”Berre ein hund”

HomeRedning

”Berre ein hund”

Natt til fredag 30. mars, klokka 01.15, gikk alarmen til Lund brannvesen i Rogaland. Vi er 13 deltidsmannskaper som alle har personsøker året rundt. Meldingen gikk ut på ”Trafikkulykke på E39 – fastklemte personer”.

Ulykken hadde skjedd ca 15 km nord for tettstedet Moi hvor brannstasjonen er. Det tok derfor ca. 20 minutter fra alarmen gikk til første utrykningsbil kom frem til ulykkestedet. En som snakket gebrokkent norsk hadde meldt inn ulykken – derfor var også omstendighetene litt uklare.
Våre folk kom nesten samtidig med ambulanse. Det som møtte redningsmannskapene var en temmelig deformert Toyota Pick-Up. Denne lå midt i veien med hjulene i været. Inne i førersetet satt en person svært sammenklemt både i front og fra tak og i en stilling som gjorde at også vi vurderte personen som død, noe ambulansefolkene og senere legen fra Luftambulansen bekreftet.
Bilen hadde krysset motgående felt og kjørt rett inn i en fjellskrent, for så å bli kastet rundt på taket og ut i veibanen igjen. Personen i bilen var død, men ble frigjort ved hurtigfrigjøringsmetoden.
Personen som hadde ringt inn meldingen om ulykken, var en mann av utenlandsk opprinnelse. Han kunne fortelle at det også hadde vært en hund i bilen. Hunden hadde forsvunnet i mørket. Det var ingen som så mer til hunden denne natta.

Oppnådde tillit
Dagen etter var pårørende å lette etter hunden. Men dette gav ikke noe resultat. Hunden skulle være en brunlig hunn av en kamphundrase.
To dager etter ulykken fikk vi inn melding om at det var sett en hund av en slik type i området hvor ulykken fant sted. Undertegnede dro til stedet sammen med en politimann. Jeg kjøpte med god hundemat med tanke på at hunden sikkert var både sulten og skremt.
Vi stanset nord for ulykkesstedet og gikk sørover på hver vår side av E 39 og forsøkte å plystre lokketoner i håp om å få øye på hunden. Men det var verken noe å se eller høre. Om den hørte oss gav den seg i alle fall ikke til kjenne.
Omtrent 30 meter sør for stedet hvor hundens herre omkom, oppdaget vi plutselig at hunden hadde lagt seg ned i gresset inntil et gjerde. Den lå sammenkrøket og bare stirret på oss – uten en lyd. Da politimannen nærmet seg hunden begynte den straks å vise tenner mot han som nærmet seg. Han trakk seg tilbake og jeg gjorde da et forsøk med å ta frem den gode hundematen. Raskt oppnådde jeg å få hundens tillit. Den glefset i seg maten mens jeg klappet og snakket med den. Etter kort tid kom den helt bort til meg, slikket meg på hånda og klynget seg inntil meg.

Mange slags oppdrag
Raskt fulgte den med meg inn i politibilens baksete hvor jeg satt sammen med den på turen ned til lensmannskontoret på Moi. Nesten hele veien klynget hunden seg inntil meg og slikket meg på hendene. Et godt tegn på hundens tillit og gjengjeldelse. Men samtidig ulte den sin sørgende melodi hele veien nedover. Det var tydelig at hunden savnet sin herre. Den var usikker på de nye omgivelsene, men samtidig takknemlig for å møte kjærlighet.
Ved lensmannskontoret på Moi fikk den mer mat og drikke. Etter et par timer ble den hentet av pårørende og forhåpentlig tatt godt vare på. Tilsynelatende var hunden helt uten skader så langt vi kunne bedømme. Hvordan det kan la seg kombinere med den harde medfarten den fikk i ulykken, er vanskelig å skjønne.
Det er mange slags oppdrag i brannvesenet. Men denne gangen gikk tankene til min barndoms lesebok hvor øyet ble vått da vi leste den berømte historien om St. Bernhardshunden som mistet sin herre i en brå død i den kjente historien ”Berre ein hund”.

COMMENTS