Norsk Luftambulanse lanserte i 2002 sitt prosjekt Tidlig hjertestart. Målet var å øke beredskapen ved hjertestans utenfor sykehus, som rammer 5-6.000 mennesker hvert år. Hittil er det plassert ut 155 defibrillatorer (hjertestartere) i 121 kommuner. To liv er reddet. I de fleste kommunene er det brannmannskapene som har tatt imot hjertestarter og opplæring. Førsteresponsgrupper som disse har vist seg å være et viktig supplement til helsetjenesten, spesielt i kommuner med få akuttmedisinske ressurser.
Bakgrunn
Mellom 5.000 og 6.000 personer får uventet hjertestans utenfor sykehus i Norge hvert år. Opp mot 75 prosent av disse har en elektrisk aktivitet i hjerte som er sjokkbar, rett etter hjertestansen. Den sjokkbare elektriske aktiviteten blir raskt svakere. Etter noen minutter uten hjerte-lungeredning vil den elektriske aktiviteten bli borte. Ingen elektrisk aktivitet betyr ingen indikasjon for å sende strøm igjennom pasientens hjerte. Pasientens mulighet for å overleve er da betraktelig redusert. Responstider for ambulansene er lang i Norge. Lang responstid betyr mindre mulighet for overlevelse.
Stortinget ba i 2002 regjeringen om å bedre beredskapen ved hjertestans i Norge. På bakgrunn av dette ble Norsk Luftambulanse og Helsedepartementet enig om å samarbeide om et utplasserings- og opplæringsprogram for hjertestartere. Alle kommuner i Norge fikk tilbud om å delta i prosjektet. Totalt har 280 kommuner søkt.
Hensikt
Tid fra hjertestans til første strømstøt er vesentlig for overlevelse. Hensikten med prosjektet er å øke tettheten av halvautomatiske defibrillatorer og dermed øke den akuttmedisinske beredskapen i kommunene. Den halvautomatiske defibrillatoren skal være en ekstra ressurs. Den skal derfor ikke utplasseres med ambulanse eller kommunelege. Hensikten er å ha en defibrillator tilgjengelig når ambulanse/kommunelege er opptatt, eller vil bruke lengre tid frem til pasienten i forhold til en førsteresponsgruppe.
Andre land gjennomfører prosjekter som likner på Tidlig hjertestart. I land med stor befolkningstetthet, som USA, har man funnet at man kan redde flere ved hjertestans gjennom å utplassere halvautomatiske defibrillatorer på offentlige steder som store kjøpesentre, store kontorbygg, kommunesentre etc. På steder der en lokalt (på bygget) umiddelbart starter hjerte-lungeredning og sjokker pasienten, har de doblet overlevelsen i forhold til de steder der de kun starter hjerte-lungeredning, men må vente på ambulansen før første sjokk kan avleveres.
Utplasseringsmodell
Befolkningstetthet er et viktig moment i valg av utplasseringsmodell i Norge. Vi har få, om noen, offentlige steder i Norge der en kan forvente høy hyppighet av hjertestans. Opp mot 70 prosent av alle hjertestansene skjer i private hjem, ikke på offentlig sted. Sannsynligheten for at man skal få bruk for stasjonære maskiner på kjøpesentre, idrettsanlegg og andre offentlige rom er derfor liten. Dette er vist i flere studier fra land vi kan sammenligne oss med i forhold til befolkningstetthet. Norsk Luftambulanse og Helsedepartementet valgte derfor å satse på førsteresponsgrupper som kan rykke ut til der hjertestansen har skjedd. Med andre ord både til det offentlige rom og det private hjem. Mobile førsteresponsgrupper sørger for et større nedslagsfelt for defibrillatorene enn en utplasseringsmodell med stasjonære defibrillatorer.
Prosjektet utnytter den beredskapen som allerede eksisterer i kommunene, og henvender seg primært til brann, politi og primærhelsetjenesten. Opp mot 90 prosent av alle kommuner som er med i prosjektet har valgt førsteresponsgrupper fra brannvern/brannvesenet. Dette fungerer svært godt. Det er mannskaper som er kjent med å ”ha vakt” og har tilgang til uttrykningskjøretøy. Varsling foregår enten direkte via helseradionett eller via 110-sentralen fra AMK.
Opplæring
I tillegg til den halvautomatiske defibrillatoren gir Norsk Luftambulanse (NLA) opplæring til mannskapene som skal bruke den. I de fleste tilfeller er det 3 timer HLR + 4 timer DHLR kurs (opplæring på defibrillatoren i kombinasjon med hjerte-lungeredning), altså kurs på totalt sju timer. Etter seks måneder blir det gitt tilbud om egentrening der førsteresponsgruppen får tilsendt øvingsdefibrillator og dukke. Ett år etter hovedkurs blir det gjennomført repetisjonskurs med instruktør fra NLA. Dette er NLA forpliktet til å følge opp i tre år fra maskinen er utplassert, i henhold til samarbeidsavtalen mellom NLA og kommunene. Kommunene bestemmer om førsteresponsgruppen kun skal rykke ut ved hjertestans, eller også følge anbefalingene gitt av KoKom om når hjertestarteren skal varsles i henhold til Norsk indeks for medisinsk nødhjelp. Det betyr uttrykninger også til brystsmerter, pasienter med tung pust, drukning etc.
Status
I perioden fra oppstart desember 2002 til utgangen av 2004 har førsteresponsgruppene vært ute og koblet defibrillatorene til pasienter 49 ganger. To pasienter er utskrevet fra sykehus i live. Antall innrapporterte førsteresponsoppdrag der påkobling av defibrillator ikke har vært nødvendig er 18.
Det er utplassert 154 defibrillatorer i 121 kommuner fra nord til sør. Av tallene kan en se at flere kommuner har fått mer enn en defibrillator. Kriteriene for utplassering er:
- Defibrillatoren skal være i 24 timers beredskap hele året.
- Den skal kunne nå minimum 400 personer innen åtte minutter.
- Den skal være en ekstra ressurs i kommunen og ikke plasseres hos lege eller ambulanse.
- Den skal primært varsles fra AMK.
AMK-sentralene får rapport om alle utplasseringer. I de tilfeller der førsteresponsgruppen varsles via egen fagsentral, som 110, får de kopi av meldeskjemaet til AMK.
Utplasseringen forventes ferdig i 2005 med totalt 250 utplasserte halvautomatiske defibrillatorer hvor personell fra brannetaten i hovedvekt vil være dem som er livredderne.
COMMENTS