Underbrannmester Wiggo Langhelle var utrykningsleder fra Kristiansund brannvesen. Han har skrevet dette om brannvesenets innsats mot skipet:
– Vi hørte at politiet fikk meldingen seint inn etter hendelsen ute i havet. Etter dette hadde vi en hel time på å forberede oss til oppgaven vi hadde framfor oss. Det uvante her var at vi ventet på at brannen skulle komme til oss.
Innhentet informasjon
– Jobben var enkel så lenge vi visste at det ikke var folk som var omkommet om bord i båten og at det ikke var livbergende innsats vi skulle inn i. Mens båten var under slep til land hadde vi kontakt med den norske skipperen om bord og maskinisten fra Filippinene, de lå begge på intensivavdelingen ved sykehuset i Kristiansund. Der fikk vi informasjon om eventuelt farlige stoffer, oppbevaring av gass etc. Dette var nyttig for oss. Vi kontaktet også havnevakta over VHF-radio slik at vi fikk båten til kai på den måten som var enklest for oss i forbindelse med etterslukkingen om bord.
– Vi brukte stigebilen for å frakte utstyret vi trengte om bord fra kaiplanet. Da vi kom om bord så vi at her hadde det vært travelt. Brannutstyr, hjelmer, slanger og kjeledresser lå forlatt over hele skipet. Brannslangene var ennå under trykk da brannpumpene gikk for fullt nede i skipet, men det var såpass dårlig trykk at vi valgte å bruke vår egen vannforsyning.
Innsatsen
– Vi la ut ett normalutlegg til bruk om bord og tok oss inn i akterskipet i etasjen der det fortsatt kom ut brannrøyk. Røykventilasjonsvifte var på plass og klar til å startes. I tillegg ble en liten elektrisk lensepumpe etter hvert ble startet opp for å lense slokkevann ut av skipet og dermed redusere vannskadene lengre ned i skipet. To røykdykkere gikk inn i skipet med slokkevann og varmesøkende kamera for å finne kjernen til brannen, som viste seg å være inne i en trang lugar.
– Under slukkingen fikk 110-sentralen opplysninger fortløpende via telefon om framdrifta og loggførte røykdykkere inn og ut i båten. Vår egen røykdykkerleder gjorde også det samme. Politiet hadde vi også godt samarbeid med både om bord på dekk og nede på kaiplanet.
– Etter slukkingen ble røykviften tatt i bruk og hele etasjen ble trykksatt. Røyken ble deretter ledet ut gjennom styrhusdørene på skipet. Da ble selvsagt sikten bedre og røkdykkerne kunne starte å rive ned det som var igjen av himling inne i to lugarer. Her hadde det brent igjennom blikkveggen som delte de to lugarene.
– Vi fant ”røret” som hang på utsiden av brannstasjonen om bord så vi fikk studert plantegningene over skipet for å finne stoppekraner/wiretrekk for å koble ut maskineriet som fortsatt gikk. Samtidig med etterslokkingen ble maskinisten kontaktet på dårlig engelsk for å forklare oss fremgangsmåten for å stoppe lysmotor og brannpumper. Dette gikk greit etter litt orientering på plantegningene over stengeventiler etc. Etter hvert ble skipet som et spøkelsesskip.
– Etter at alt utstyr var pakket sammen fikk vi beskjed om at skipet ikke kunne ligge ved kai ved oljebasen uten brannvakt om bord. Vi satte derfor ut to mann som brannvakt til skipet ble tauet vekk selv om alt var ok om bord. Dette arbeidet ble avsluttet ved 21- tiden samme kveld.
Kunne vært mer krevende
– Vi snakket ut om aksjonen om bord i M/S Onarfjell dagen etter da alle var samlet. Alle var glade for at dette ikke var livbergende innsats og at det var ingen omkommende å ta ut av skipet. Vi tror nok at dersom brannen startet nede i maskinrommet, hadde jobben vært mer krevende. Da hadde vi nok hatt bruk for en Cobra skjæreslokker som mange brannvesen etter hvert har skaffet seg.
Fakta MS Onarfjell
Kjemikalietanker
Bygd i 1980
3726 dødvekttonn
90 meter lang
Panama-registrert
Besetning på 13 mann
Publisert: 28-05-2010
COMMENTS