Fremdeles har Bergen mange og til dels store områder med sammenhengende tett trehusbebyggelse. Områder som fra et brannfaglig perspektiv byr på en del utfordringer. Områdene består overveiende av trehus med svært liten avstand mellom husene, få eller ingen brannvegger, trange smug, parkerte biler, bratt terreng, vind og utilgjengelige bakplasser.
– Her er det mange utfordringer å ta tak i, både forebyggende og beredskapsmessig, sier avdelingsleder Anders Leonhard Blakseth ved brannforebyggende avdeling i Bergen brannvesen.
Kartlegging av brannsmitteområder
Tidligere var det registrert fem brannsmitteområder i Bergen med til sammen ca. 1350 bygg. Våren 2005 initierte Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap og Riksantikvaren en landsomfattende kartlegging av tette trehusmiljøer. Utgangspunktet var å avdekke hvor mange tette trehusmiljøer som falt inn under definisjonen ”uerstattelige nasjonale kulturverdier”.
– Vi startet dette arbeidet i tett samarbeid med byantikvaren i Bergen, forteller Blakseth. Hensikten var å identifisere områder med verneverdig tett trehusbebyggelse ut fra kulturhistoriske kriterier, og områder der det kunne være fare for områdebrann. Etter kartleggingen endte vi opp i 12 områder med til sammen 2850 bygninger. Det største brannsmitteområde i Bergen har om lag 500 bygninger.
Prosjekt Bergen sentrum
– Vi ønsket å føre tilsyn i disse brannsmitteområdene, utover de tilsynene vi allerede fører i boliger med ildsted og i særskilte brannobjekter. For å få adgang til å føre tilsyn i de øvrige bygningene var det nødvendig med en lokal forskrift. Dette arbeidet var allerede fullført i forbindelse med to andre prosjekter, sier Blakseth.
Lokal forskrift ”om adgang til å føre tilsyn i 1890-års hus, omsorgsboliger og bygninger i områder med særlig stor brannsmitte i Bergen kommune”, trådte i kraft fra kunngjøringsdato i Norsk Lovtidend 19. august 2004.
– Med den lokale forskriften på plass startet vi opp arbeidet med konkrete tiltak for å bedre person- og brannsikkerheten i den tette trehusbebyggelsen. Et forprosjekt startet opp i september 2004, og 2. februar 2005 presenterte Bergen brannvesen og Etat for byggesak og private planer, et felles prosjekt. Prosjektet er et tverrfaglig og samordnet tilsyn, som også avdekker ulovlig bruk av bygning. Dette tilsynet har spesielt fokus på den del av bygningsmassen som ikke fanges opp av det ordinære tilsynet og har også involvert byantikvar og samferdselsetaten.
Innenfor de 12 brannsmitteområdene, er det ca. 700 bygninger som det skal føres tilsyn med, etter lokal forskrift. De øvrige bygningene får tilsyn som følge av at det føres tilsyn med fyringsanlegg eller som særskilte brannobjekter.
– Dette prosjektet har vært svært vellykket – ikke minst fordi vi får sjekket ut om bygget er godkjent for den bruken som er i dag. Det fanges opp en del ulovligheter, blant annet innredede loft, vi finner ildsteder som ikke er registrert og vi ser også etter særskilte brannobjekter som burde vært registrert, men som ikke er det i dag. Vi ser også på søppelhåndtering og forklarer beboerne om plassering av søppelspann – at de for eksempel ikke bør stå under vinduer. Vi snakker om enkle ting som kan hindre påsatt brann, som at det er mindre fristende å tenne på i en opplyst bakgård, enn i en mørk en. Vi ser etter rømningsmuligheter fra bakgårdene, at der er ryddig og ikke minst at bakgårdene er tilgjengelig for slokkemannskaper og i forhold til rømming. Generelt blir vi veldig godt tatt i mot av eierne. De gir utrykk for at de synes det er kjekt at vi er opptatt av bygningene de bor i, men det er klart at det også er huseiere som helst hadde sett at vi ikke kom. Av de første hundre bygningene vi gikk i, ble det avdekket forhold i 30 av disse som følges opp av byggesak, forklarer Blakseth..
Prosjektet ble evaluert i juni 2005 – og konklusjonen er at prosjektet videreføres. Målet er at man i løpet av tre år skal være ferdig med alle de tolv områdene.
