Hvordan vil brannstatistikken for denne gruppe beboere se ut om 5 år – 10 år? Etter å ha arbeidet med bl.a. brannforebyggende arbeid i 30 ar har jeg både erfart og gjort meg opp en del tanker om dette viktige emne.
I utgangspunket vil det være naturlig å stille seg følgende spørsmål:
- Utføres denne type bygningsmasse etter gjeldende lover/forskrifter?
- Hva med kontroll i byggetiden?
- Skal vi godta dagens situasjon
hva kan brann- og feiervesenet som tilsynsmyndighet gjøre? - Hva kan BE og DBE gjøre?
- Er lovverket godt nok?
I utgangspunktet er lovverket til å leve med. Det blir her heller et sporsmal om hvordan det blir praktisert av aktorene i hele prosessen fra forprosjekt til ferdigstillelse.
Sentralt i dette spørsmålet står byggherre, arkitekter og konsulenters enorme ressursbruk for å omgå regelverket slik at bygget kan reises til lavest mulig pris. At byggekostnadene skal bli lavest mulig er i seg selv ikke klanderverdig, det som er klanderverdig her at iveren etter å få ned byggekostnadene går ut over personsikkerheten for de som skal bo i bygget. Her er altså etter min erfaring tendensen ganske klar – størst mulig kapitalavkastning til fordel for lavest mulig byggekostnaden/løsninger som igjen går ut over personsikkerheten. I dette bilde blir det svært sjelden fra byggherresiden vurdert om de som skal bo i bygget kan forestå egenrømning ved brann eller hvilke eksterne ressurser som må til. Jeg har her en klar følelse av at det er ikke så farlig med de av vår befolkning som er kommet på «livets oppløpside». De er ferdig med sin samfunnsjobb og er nå å betrakte som en ren utgiftspost for samfunnet.
Dette synes jeg også kommer til uttrykk ved praktisering av vårt lovverk. De krav som stilles i lovverket er minimumskrav og de må etter mitt skjønn brukes med fornuft og tilpasses det samfunnet vi lever i. Vi vet at hjembasert omsorg øker betraktelig for hvert år som går. I tillegg er det en stadig økning i bygging av større sentrumsboliger som i stor grad blir bebodd av eldre, fordi disse ikke lengre klarer å vedlikeholde sin enebolig.
Denne situasjonen har vi et klart bilde på her i Levanger. Det kan her nevnes at i et større nylig innflyttet boligkompleks på 43 leiligheter, er hovedtyngden av beboerne over 70 år. Bevegeligheten til disse beboerne gjenspeiles gjennom å ta en titt på korridorene inn til leilighetene. Her finnes parkert en rekke elektriske rullestoler og rullatorer. Dette forteller meg at egenrømning hos beboerne her er meget lav. Her er det ikke gjort noen tiltak ut over minimumskrav til bolig/husbankens krav. Dette til tross for at brannvesenet i forprosjektfasen bl.a. ba om stigeledning sentralt plassert i bygget. Grunnen til dette var å komme hurtig i gang med slokking. Det må her opplyses at på grunn av låsing av sentrale ytterdører må brannvesenet gå en lengre omvei for å komme til hovedtrapperom.
Ovennevnte krav ble av byggeherre tatt opp med BE, som etter hva vi har hørt, ga uttrykk for at dette kravet kunne ikke fremmes. Bygningsvesenet frafalt i sin tur dette kravet.
Ut fra denne og andre saker virker det som om kun minimumskrav skal legges til grunn. Der hvor det er mulig kan man gå under disse kravene.
I BE-nytt som kom ut like like for jul i fjor, sto det en artikkel som var oppsiktsvekkende. Her sa BE i klartekst at dersom et bygg ikke var ført opp i henhold til gjeldene krav, kunne det søkes om dispensasjon og få det avhengig av kost/nytte. Slike signaler er etter min mening med på å undergrave respekt for lov/forskrifter og ikke minst vår holdning til all som har med sikkerhetsarbeid å gjøre. Man kan nesten få en følelse av at det er ikke så farlig om man «glemmer» å oppføre ovennevnte bygg etter gjeldende krav – søk BE om dispensasjon – og all vil ordne seg til det beste for byggherre.
Er dette noe annet enn uthuling av respekten for lov/forskrift?
Utføres denne type bygningsmasse etter gjeldende lover?
Ved siste revision av bygningsloven med forskrifter skal utførende forestå egenkontroll og stå som garantist ovenfor bygningsmyndighetene om at bygget er oppført i henhold til gjeldende krav. Denne garanti underskriver utforende på som sendes bygningsmyndighetene.
Er det noen her som har hørt om «bukken og havresekken»?
Min erfaring er at det gjennom år har gått den «gale veien» når det gjelder faglig utforing og yrkesstolthet i reising av byggverk generelt og ovennevnte bygg spesielt. Etter den siste revision av bygningsloven er etter min erfaring dette særlig kommet til syne. Her slurves det over en lav sko, både av regionale og lokale utforende firmaer.
I den senere tid har det her på Levanger blitt reist en rekke større bygg hvor byggherre har vært både fylkeskommunal, kommunal og privat.
