Kukes er en liten by med ca. 20 000 mennesker, bare 20 km fra grensen til Kosovo. Eneste måte å komme til Kukes fra andre deler av Albania, er via til dels meget dårlig og usikker bilvei 21 mil fra hovedstaden Tirana. Som en av byene i Albania med mye fattigdom og til dels elendig infrastruktur, tok denne byen imot nærmere 140 000 flyktninger. Flyktningene ble innlosjert i flyktningeleirer, offentlige bygg og hos private. Vi kan vel alle tenke oss hvilke problemmer dette forårsaket med hensyn til at drikkevannsforsyningen og sanitærforholdene nærmest var brutt sammen før alle flyktningene kom.
Utenriksminister Knut Vollebæk besøkte Kukes i april 1999 og fikk med selvsyn se hvilke problem byen stod overfor. Norge ble under dette besøket anmodet om å gi bistand til området. Hvorfor han gjorde som han gjorde vites ikke, men han ringte straks til ordføreren i Bergen for å høre om Bergen kunne gi bistand til byen Kukes.
Bergen brannvesen forespurt
Saken ble drøftet og lagt frem for politikerne, og i formannskapsmøte 14.04.99 vedtok disse enstemmig at Bergen skulle påta seg dette ansvaret. I vedtaket lå det at det skulle foretas et forprosjekt for å se behovet for hjelpen, og at dette forprosjektet skulle legges frem for formannskapet igjen for endelig vurdering.
Brannsjef Helge Eidsnes ble av rådmannen forespurt om å ta på seg jobben som prosjektkoordinator. For å hjelpe seg i dette arbeidet ble brannmester Egil Grimseid, som hadde lang erfaring i forbindelse med hjelp til Romania, bedt om å være med.
Helge Eidsnes og Egil Grimseid reiste deretter til Albania i juni måned og fikk med selvsyn se og føle på kroppen hvilke problemer som burde og kunne løses. En rekke kontakter ble knyttet både før og under besøket i Albania og ikke minst i Kukes.
Etter besøket ble det lagt frem sak til rådmannen/formannskapet med forslag til bistandsprosjekt, samarbeidspartnere og avtaler, finansiering, prosjektorganisering og gjennomføringsplan.
Meget usikre forhold
Grunnlaget for denne rapporten var en vurdering av forholdene i og omkring Kukes. Det viste seg at forholdene var meget usikre. Vedvarende væpnede provokasjoner fra jugoslavisk side av grensen og inn i Albania, at Kukes lå innenfor området av serbernes skyts fra Kosovo og at Kukes-området lå strategisk til hvis NATO skulle sette inn bakkestyrker i Kosovo, gjorde at det fortløpende ble vurdert om flyktningene skulle flyttes til sikrere områder lengre borte fra grensen Albania/Kosovo.
Ut fra lokaliseringen av Kukes og de værforholdene som er i område om vinteren, ville sannsynligvis Kukes være avskåret fra resten av Albania i opp til 3 måneder på grunn av kulde og mye snø.
Noen av ønskene fra myndighetene i Kukes var realistisk sett ganske ugjennomførbare. Dette sett ut fra at prosjektene ville ha en lang prosjektering og oppfølgingstid. Ut fra de økonomiske rammene som lå til grunn for bistandsprosjektet, ble det vurdert at leveranser av diverse utstyr, ville være lettere å gjennomføre.
Etter å ha gjennomført reise til Kukes og en vurdering av alle sider ved dette bistandsprosjektet, ble følgende forslag lagt frem for behandling i Formannskapet:
Prosjekt nr. 1 – Gaver til Kukes.
Teknisk utstyr som doneres til lokale myndigheter for å gjøre den daglige driften av kommunen lettere. Bistanden inneholder også gaver til barn og unge i Kukes som et synlig tegn på sympati og medfølelse til et folk som under vanskelige forhold bisto sine naboer under Kosovo-krisen. Beregnet kostnadsramme ca. kr. 750 000.
Prosjekt nr. 2 – Studiebesøk til Bergen av lokale myndigheter fra Kukes.
Studiebesøket skulle ha som formål å gi lokale myndigheter i Kukes innsikt i norske forhold mht. juridiske forhold, politikk, økonomi og kommuneadministrasjon. Beregnet kostnadsramme ca. kr. 90 000.
