Brann- og redningstjenesten i Rørosregionen ble etablert 1. januar 2005 som en felles interkommunal brann- og redningsledelse for kommunene Holtålen, Os, Røros og Tydal. Hensikten med det var å imøtekomme myndighetenes kompetanse- og bemanningskrav, fordi de fire kommunene hver for seg er for små til å fylle ledelsesfunksjoner. Kommunene hadde allerede fra 1998 felles branninspektør i hel stilling for å ivareta gjennomføringen av pålagt tilsyn i særskilte brannobjekter. Regionen er tilknyttet 110-sentralen i Trondheim og Sør-Trøndelag IUA-region.
Kontorsted på Røros
– Det interkommunale samarbeidet omfatter cirka 10.600 innbyggere, hvorav cirka 3.700 bor i tettstedet Røros. I ansvarsporteføljen vår inngår, foruten flyplassen og Røros kirke, i alt 136 særskilte brannobjekter, cirka 5.500 bebodde boligenheter og bortimot 7.000 hytter og fritidseiendommer, sier interkommunal brannsjef Atle Engan.
Per Magne Hansen som er hovedtillitsvalgt og utrykningsleder i Os brannvesen, er veldig godt fornøyd med samarbeidet med Røros.
– Vi har en styrke på bare 10 mann, og uten støtteavtalen med Røros måtte vi ha vært 20 stykker. Det er ikke så lett på Os. Vi rykker ut samtidig og får tilgang på alt det utstyret Røros har med en gang, sier han.
Fellesledelsen har hovedkontor i Røros brannstasjon, og ellers kontorplass i samarbeidskommunenes brannstasjoner. Fellesledelsen har formalkompetanse og stillingsandeler i henhold til kravene i dimensjoneringsforskriften. Brannsjef Engan har kombinert funksjon som leder forebyggende. Bjørn Ivar Sevatdal er leder beredskap og varabrannsjef og Stein Holm er branninspektør. Sevatdal har ansvaret for regionens grunnopplæring, og i tillegg tilrettelegging av Røros kommunes beredskapsplanlegging i rådmannens regi.
Røros feiervesen er fra 2009 integrert i fellesledelsen med ansvaret for feiing i alle de fire kommunene, og er godkjent lærlingebedrift med tre fagutdannete feiere og èn lærling. Regionen har nå 7 heltidsstillinger og 78 deltidsmannskaper, pluss tre depoter med til sammen 16 mannskaper.
– Hver kommune har person- og materialansvar, der lokale brannmestere i 20 prosent stilling er kontaktperson overfor fellesledelsen. Hovedstasjonen på Røros har fire døgnkasernerte utrykningsledere, pluss en arbeidsleder i hel stilling som primært ivaretar utrykningsledelsen for vårt verdensarvsted i sentrum, fortsetter Engan.
Han forteller videre at Røros har fire vaktlag i dreiende vaktturnus. Vaktlagene består av fire mannskaper, men har reserve og aspirant i oppsettet – totalt 24 stykker. Deltidsmannskapene er fordelt med 17 mann på brannstasjonen i Holtålen (5 utrykningsledere), 12 mannskaper i Os, med to aspiranter (tre utrykningsledere) og 21 mann i Tydal (5 utrykningsledere.) Alle stasjonene har røykdykkere, til sammen 56 i hele regionen.
Eget øvingsanlegg på Røros
Ledelsen har den utdanningen som kreves via Norges Brannskole, og som motor i fellesprosjektet har Røros et godkjent øvingsanlegg som brukes til utdanning av mannskapene. I grunnkursene ellers har nabobrannvesen utenom regionen deltatt. Nå er de i gang med det sekstende grunnkurset siden 2001, og har på denne tiden utdannet 68 lokale brannkonstabler. Regionen har en dekning på hele 95 prosent som har gjennomført Norges Brannskoles grunnkurs.
– Grunnen til det er at vi budsjettmessig har greid å prioritere desentralisert grunnkurs i stedet for å sende mannskapene til brannskolen i Tjeldsund eller andre øvingsenheter på Stavrum og i Trondheim. Å ha godt utdannete og samkjørte mannskaper gir kvalitet i tjenesten og er med på å styrke samhandlingen i regionen ytterligere, mener Engan.
