En lang kamp mot kreften som kom snikende i 1995 var over, selv om det i kjølvannet av denne sykdommen også var andre sykdommer som plaget ham. Uttrykket «en sunn sjel i et sunt legeme» passet i aller høyeste grad til Atle, men i lys av Atle kamp mot sykdommen, får dette utrykket for oss kollegaer en helt annen mening.
Vi kjente alle Atle som en ekte «kjuagutt>, og humørspreder i de årene han var ansatt Bergen brannvesen. Tiden fra han ble ansatt i 1979 og frem til han ble syk, var Atle en engasjert brannmann. Selv så syk som han var, trosset han sykdommen og gikk på aktiv sykemelding helt frem til tidlig vår 1999. Hans interesser i jobben var utvilsomt ambulansetjenesten og senere fikk han ansvaret for vannverksarbeidet som han skjøttet på en utmerket måte. Han drev også aktivt med undervisning eksternt og internt, og det var en engasjert lærer som alltid fikk tilhørerne med seg.
Han hadde også fartstid i Bergen Brannkorps Forening som styremedlem, og var kjent for å være diplomat, men kunne også stå på sine meningers mot når det var nødvendig.
Et paradoks i forbindelse med bisettelsen, er at den skjer i gjenreiste Åsane gamle kirke som Atle gjorde en heroisk innsats for å redde i storbrannen lille julaften 1992. En av tingene Atle trodde han hadde reddet, var kirkeboken, men det skulle vise seg at det var feil. Det han så andektig hadde båret ut, var nemlig telefonkatalogen for Hordaland. Dette var en historie Atle ofte fortalte og lo godt av.
Hans store fritidsinteresse var hytten i Meland kommune. Han var en familiens mann og de reiste dit så ofte som tiden strakk til.
Våre tanker går i disse dager til hans kone Anne-Kristine, og hans tre barn Asbjørn, Tine og Jørgen.
Atle vil bli sårt savnet blant kollegaer og vi lyser fred over hans minne.
På vegne av samtlige kollegaer
Thorstein Nerås og Rune Rød
Publisert: 05-01-2000
COMMENTS