Prosjekt nr. 3 – Kukes sykehus – rehabilitering av barneavdelingen.
Kukes sykehus er i generelt dårlig forfatning med ødelagte vinduer og dører, samt med ødelagt/manglende medisinsk utstyr. Hygiene- og sanitærforholdene er særdeles dårlige. Sykehuset har vært under hard belastning og slitasje under Kosovo-krisen. Prosjektet har som formål å utbedre barneavdelingen på sykehuset til et minimumsnivå mht. bygningsmessige og hygieneforhold. Beregnet kostnadsramme ca. kr. 2, 6 mill.
Formannskapet i Bergen sluttet seg til forslagene fra forprosjektet, under forutsetning av at det ble oppnådd enighet med UD om kostnadsdekningen.
Etter diverse brev og telefoniske kontakter med UD, ble det i løpet av september måned enighet om at prosjekt nr. 1 skulle gjennomføres.
Tiden var nå knapp dersom en skulle klare dette før vinteren satte inn for fullt i område rundt Kukes.
Intens jobbing
Det ble sendt ut en intern oppfordring i Bergen brannvesen hvor ansatte kunne melde seg på som medarbeidere til dette prosjektet. Ca. et titalls ansatte meldte seg, og ut av disse ble brannkonstablene Eivind Kvamme og Jørn Davidsen, og underbrannmester Rune Rød tatt ut til å delta sammen med allerede nevnte Helge Eidsnes og Egil Grimseid.
Det ble nå en intens jobbeperiode for samtlige med å få klargjort det som skulle nedover. Hver fikk sitt arbeidsområde med klare fullmakter. En rekke bedrifter ble kontaktet. Noen hadde utstyr å gi, mens det hos andre ble kjøpt utstyr. Etter hvert som dette kom inn ble det plassert på lager for seinere å bli pakket i containere.
Av utstyr som ble tatt med nedover må nevnes.
– 1 stk Scania lastebil med brøyteplog (1987 mod.)
– 1 stk Volvo bossbil med hydraulisk komprimeringsutstyr (1985 mod.)
– 2 stk 20 fots containere
– fullastet med medisinsk utstyr og inventar til sykehuset i Kukes
– lekeapparater og leker til 3 barnehager i Kukes
– datautstyr (PC’er) og kopimaskiner til kommunen
– sportsutstyr og sportsklær til skoler og idrettslag
Bilene og containerne ble 23. oktober overlevert til lokal transportør som lovet alt på plass i Bari i Italia i løpet av en uke. Dette viste seg seinere at det var en lovnad ikke helt holdt mål, noe som satte hele prosjektet i fare.
Avreisetidspunkt søndag 31.oktober kom fort, og det var fem spente brannfolk som nok reiste med en del sommerfugler i magen nedover til Bari. Hadde vi alle formaliter på plass, hadde vi glemt noe og hva ventet oss egentlig når vi skulle inn i et tvilsomt system med så mye utstyr? At det var mange skjær i sjøen i dagene foran oss, var vi vel forberedt på, men usikkerheten var selvsagt et lite stressmoment.
Selve reisen nedover med fly gikk knirkefritt, men for egen del så var drosjeturen inn fra flyplassen i Bari til sentrum en heller tvilsom opplevelse. Jeg var ikke særlig høy i hatten sammen med en litt ilter drosjesjåfør som overhode ikke var fornøyd med den han hørte på radioen. Bari spilte viktig fotballkamp i serie A og lå under med et mål. Farten var over 100 km/t med avstand til foranliggende biler på ca. 2 meter, forbikjøringer så vel på venstre som på høyre side, fløyting og heftig gestikulering. Vi var uten tvil kommet til et land hvor temperamentet var betydeligere hissigere enn det staute norske lynne. Nok om det, vi kom alle hel frem til hotellet og kunne puste lettet ut.
Problemer underveis
Det viste seg imidlertid at det å puste ut måtte gjøres ganske kvikt. Da brannsjefen like etter ankomst tok en telefon til transportøren, skjønte vi andre ut fra ansiktsuttrykket at noe ikke var slik det burde være. Bilene var kommet til Italia og videresendt til Durres i Albania, men ingen visste hvor de 2 containerne var. De var sendt av gårde med tog gjennom Europa, og vi så for oss at disse nå var kommet på avveie. Transportøren lovet imidlertid at de to containere skulle komme til Durres i Albania onsdag 3. november.