Han legger til at utfordringen med videreføring av det interkommunale brannsynet, som var før og som fungerte svært godt, har vært å omforme tjenesten til en felles framtidig plattform, slik at deltakerkommunene får lik behandling og likt tilbud. Kommunene har i utgangspunktet ulik kultur og opplegget for brann- og redningstjenesten var vidt forskjellig. Men kommunikasjonen er bra og avstandene innenfor regionen akseptable, ifølge brannsjefen.
Store risikoobjekter
Røros fikk i 1981 plass på UNESCOS liste over verdens best bevaringsverdige steder på grunn av den godt bevarte trehusbebyggelsen i bykjernen. Med status som verdensarvsted har Røros kommune brukt 2,5 – 3 ganger landsgjennomsnittet i driftskostnader på sitt brannvesen i flere tiår. Beredskapen er dimensjonert til å være i sentrum i løpet av tre minutter med varmesøkende kamera og skjærslukker med kasernert utrykningsleder. Vaktlaget skal være operativt innen 10 minutter. Ved full alarm skal støttestyrke Røros og Os, samt Avinor, være klare i løpet av 15-20 minutter. Ytterligere styrker fra Brekken og Holtålen, samt Sivilforsvaret etter 45 minutter. Deretter ekstraressurser fra Tynset etter en time samt Alvdal, Gauldal, Tydal og Fûnesdalen i Sverige etter cirka en og en halv time.
– Innen den tid kan vi disponere 250- 300 brannmannskaper, og det vil virkelig stille krav til taktikk og logistikk, med 20-25 kjøretøyer/pumper og heftig sentrumsbrann. Ekstern lederstøtte må vi ha tilgang til rimelig tidlig i en eskalert bybrann på Røros. Lederstøtten bør inngå i lokalt KO også, fastslår Engan.
Fra 2004 til 2009 ble det gjennomført et satsingsprosjekt i Røros i størrelsesorden 16 millioner kroner, finansiert med midler fra Riksantikvaren, stiftelsen UNI og Røros kommune. 220 eiendommer ble sikret med i alt 1.128 branndetektorer som varsler direkte til 110-sentralen og den lokale brannstasjonen. Til utvendig deteksjon er det montert et fast varmesøkende kamera i selve kirketårnet på Røros kirke. Det «sveiper» verneområdet i åtte posisjoner og cirka 140 graders sektor. Via nøkkelsafe disponerer Røros brannstasjon nøkler til nesten alle eiendommene i sentrum. Nøklene benyttes for det meste i verifisering av unødige alarmer, så de slipper å bryte seg inn i trehusbebyggelsen i sentrum.
Som en konsekvens av dette er det utrykningsstyrker i turnus 24 timer i døgnet hele uka. De har også Avinors mannskaper i turnus på Røros flyplass, i tillegg til Sivilforsvarets lokale enhet på Røros. På bakgrunn av brannsikringsprosjektet er det utarbeidet innsatsplaner for 16 kvartaler i Røros sentrum. I disse planene inngår Røros kirke, som nylig ble restaurert for 73 millioner kroner og har fullt sprinkelanlegg både innvendig og utvendig. Det er god tilgang på slokkevann i sentrum via grovt dimensjonerte vassverk, og eget tørrstilt slokkevassforsyning med pumpe fra Hyttelva.
– Det er etter hvert akseptert å plassere hydranter strategisk i sentrum. Her legger antikvariske hensyn føringer, men det må vi leve med. Heldigvis er vi forskånet fra heftige hendelser i sentrum de siste årene. Men vi har ved flere anledninger sett at hurtig varsel i branntilløp er viktigste innsatsfaktor. Lett og hurtig innsatsenhet med kamera/skjærslukker har for oss virket etter hensikten når vi har brukt utstyret i reelle aksjoner, framholder Engan.
Det er også utarbeidet innsatsplaner for større bedrifter og viktige institusjoner i hele regionen
– I løpet av fjoråret hadde vi 107 utrykninger i Røros, hvorav hele 53 var unødige og de fleste var relatert til Røros sentrum. Årsaken er stort sett lokalklimatiske forhold og matlaging, renhold og peisfyring i feriehus o.l. som påvirker detektorene og hussentralene. I regionen ellers hadde Os 22 utrykninger, Holtålen 25 og Tydal 15, sier Engan.