Fellesnevner her er etter min erfaring følgende – faglig utførelse spesielt innenfor brannsikkerhet som seksjonering/branncellebegrensede bygningsdeler, branntetting etc. har vaært meget mangelfull og direkte kritikkverdig. Utførende skynder seg å «kamuflere» denne utførelsen gjennom å lukke konstruksjonene slik at ikke kontrollmyndighetene kan kontrollere dette så lett. Jeg har erfart at når jeg har gått tilsyn i slike bygninger, som for de fleste tilfeller har vært § 22-objekt, har jeg blitt skremt. For meg synes det også her som at «sparte penger er tjente penger». Det er slurv som grenser til det uansvarlige.
Når utførende underskriver på at et bygg er utført i henhold til gjeldende lov/forskrift lurer jeg på om de samme aktorene er klar over hvilket ansvar de da har tatt på seg. Spesielt når man ser dette i lys av alle de mangler som hefter bygget.
Derfor håper jeg at det så snart som mulig oppstår en situasjon som resulterer i strafferettslig forfølgelse ovenfor utforende slik at disse aktorene forstar alvoret i sin rolle i et byggeprosjekt.
Blir manglene oppdaget for bygget er satt i drift? Nei, i liten eller ingen grad slik som systemet fungerer i dag. En effektiv måte å komme dette til livs på er å gjeninnføre offentlig bygningskontroll.
Hva med kontroll i byggetiden?
Ut fra all den negative erfaring som vi allerede har høstet med den nye bygningsloven med forskrift, sier det seg selv at uavhengig bygningskontroll må gjeninnføres. Samfunnet har ikke råd til å fortsette dagens system. Vi må snarest få tilbake bygningskontrollen med de strenge krav/regler som vi da hadde. En bygningskontroll som skal virke oppdragende på de utforende ledd og hvor moral, etikk og faglig dyktighet igjen kommer til uttrykk,
Skal vi godta dagens situasjon
hva kan brann- og feiervesenet som tilsynsmyndighet gjøre?
Så lenge vi har dagens ordning med utførende som garanterer for akseptabel egenkontroll og at bygget er oppført etter gjeldende lov med forskrift, må det kommunale bygningsvesen omprioritere sine ressurser slik at det kan foretas stikkprøver rundt omkring på byggeplassene.
Utførende må aldri føle seg for trygg – kontrollen må komme når tid som helst. Uregelmessigheter ved utførelsen som er graverende må innrapporteres til BE. Dersom det kommer inn flere slike rapporter, må BE ved et gitt tidspunkt vurdere tilbakekalling av offentlig godkjenning for en tid eller for bestandig. Det må altså ikke lønne seg for utforende å «slurve». Det må få konsekvenser – økonomiske konsekvenser.
Brann- og feiervesenet kan også gi sitt bidrag i denne viktige saken. Det må etableres et nært samarbeid mellom bygningsvesenet og forebyggende avdeling i brannvesenet hvor hovedmålene er:
- Samordning av saksbehandling/brannteknisk byggesaksbehandling.
- Hvis mulig samordnet stikkprøve ved byggeplasskontroll.
- Tilbakemelding til bygningsvesenet når forebyggende avdeling foretar første gangs tilsyn i § 22-objekter og det registres avvik som har utilbørlig utførelse.
- Forebyggende avdeling må komme mye «høyere på banen» i å praktisere en restriktiv holdning ovenfor utførende som gjennom deres arbeid viser dårlig handverk.
- Ved byggesaksbehandling må det vises en fast holdning i praktisering av lov med forskrift ovenfor byggherre- herunder arkitekt og konsulent.
Hva kan BE og DBE gjøre?
Jeg har en sterk følelse av at BE og DBE ikke samarbeider godt nok i denne viktige saken. Kan man her øyne en viss form for kompetansestrid?
Vurdering av den totale sikkerheten med bakgrunn i byggets virksomhet samt brannvesenets totale innsatsmulighet, må tillegges mye større vekt. Etter hvert som samfunnet utvikler seg i forskjellige retninger må også vår bygningslov med tilhørende forskrifter tilpasse seg dette.
Man må videre få inn en fortolkning av og ikke minst praktisering av lovverket som er tilpasset samfunnets utvikling gjennom erfart virkelighet.
Dette kan best belyses ved bygging av eldreboliger og sentrumsnære boligprosjekter som i praksis viser seg å være «kamuflerte syke/aldershjem». Disse blir bygd etter husbankens normer og bygningslovens krav til leiligheter. Her ligger kjernen til problemstillingen ved at bygningsloven tar som utgangspunkt at denne type bygg beboes av mennesker som ikke bar bevegelseshemning, men virkeligheten er noe helt annet. Ved at ovennevnte bygg er «kamuflerte syke/aldershjem» er det få om ikke noen beboere som kan forestå egenrømning raskt og effektiv. Når man så vet dette, hvorfor blir det da ikke gjort noe med det?
Det kommunale bygningsvesen og brannvesenets forebyggende avdeling, som er frontsoldater for BE og DBE, må få det rette våpenet (les regelverk) som kan bekjempe den rakende utglidning av de utførendes arbeid og mangelfull personsikkerhet for de svakeste i vart samfunn. Imidlertid viser all erfaring at det må ofres flere unødvendige liv innenfor dette område før noe blir gjort.
Til BE og DBE som sitter med makt/innflytelse i å få forandret vårt regelverk, vil jeg stille følgende spørsmål:
Vil dere ha akseptert de forhold som her er belyst enten som bruker eller gjennom at noen av deres nærmeste er berørt?
COMMENTS