Etter mye om og men, mange telefoner, utsettelse på avreisen til Albania og en del frustrasjon, gikk reisen til Durres i Albania omsider greit. Her fikk vi via norske kontakter gjort avtaler med den italienske KFOR – styrken om hjelp til å få bilene og containerne ut av tollområdet.
Avtaler var på forhånd gjort med italienerne om at de skulle følge oss opp til Kukes. Egentlig skulle denne transporten gått onsdag 3. november, men de utsatte denne til fredag 5. november ut fra at containerne ikke var kommet enda.
For å synliggjøre hvor godt vi ble mottatt av de italienske militære, så ble vi invitert på middag av den norske ambassadøren Tobias Svenningsen sammen med den italienske generalen på en av Durres restauranter. Diverse andre offiserer var også tilstede, så totalt med 5 vanlige norske brannmenn, var vi nærmere 15 til middag. Det vi ikke visste, var at utenfor stod et helt geværlag væpnet til tennene for å holde vakt. Maten smakte selvsagt utmerket, og via diverse gaver til italienerne, følte vi at vår anseelse steg enda noen hakk. Det at vi under hele oppholdet gikk i en norsk brannmannsuniform og viste seriøsitet, ble svært godt mottatt hos italienerne.
Likeså ble vi plassert på første benkerad under en tilstelning i KFOR leiren, hvor en amerikansk general som var øverstkommanderende for deler av Balkan, deltok.
Tyveri og bestikkelser
Det å få gjennom bilene og containerne i tollhavnen i Durres, var en selsom historie. Det ble gjort flere forsøk, uten at de albanske tollerne fant at alle nødvendige papirer var utfylt og stempler påført. Det ble betalt for ekstra vakthold inne på tollområdet, men da vi omsider følte at nå var alle formaliteter på plass, viste det seg at dieseltankene på bilene var tomme og innholdet i førstehjelpskofferten i den ene bilen var mer eller mindre rensket.
Som sagt så var det masse papirer som måtte fylles ut, så det gikk nærmere 5 timer før vi fikk tingene våre ut. At de albanske tollerne lot seg, eller forlangte å bli bestukket, fikk vi med selvsyn oppleve. Samtlige laste- og varebiler som kjørte forbi oss bort til siste tollkontroll inne på område, så vi måtte betale for å få det siste stempel på papirene. Det ble fortalt at en kvinnelig toller som hadde jobbet på kaien i litt over et år, tok seg permisjon, giftet seg, bygget hus og fikk to barn og begynte først i arbeid igjen etter nærmere 10 år. Det kunne vi lett forstå etter å ha betraktet tollerne.
Det var ikke uvanlig at KFOR styrkene stilte med tung bevæpning, kjørte inn og hentet det de skulle ha og bare hilste på vei ut igjen. Det var beste måte å få ting ut av tollageret. Det skulle seinere vise seg at det var eneste løsningen på å få containerne våre ut av tollområdet. Selv utenfor tollområdet måtte vi passere tre kontrollposter, hvor det normalt måtte betales litt penger for å komme hurtig igjennom.
Etter at vi fikk alt ut av tollen, fikk vi besøk av en representant fra brannvesenet i Albanias hovedstad Tirana. Vi hadde med oss hjelmer, utrykningsjakker og sko til brannfolkene der. Utstyret deres er omtrent det de står og går i, så han var rørt til tårer da vi overrakte det vi hadde med oss.
På farefull vei til Kukes
Fredag 5. november var vi klare for avreise til Kukes. Italienerne hadde satt opp to kolonner, totalt 12 biler, som skulle med forsyninger til leiren deres i Kukes. Selve reisen oppover gikk fint, selv om vi var på hjul i nærmere 13 timer. Distansen fra Durres var ikke mer en litt over 20 mil, men på grunn av det vi ville kalt dårlig anleggsvei, tok det så lang tid. Til tider var det ikke utslag på speedometeret i det hele tatt.