Han beskriver 2013 som litt over et normalår. Det dreier seg ikke bare om branner, men om trafikkulykker (24) og andre redningsoppdrag (39). Ellers var det fem bygningsbranner, fem bilbranner og seks pipebranner (i cirka 5.700 piper). Brann- og redningsvesenet i Rørosregionen har dessuten hvert år redningsoppdrag i flere fjøs med berging av husdyr.
Fylkesgrense ikke noe problem
Selv om Os ligger i Hedmark fylke og de andre kommunene tilhører Sør-Trøndelag, har ikke fylkesgrensen til nå vært til hinder for regionalt samarbeid.
– Det er klart det er en utfordring, men jeg opplever ikke det som noe problem, i og med at Os inngår i 110 og IUA i Sør-Trøndelag. Men med to politidistrikt kan det være spesielt i enkelte hendelser. I noen tilfeller kommer politiet vel sent, mens politiet i andre tilfeller kommer fra to distrikt samtidig. Hvis myndighetene ønsker organisatoriske endringer til større enheter har vi ikke noe valg, men med dagens politiressurs er det er viktig med lokal forankring i redningsenhetene. Brann- og redningstjenesten er ikke utdannet for politioppgaver nå, understreker Engan.
-Brannstudien foreslår brann- og redningstjenester organisert etter fylkesgrenser. Hva synes du om dette forslaget?
– Jeg har erfaringsgrunnlag fra flere kommuner som grenser mot sine respektive fylkesgrenser, og føler at denne debatten «bommer mye» når tema er på dagsorden. Fylkesgrensene er satt for nesten 170 år siden, og kommunikasjonene med bomønster har endret seg betydelig etter den tid. Jeg anser at redningstjenestene best organiseres i høvelige regioner, der internavstandene ikke blir for store, sier Engan, og legger til;
– Lokalkunnskap og lokalkultur/tenkemåter er viktige elementer når redningsaksjoner skal gjennomføres. Da har jeg større tro på at ledelsestøtte tilkommer etter hvert når aksjonene drøyer ut i tid. Å tillegge våre største byer ansvaret for redningstjenesten vel langt fra sine bysentrum gagner ikke distriktene – til det er korpskulturforskjellene for store, og ressursgrunnlaget helt annerledes. Det er en betydelig forskjell på heltids- kontra delttidskorps, selv om arbeidsoppgavene er identiske, mener Engan.
Brannsjefen registrerer ellers at antall 110-sentraler er i ferd med å bli betydelig redusert, og synes det er greit. Han mener det er viktig med store og robuste sentraler, og at en primært bør gå et skritt videre som i resten av Europa med å innføre ett nødnummer og felles alarmsentraler for redningsetatene.
– Mange små alarmsentraler vil ikke være tilstrekkelig operative hvis de får store hendelser. Samtidig må strukturen kombineres med desentraliserte satellitt-sentraler, da lokalkunnskapen er avgjørende for sluttresultatet. Det ser vi fra hendelse til hendelse, sier han. Engan antyder videre at større fellessentraler er Statens ansvar, mens satellitt-sentralen gjerne kan være kommunenes regionansvar.
-ROS-analysen blir mer bestemmende for dimensjonering og organisering i framtiden, men vil vi fortsatt trenge en forskrift som setter et minimumsnivå uavhengig av ROS-analyse?
– I deltidskorps er det slik at antall oppmøtte konstabler vil variere i en førsteinstans, så dagens dimensjoneringsforskrift må videreføres omtrentlig som dagens forskrift, svarer Engan.
-Hva er de største utfordringene til Brann- og redningstjenesten i Rørosregionen i framtiden?
– Utfordringene vil etter hvert være å fortsette utskiftingen av gammelt utstyr og biler, samt å utdanne nok mannskaper til 160-koden og lastebilsertifikat. Likedan å vedlike alarmfunksjonen i Røros sentrum. I tillegg må vi øve i større skala med hensyn til fullt utviklet sentrumsbrann, sier brannsjefen.