Innsatsplaner
Parallelt med dette prosjektet, er det lagt ned et betydelig arbeid i å lage innsatsplaner for brannsmitteområdene. De viser grovt fortalt oppstillingsplasser for de ulike stasjonene som kommer til området, angrepsveier, kummer og hydranter, de ulike trykksonene på vannverket, taktikkbeskrivelse og ikke minst en kriseplan for området.
– Neste skritt i denne prosessen er å lage planer for hvordan vi skal håndtere en områdebrann vi mister kontrollen med. Her ligger det store utfordringer i forhold til hvor vi skal sette inn neste skanse. Dette planverket har beredskapsavdelingen ansvaret for, og prosessen i seg selv er svært nyttig og gir på en måte mange gode ”øvelser” – spørsmål, problemstillinger og ulike scenarier blir diskutert, og gir mye gratis utover det som til slutt står på papiret.
Varmekamera
Det så langt siste elementet i arbeidet for å bedre brannsikkerheten i brannsmitteområdende er ganske spennende. Det arbeides for å få på plass varmekamera som detekterer branntilløp i byen. Tidligere har man diskutert et pilotprosjekt som gjaldt sprinkling/boligsprinkling i et mindre område som var under gjenoppbygging etter brann. Men sprinkling av større områder har en del betenkeligheter som er verd å tenke gjennom. Man har ingen garanti for at man ikke vil få brannspredning i et område selv om det er 100 % sprinklet. Et innvendig branntilløp i et bygg som er sprinklet vil slokkes av anlegget. Men et utvendig branntilløp i området, eller en brann som starter utenfor det sprinklede området – og sprer seg inn – vil ikke sprinkleranlegget være dimensjonert for å stoppe.
– Et annet moment er hvis man får en områdebrann der et antall sprinkleranlegg løses ut, kan vi risikere å ikke ha vann til å drive aktivt slokkearbeid. Da har vi et kjempeproblem. Sintef påpeker også dette i sin rapport ”Byen brenner”, og går så langt som å fraråde områdesprinkling som et tiltak for å hindre områdebrann. For å kunne hindre områdebrann i tett trehusbebyggelse er vi avhengig av tidlig varsling. Det er mange måter å varsle på. Brannalarmanlegg i samtlige bygg ville vært en løsning, men vil kun detektere innvendige branner. Vedlikehold og ustabilitet for eventuelt 2800 anlegg bare innenfor de 12 definerte områdene har også potensial for atskillig hodebry og unødige utrykninger, sier Blakseth.
Et varmekamera vil være ett system å vedlikeholde, det varsler utvendig brann, og det kan overvåke store deler av byen. Kameraet, som går direkte til 110-sentralen, gir alarm når x-antall punkter i bildet har for høy varmeverdi og alarmoperatøren vil med en gang kunne verifisere alarmen – se hvorfor kameraet har gått i alarm. Derfor blir det også få feilmeldinger.
Bybranngruppen
Bergen brannvesen er representert i ”bybranngruppen”, som er en referansegruppe for Riksantikvaren og Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap.
– Det er verdifullt for oss å kunne benytte oss av kompetansen i denne gruppen. Vi lærer av hverandre og får også et innblikk i hvordan andre brannvesen tenker og arbeider i forhold til tett trehusbebyggelse. Blant annet er varmekamera installert i Røros og i Stavanger, sier avdelingslederen.
Dette er noen av tiltakene Bergen brannvesen arbeider med for å forsøke å hindre en områdebrann. I tillegg kommer det arbeidet som utføres daglig: målrettet informasjon til beboerne samt jevnlig tilsyn i alle boliger med fyringsanlegg og i særskilte brannobjekt.
Den tette trehusbebyggelsen i Bergen representerer store verdier for Bergen by, historisk og kulturelt, så vel som økonomisk. Det mest fleksible, og et av de viktigste tiltakene mot bybrann, er nettopp brannvesenet. Dette gjelder både det forebyggende arbeidet og beredskapsmessig slagkraft til å hindre at en brann utvikler seg til en områdebrann.
– Målet er at disse tiltakene skal hindre branner med tap av uerstattelige nasjonale kulturverdier, avslutter Anders Leonhard Blakseth.
COMMENTS