Å kjøre bil i Albania er omtrent med livet som innsats. At de har høyrekjøring er omtrent det eneste som kan sammenlignes med Norge. Her kjøres det forbi på de mest utroligste måter og steder, det fløytes hele tiden, bilene kjører gjerne uten skilt, de færreste har sertifikat og fartsgrenser ser ut til ikke å eksistere. Selv om veistandarden er dårlig, kjører de fleste som om de har stjålet både bil og bensin. At mange av bilene er stjålet andre steder i Europa, går tydelig frem av alle Mercedes- bilene uten nummerskilt. Personbilene er omtrent bare Mercedes Benz og lastebilene er noen gamle tsjekkiske som samtlige kjører med betydelig overlast. Det er med andre ord trygt å kjøre midt inni en militærkolonne.
Veiene oppover til Kurres går over 8 fjelloverganger. Enkelte områder er øde, men her og der dukker det opp hus, og i veien står det gjerne små barn og tigger etter mat. Det er forferdelig å måtte kjøre forbi, men skulle vi gitt til alle, hadde vi sannsynligvis ikke kommet frem dit vil skulle. Det å stoppe i enkelte områder, ville sannsynligvis også betydd at vi ble robbet. Myndighetene innrømmet at kun noen få mil ut fra Durres og Tirana kunne folk føle seg noenlunde sikker, ellers rådet tidels lovløse tilstander.
Lørdag 6. november våkner vi friske, men litt mørbanket etter nærmere 13 timers kjøring på nærmest ødelagte veier. Innlosjert i seksmannstelt i den italienske leiren, føler vi at utstyret vårt og oss selv er i trygge hender.
Etter et besøk hos tollerne i Kukes, manglet det fortsatt noen stempler på våre papirer før vi kunne sprette containerne og komme oss i arbeid. Det gikk nærmere 5 timer iberegnet en tur til tollerne på grensen til Kosovo, før alt var i orden. Ordføreren i Kukes hadde ordnet med varebil, så vi fyllte opp bilen som først skulle til barneavdelingen på sykehuset.
Forferdelige forhold på sykehuset
Det var litt av et syn. Knuste vinduer med filler som tetning, en fasade som ikke så ut som den var malt på over 20 år og innvendig kaldt og goldt. På hvert rom var det plassert inn en liten stråleovn som omtrent stod oppi sengene. Ungene lå med boblejakker og meningitt-, hepatitt A og B pasienter lå på samme rom. Noe av det vi hadde med oss var elektriske oljeovner som vi fikk montert. Disse ble plassert inn på ulike rom og vi så etter en halv times tid, da temperaturen var steget til over 15 grader at dette var kjærkomment. Da en del av lekene vi hadde med oss ble delt ut, var det bare smil i ellers triste barneansikter.
Toalettforholdene var et annet trist syn. Det var ikke noe klosettskål, men kun et hull i gulvet. Det var imidlertid så skittent og luktet så vondt, at jeg for min del skulle hatt betaling for å gjøre mitt fornødne. Pleierne gjorde nok sitt beste, men med mangel på penger til vedlikehold og noe så enkelt som vaskemidler, så kan enn tenke seg deres frustrasjon.
Vi hadde også en del flatpakkete garderobeskap som ble montert. Noen kontorpulter og stoler ble også plassert rundt omkring. De ansatte var omtrent som ungene på julaften. De måtte prøvesitte stolene og krøp omtrent inn i skapene. Sannsynligvis luktet vi bedre enn albanerne gjorde, for det var ikke måte på hvor ofte vi fikk klemmer av de ansatte. Dette følte vi virkelig var en meningsfylt oppgave.
Å komme med utstyr til sykehuset var ikke nødvendigvis en enkel affære. Det var intern strid blant avdelingslederne om hvem som skulle ha hva, så det ble en ganske opphetet diskusjon, før smilet kom frem og vi fikk loggført alt utstyret og plassert det i en magasinbygning.
Klump i halsen
Søndag 6. november var det tid for å besøke de tre barnehagene i Kukes. Vi hadde med oss diverse rutsjebaner, husker, lekeutstyr av ulike slag og benker. Det ble både snekret, skrudd og blandet sement til fundamentene. Ungene i barnehagene så ut til å like dette, så vi hadde problemer med å holde de vekk til sementen var størknet og lekeapparatene var klare til bruk. Selve utearealet i barnehagene så omtrent ut som en bosshaug. Her fløt det av all slags avfall, og til og med kyr som gikk løs i gatene hadde vært innom og lagt igjen sine visittkort. Ingen så ut til å ta det så nøye, så en holdningskampanje hadde nok vært berettiget.
