvfølgelig, hos oss er du trygg” med dårlig skult angst. Fort blir slanger klargjort og slukkearbeidet kommer i gang, rottene piler mellom beina for å komme unna brannen som er i ferd med å spre seg.
Brannen blir ganske raskt slukket, kun fire ”hus” brant ned. Ofte kan disse brannene by på store problemer å slukke fordi det er vanskelig å komme til og det oppbevares mye brennbart. Maten tilbredes på gass og parafin gir lys og varme. Samt at ”husene” ligger tett som hagl.

Under fotografering av nysgjerrige tilskuere som roper ”make me famous,” oppdager jeg en bil med kulehull i frontvindu og sidevindu. Inni bilen henger en person over rattet, skutt rett i hjertet med en 9 mm. I den ene hånden er en spritflaske og i den andre en bilstereo!
Personen har vært død en stund og vi lar han henge over rattet så får politiet ta over. Etter hvert kommer en full farget og begynner å spørre ut brannmennene og notere litt i en bok.
Til Olaf og min store overraskelse var han politietterforsker! Flippie bare trakk på skuldrene, ”disse sakene blir aldri etterforsket allikevel”. Og han har nok rett, i løpet av de dagene vi var der så vi mange skudd- og knivofre, men aldri noe politi på skadestedet.

”Svarte brødre”

På vei til en squatter camp for å assistere en annen ambulanse med et skuddoffer, får vi høre at første ambulanse har kjørt inn i campen, mens de ber oss vente på veien utenfor. Radiodekningen er dårlig så vi hører bare deler av det som blir sagt, men forstår det slik at noen skal komme og møte oss for å guide oss inn i squatter campen. Etter litt venting kommer to fargede med lange frakker mot oss fra mørket. Begge har den ene hånden ned i frakkelomma, og jeg blir straks litt skeptisk. Spesielt når jeg ser at frakken fortsatt henger tungt ned på den ene siden når den ene tar opp hånden. Flippie sier til meg at de har pistoler i lomma og han ser engstelig ut.

De går mot Flippie som har åpnet vinduet. Han spør om det er de som skal følge oss. De virker nervøse og svarer merkelig, men bekrefter spørsmålet. Flippie ber de sette seg inn bak i ambulansen sammen med Olaf. Kjørende innover i squatter campen mellom blikkskur, rotter og søppel sier Flippie at han bruker skuddsikker vest! Det var jo en god trøst for meg! Enda mer nervøs titter jeg gjennom vinduet inn til Olaf og de fargede. Olaf prater og smiler, han har ikke fått med seg Flippers engstelse og er uvitende om at de har hver sin hånd på pistolen.

Etter litt usikker guiding fra de fargede begynner Flippie å bli irritert og usikker, men da ser vi rødlysene fra den andre ambulansen. Vi kjørte fort bort ditt og parkerer ved siden av. Flippie og Olaf går inn i ambulansen for å hjelpe til med behandlingen av personen som er skutt i ansiktet og ryggen. Jeg blir da stående på utsiden sammen våre to fargede inntil en illeluktende søppelhaug som formelig lever. Tankegangen gikk rimelig fort; Hvem er disse fargede? Venner sikkert, siden de møtte oss for å hjelpe den skadde. Hvorfor er de nervøse og går og holder på pistolene i lomma? Er de redde for den skadde eller den/de som skøt?
Hvor er de som skøt? Og ikke minst; Hvor er politiet?
Etter å ha stoppet de verste blødningene og fått stabilisert pasienten, kommer Flippie forbannet ut av ambulansen. ”Olaf og Lars, kom vi drar”.

Inne i ambulansen på vei ut av squatter campen forteller Flippie at han ville bestille ambulansehelikopter, men den fargede sjåføren på den andre ambulansen vil ikke det. Med helikopter ville pasienten raskt vært på et topp sykehus, mens nå blir det en lengre transport til et dårlig sykehus. ”Jeg har høyere rang enn han, men det er hans distrikt. Pasienten kommer til å dø, fordi han ikke gidder å ta jobben det er med å fylle ut mange skjemaer etterpå for å rekvirere helikopter. Og disse er brødre”.
Vi aner en smule rasisme i lufta!!

Bussulykke

Olaf og jeg var på besøk på en av brannstasjonene med kvinnelig brannmester i Johannesburg. I det vi holder på med å ta bilder kommer meldingen om en bussulykke med masse skolebarn på motorveien. Fremme på skadestedet som noen av de første, er det et lite hyggelig syn som møtte oss. 40 barn i 10-års alderen sto midt på motorveien i mer eller mindre sjokk. Bussen hadde flenget opp hele siden mot en mast i midtrabatten. Sjåføren lå i flere deler utover veien og fire alvorlig skadde lå rundt i veibanen. Kun en ambulanse har kommet til skadestedet. En ambulansesjåfør spør Olaf, ”er du brannmann?” ”Ja , men jeg er fra Norge”. ”Spiller ingen rolle, kom her” og Olaf blir dratt over autovernet for å hjelpe til med inntuberingen av en hardt skadd lærer. Jeg føler at fotografering blir feil og henger kamera bak på ryggen og tar på gummihansker for å hjelpe til. Helikopter blir bestilt, men de får ikke startet begge motorene og vi må bruke vanlige ambulanser. Brannpresten ankommer skadestedet og prøver å trøste, men 40 traumatiserte barn er ikke lette å roe. Etter litt er alle pasientene stabilisert og blir transportert bort. Det virket som om de private firmaene etter hvert tok over de alvorlig skadede, mens brannvesenet gikk mer over til de lettere skadede og opprydding.

Konger

Olaf og jeg ble i løpet av oppholdet behandlet som konger, egne rom på stasjonene, gratis mat i kantina. Vi ble guidet rundt over alt og vi hadde alltid med oss en brannmann med radio og ventende brannbil klar til å kjøre oss blått på alt som skjedde i byen. Jeg skal love at neste utlending som banker på vår brannstasjon vil få service!
Det morsomste vi kunne fortelle fra Norge var at politiet her kun har pepperspray som våpen!
”Det er folk her immune i mot” var svaret vi fikk. De lo også godt når vi fortalte at politiet i Norge måtte ha tillatelse for å bevæpne seg. ”Hvilken planet kommer dere fra”?

Fakta om Johannesburg

Ca 12 millioner innbyggere.
Ca 4-5 brannmenn dør i tjeneste hvert år.
Ca 1100 brannmenn ansatt i Johannesburg.
21 brannstasjoner.
70 % av aspirantene må være svarte.
Ca 15 % jenter.
Brannkonstabel tjener ca 8.000 kr i måneden.
Brannmester tjener ca ca 10.000 kr i måneden.
Alle tilbys tjenestebolig ved stasjonen med gratis leie og strøm.
Generelt var de bra utstyrt.
Brannbilene var hovedsakelig amerikanske av nyere årgang.
Brannbilene leases og skal være reparert etter 8 timer ved skader.
Alle brannstasjonene hadde svømmebasseng, trimrom og grillfasiliteter(de elsker grill!).
Utdanningssystemet var kopiert av det amerikanske.
12 timers skift.(kl. 07.00- 19.00)
4 skiftlag
400-500 politimenn omkom i året
Ca 300 pengetransportran i året.