Brannloven i Høyesterett

Prinsipielt gjaldt behandlingen i Høyesterett spørsmålet om hvilke krav som kan stilles til oppgardering av brannsikkerheten i eldre bygg.
Bakgrunnen for saken var en brann i Bergen i august 2004. Ved brannen ble to kvinner reddet av røykdykkere først etter at situasjonen var blitt livstruende.
Brannen var i en bygning opprinnelig fra 1700-tallet som har blitt tilbygd og ombygd flere ganger. På branntidspunktet besto bygningsmassen av fem bygg som var bygget sammen og som ved en brannmur var delt i to brannceller. Bygningene 3, 4 og 5 utgjorde en branncelle. På eiendommen har det i en årrekke vært drevet et sol- og treningsstudio. Slik drift fortsatte etter at domfelte overtok eiendommen i 1991/92.  

Da brannen oppsto var de to kvinnene i et ubemannet solstudio i 3. etasje i bygning 3. Personer som oppholdt seg i disse rommene måtte ved brann enten komme seg ned trappen til andre etasje eller gå inn i bygg 4 på det nivå de befant seg. I bygg 4, der det i 3. etasje blant annet var garderober og dusjer, var det også et vindu som kunne brukes til å komme ut. For å komme inn i bygg 4 måtte man imidlertid passere det området der trappen til 2. etasje kom opp. 
I tiltakebeslutningen ble domfelte satt under tiltale for overtredelse av brann- og eksplosjonsvernloven § 42 jf. § 6 og Forskrift om forebyggende tiltak og brannsyn §§ 2-1 og 2-3. Grunnlaget for dette var

”I egenskap av eier av eiendommen, hvor det ble drevet ubetjent treningssenter og solstudio, unnlot han å sørge for nødvendige sikringstiltak for å forebygge og begrense brann, idet der ikke var installert noen form for brannvarsling. Av brannslukkingsutstyr på eiendommen, som består av fem bygg, fantes et 6 kilos pulverapparat og en brannslange som ikke var tilkoblet vannledning. Det var i lokalene ikke plassert eller hengt opp branninstrukser eller planer og rømningsveier var ikke merket. 
Den 4. august 2004 oppsto det brann i solstudioet. Manglende brannvarsling førte til at to av brukerne av solstudioet ikke ble oppmerksom på brannen før etasjen (3. etasje) de befant seg i var fylt med røyk samt at eneste rømningsvei fra denne etasjen, en rettløpstrapp uten rekkverk, ikke var merket, slik at de ikke kom seg ut av bygningen på egen hånd, men ble i bevisstløs tilstand og sterkt kullosforgiftet, reddet ut av røykdykkere fra Bergen brannvesen ca. en halv time etter at brannen oppsto”. 

Domfelte ble i 2006 i Tingretten dømt til fengsel i 60 dager samt erstatning med henholdsvis 5.000 og 10.000 kroner og oppreisning på 50.000 kroner til hver av kvinnene. Denne dommen ble anket til Gulating lagmannsrett som i september 2007 avsa enstemmig dom med følgende domslutning:
A, dømmes for overtredelse av lov om brann- og eksplosjonsvern § 42, jfr. § 6, 4. ledd, jfr. Forskrift om brannforebyggende tiltak og tilsyn av 26. juni 2002 § 2-3 jfr. § 2-1, til en straff
av fengsel i 30 dager.
A tilpliktes å betale erstatning i form av oppreisning på 50.000 kroner til hver av kvinnene.
Domfelte anket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjaldt lovanvendelsen og saksbehandlingen. Lovanvendelsen ble henvist til Høyesterett mens saksbehandlingsanken ble avvist.

Høyesterett uttaler:
Etter lovens § 6 skal eier av byggverk sørge for nødvendige sikringstiltak. Handleplikten er utdypet i Forskrift om forebyggende tiltak og brannsyn. 
Lagmannsretten fant at slik 3. etasje var innredet og utformet, ble denne etasje en brannfelle for dem som oppholdt seg der, og tiltalte ble i lagmannsretten domfelt både etter § 2-1 og § 2-3.
Domfelte hadde ikke innsigelser mot karakteristikken ”brannfelle”, men forsvareren gjorde gjeldende at oppgraderingsplikten etter § 2-1 fjerde ledd begrenses ved § 2-1 andre ledd, og at oppgraderingsplikten var oppfylt ved at det aktuelle vindu tilfredsstilte de krav som fulgte av byggeforskriften. 
Slik kan forskriftens § 2-1 ikke forstås, fastslår Høyesterett. Bestemmelsen i § 2-1 andre ledd innebærer at det ikke skal foretas en ny selvstendig vurdering av om vinduet hadde tilstrekkelig størrelse, åpningsmekanisme, høyde over bakken eller lignende. De overordnede krav til brannsikkerhet elimineres imidlertid ikke ved at det enkelte element tilfredsstiller de krav som er stillet til dette som sådant. 

Forsvareren gjorde videre gjeldende at forskriftens § 2-3 var uanvendelig idet bestemmelsen bare får anvendelse på selvstendige rømningsveier slik disse er definert etter plan- og bygningslovgivningen.
Heller ikke denne anførselen førte frem. Det areal man må passere for å komme frem til rømningsvei, er ikke en del av rømningsveien, men det ble ansett utvilsomt at forskriftens § 2-3 inkluderer i ”rømningsveier” de direkte utganger fra en branncelle. Det er da ikke tilstrekkelig at det er en utgang som tilfredsstiller de krav som stilles til utgangen som sådan. Det følger av § 2-3 at utgangen også må dekke behovet for rask og sikker rømning. 
Anken ble forkastet.