Til disse barnehagene hadde vi med oss noen elektriske oljeovner, hybelkomfyrer, vaskemaskiner og tørketromler. Betjeningen ble helt henrykt over dette, så nå var det behov for en rørlegger slik at vaskemaskinene kunne tas i bruk. Vi fikk også delt ut en del leker, og også her ble det store øyeblikk for både liten og stor. Det var slik at samtlige av oss fikk en klump i halsen over den gleden som utspant seg alle stedene.
En av betjeningen var blitt enke for en del år siden. Hun hadde to sønner, henholdsvis i 1. og 2. klasse på skolen. Hun hadde en månedslønn på 60 dollar i måneden, som var i minste laget for å overleve, men takket være snille foreldre klarte hun seg. Da vi fant frem et par av kartongene med klær som vi også hadde med oss og leverte det til henne, var det på nytt tårer i øyne på både oss, enken og de andre fra betjeningen. Vi fikk også anledning til å besøke hjemmet hennes. Leiligheten på 30 m2 var ikke særlig stor for tre personer, men det var omtrent gjennomsnittsstørrelse. Hun fikk diverse hermetiserte middager som vi opprinnelig hadde med til eget bruk, og en god slump penger. Disse gav vi med ønske om at hun skulle bruke dem til seg og ungene til å ha en koselig jul. Ungene fikk diverse leker, så det ble en beveget stund som vil sitte i hukommelsen i lang tid både for oss og den albanske familien. Utvilsomt et av de desiderte høydepunktene på turen.
Vi hadde selvsagt også diverse verktøy med oss til alt monteringsarbeidet i barnehagene og på sykehuset. Vi hadde på forhånd snakket om at dette måtte vi passe godt på. Erfaringene vi har trukket, er at vi nesten må ha en ekstra mann til kun å passe på dette, hvis ikke så er det vekk. En del av dette utstyret lå på lasteplanet på den ene bilen vår. Ble farten for liten, var ungene kjapt oppi og hev ut diverse verktøy. De så sitt snitt til å lugge unna litt, og siden selge det på svartebørs for å få seg litt mat.
På kveldstid kjørte vi ned til rådhuset og fikk plassert alt av vaskemidler, datautstyr, kopimaskiner, telefaks, kopipapir og lignende. Her fikk vi god hjelp av en ti talls gymnasiaster som bar som det var det eneste de hadde gjort i sitt liv. Uten disse, så tror jeg vi hadde lagt helt utmattet igjen. Det var tunge løft og mange trapper, så hjelpen var kjærkommen.
Under en samtale vi hadde med ordføreren etterpå på hans kontor, fikk vi inntrykk av at det var litt av en oppgave å skulle styre selv en slik liten by. Han fortalt at han flere ganger var blitt truet på livet, og at det en gang hadde skjedd at han var blitt truet med maskingevær under nesen. Han var derfor ikke sikker på om han orket en periode til som ordfører. Han refererte til en del sider som tydelig bar preg av at det var en viss fremgang i holdningene til befolkningen, men han var redd det ville ta mange år før prosessen var over.
Etter at de fleste flyktningene hadde forlatt Kukes, hadde flere land kommet med hjelp. Fra Saudi Arabia hadde de fått økonomisk hjelp til å få asfaltert samtlige veier i sentrum, pluss at fra Tyskland hadde de fått hjelp til å få orden på vann- og elektrisitetsforsyningen. Den hjelpen vi kom med ville også komme godt med, og han ville stå som personlig garantist for at tingene vi hadde plassert ut, skulle komme ordentlig i drift.
Mandag 7. november og nye runder med utstyr. Litt av det vi hadde med oss var også sportsutstyr. Byens fotballklubb ble besøkt og vi fikk gitt de diverse sett med drakter, fotballstøvler og fotballer. Gleden var enorm og det var like før vi ble utropt til æresmedlemmer i klubben. Vi hadde også nok til å besøke gymnaset med guttene som hadde hjulpet oss med bæring og diverse. Her fikk hver gutt nye joggesko, collegegenser og komplett treningsdrakt. Det fortjente de ut fra all hjelpen de hadde gitt oss.