Han berømmer politikere og kommuneadministrasjonen for å ha gjort gode vurderinger og positive vedtak i forhold til utskifting av utstyr og opprusting av brannstasjonene i regionen.
– Brannstasjonen i Tydal er nyoppusset, og i Os ble den ferdig restaurert i fjor. Brannstasjonen på Røros er samlokalisert med ambulansetjenesten i den gamle vegstasjonen sør for bykjernen. Her er et utbyggingsprosjekt i gang, der det også jobbes med samlokalisering av kommunens tekniske tjenester. I tillegg holder Røros parkering og Biltilsynet til i de samme lokalene. Det er en stor sentral tomt der vårt godkjente øvingsfelt er plassert. Brannstasjonen i Holtålen er den eldste og bør vurderes for oppussing, sier han.
Brannsjef Atle Engan opplyser at et nytt nødnett skal være etablert og operativt i regionen fra og med februar neste år.
– Skal en dømme etter erfaringene til nå er dette noe vi ser fram til. Ulempene lokalt er at driftskostnadene blir vel store for grisgrendte strøk. Staten bekoster dette kjempeløftet og det er kjempeflott, avslutter han.
Første kvinnelige brannkonstabel
Sabine Lûders (38) er første kvinnelige brannkonstabel i Brann- og redningstjenesten i Rørosregionen. Etter ett år som aspirant i brannvesenet på Os er hun ikke helt ferdigutdannet, men har vært med på flere utrykninger med det lokale brannkorpset.
– Det har mest vært for å hjelpe til og for å se og lære. En trenger ikke være adrenalinjunkie for å være i brannvesenet. Jeg ble med fordi jeg synes det er kulere enn Røde Kors, sier Sabine.
At hun er eneste kvinne blant bare menn tenker hun ikke så mye på. Brannkollegene gir henne i hvert fall ikke særbehandling.
– Det eneste er at jeg har fått min egen garderobe i brannstasjonen på Os, smiler Sabine.
Fakta:
Røros BRT har en samlet utgift i 2014 på cirka 8,5 millioner kroner med følgende fordeling:
Beredskap sentrum: 3,5 mill.
Beredskap ellers: 4,1 mill.
Fellesledelse: 0,8 mill.
Feiing: selvkost, brutto cirka 1,8, mill. Feieravgift 2013 kr. 480,-.
OS BRT, beredskap: 1,32 mill, feing, selvkost, brutto cirka 0,5 mill. Feieravgit kr. 620,-.
Holtålen BRT, beredskap: 1,76 mill., feiing, selvkost, brutto cirka 0,6 mill. Feieravgift kr. 620.-.
Tydal BRT, beredskap: 1,75 mill, feiing, selvkost, brutto cirka 0,12 mill. Feieravgift kr. 320,-.
Materiell:
Røros BRT
Nissan 4WD, befalsbil 2012-modell
Mercedes Benz, 1.bil 1985-modell. 2.500 liter vann
Mercedes Benz 4WD, bybrann 1984-modell. 3.000 liter vann
Volvo tankvogn, 1990-modell. 12.500 liter vann
Mercedes Benz, lift Bronto, 2005-modell
Ford mannskapsbil. 1999-modell.
Mercedes Benz 4WD, varebil 2002-modell
Mercedes Benz mannskapsbil 1986-modell, Brekken Depot. 1.000 liter vann
Røros Feiervesen:
Opel varebil 2001-modell
Opel varebil 1997-modell
Wolksvagen Caddy 4WD, varebil 2010-modell
Holtålen BRT:
MAN 1. mannskapsbil 2011-modell, 2.600 liter vann, pluss tankvogn (traktor) 6.000 liter vann.
Ford 2. mannskapsbil 1996-modell.
Tydal BRT:
Mercedes Benz, 1. mannskapsbil 2001-modell. 2.500 liter vann
AMC Jeep 4WD, 2. mannskapsbil 1981-modell. 600 liter vann
Os BRT:
Mercedes Benz 4WD, 1. mannskapsbil 1981-modell. 4.000 liter vann
Mercedes Benz Vito 4WD, 2. mannskapsbil 2008-modell. 300 liter skum
Toyota HiAce, 3. mannskapsbil 1982-modell
COMMENTS