Gaver til brannvesenet
Tirsdag 8. november var det brannvesenet i Kukes som skulle besøkes. Det var litt av en ”brannstasjon”. I en garasjen midt i byen stod det en brannbil fra ca. 1950. For å få start på den, måtte den få rulle ut av garasjen, og startes på gir. Selve soverommene ovenpå, var litt av et syn. Skittent, kaldt, rått og ganske ukoselig, men smilet og latteren så det ut til å være tilstede. Vi hadde med oss utrykningsstøvler, utrykningsjakker, kjeledresser, hansker og hjelmer til 5 mann og den ene brannmannen vi kledde opp, flirte fra øre til øre og var nesten ikke nedpå.
Bossbilen og lastebilen ble offisielt overlevert, og det var en kry direktør for renovasjonen som kjørte derfra. Lastebilen med plogskjæret ble kjørt rett inn på bevoktet område, og ordføreren takket oss hjerteligst for alt vi hadde kommet med. Han var overbevist om at det ville være til stor hjelp i det videre arbeidet for å bedre levestandarden i byen. Mange lovord ble oss tildel, så vi følte vel at det vi hadde gjennomført, hadde vært ordentlig utført.
Onsdag 9. november og det er tid for retur til Durres. Dagen før skulle vi egentlig blitt hentet av et russisk transporthelikopter, men på grunn av tåke ble det avlyst. I stedet hadde italienerne sendt oppover to biler og 9 mann ens ærend for å hente oss. Det er ganske fantastisk at noen vanlige brannfolk fra det høye nord ble behandlet slik av de italienske KFOR styrkene. Vi ble lovet at vi skal være nede i Durres, slik at vi skulle nå hurtigbåten over til Bari i Italia kl. 1700. Med avreise kl. 0800 så det ikke særlig realistisk, men vi var prisgitt italienerne.
Hjemreise med mange inntrykk
Turen ned til Durres gikk både over stokk og stein, og utrolig nok nådde vi båten. Nyrebelter skulle vært utlevert, og det var en støl gjeng som gikk om bord i båten. Hele tiden nedover satt italienerne med geværene ut av bilene, så beredskapen var høy. Vi passerte omtrent halvveis en politisperring, hvor det dagen før hadde vært en blodfeide med tre personer drept. De skyldige var enda ikke tatt, så vi følte oss litt usikre da vi kjørte derfra. Bare det å stoppe for å lette litt på trykket i blæren, var en opplevelse. 5 brannfolk med militær beskyttelse fikk tre av på naturens vegne, hvilke ære.
Det var litt av en følelse å kunne sette seg i en god sofa på 1. klasse om bord i båten. Med medbrakt Hansapils og hver sin cognac, ble det skålt for vel utført oppdrag. Å endelig få seg en dusj etter å ha gått mer eller mindre i de samme klærne i en ukes tid, og ikke minst få sitte seg på et porselenstoalett i ro og fred, var den store opplevelsen på hotellet i Bari. Det å sikte i et hull i gulvet passer liksom ikke oss nordboere.
Hvilke inntrykk sitter vi så igjen med. Det er nærmest umulig å gjengi alle tankene og følelsene etter en slik tur. Luktene ifra de forskjellige stedene sitter fortsatt i nesen, og disse underbygger for oss opplevelsene, men ikke for leseren.
Ser vi på det albanske samfunnet, så må vi vel si at albanerne er sin egen fiende. Korrupsjon florerer på alle plan, og der det kan stjeles, så stjeles det. Fattigdommen i byene og utover på landsbygden er enorm.
Det positive er at byggeaktiviteten er ganske stor i hvert fall i byer som Durres og Tirana. Utenlandsk kapital er på vei inn, men flere prosjekter er avlyst, fordi myndighetene nærmest forlanger bestikkelser. På grunn av dette, sa NATO nei til å bygge ny vei fra Tirana ut til flyplassen.
Ut av de som tar høyere utdannelse, så er det nærmere 80 % andel av kvinner. For noen år siden, hadde dette vært utenkelig. Fra å ha vært det desidert fattigste landet i Europa i mange tiår, så ser albanerne et lys langt fremme. Det kreves en enorm innsats ikke bare fra styresmaktene, men også fra det internasjonale samfunnet.
Vi føler vi har bidratt med noe fornuftig, og håper andre vil engasjere seg på et eller annet plan. Vi har ideer til andre hjelpetiltak som vi håper vi kan få andre brannvesen med på.
Rune Rød, «Brannmannen»
Publisert: 05-01-2000
COMMENTS