Før vi gjør det, skal vi imidlertid se litt nærmere på begrepet slokkevirkning. La oss begynne med den velkjente branntrekanten. Der heter det at for at en brann skal starte, må tre betingelser være oppfylt: brennbart materiale, temperatur og oksygen. Fjernes en av disse, slokker brannen.
Fullt så enkelt er det imidlertid ikke, i dag er brannfirkanten tingen: brennbart materiale, temperatur, oksygen og katalysator må til. Det nye er katalysatoren, som finnes i det brennbare materialet. Det den gjør er å sørge for at oksygenmolekylene (02) lettere splittes opp i oksygenatomer som da ikke lengre er fast bundet i oksygenmolekylet og følgelig lettere inngår kjemisk forbindelse med for eksempel hydrogen (H2) til vann (H20) og karbon (C) til karbonmonoksid (CO) eller karbondioksid (C02). Katalysatoren forbrukes ikke i forbrenningsprosessen.
Slokkemetodene går da ut på å sette en (eller flere) av de nevnte fire betingelsene ut av spill, da stopper brannen.
Det er da følgende metoder å slokke en brann på:
1. Fjerne det brennbare materialet. Brannen slokker på grunn av mangel på næring. Slokkevirkningen er fjerning av det brennbare materialet.
2. Kjøling, det vil si senking av temperaturen. Brannen slokker fordi det ikke er tilstrekkelig temperatur til at f. eks. treverk kan gå over i gassform, som er nødvendig for at den kjemiske reaksjonen skal kunne finne sted. Slokkevirkningen er kjølende.
3. Kveling, det vil si stoppe oksygentilførselen. Brannen slokker fordi det ikke lenger er tilstrekkelig oksygen til forbrenningsprosessen. Slokkevirkningen er kvelende.
4. Nøytralisasjon av katalysatoren. Dette gjøres ved at en inhibitor (antikatalysator) tilføres brannen (eks. halon). Dette medfører at oksygenmolekylene ikke lengre lett splittes opp. Det er derfor ikke «ledige» oksygenatomer til stede og brannen stoppes på denne måten. Det er altså mulig å slokke en brann selv om de tre første betingelsene er oppfylt. Slokkevirkningen er inhibitorisk (antikatalytisk).
Det er disse begrepene som brukes i artiklene.
Kvelende virkning
Argonite er et slokkemiddel i gassform med kvelende slokkevirkning. Gassen består av 50 prosent nitrogen (N2) og 50 prosent argon (Ar). Den oppbevares på flasker (røde, med nærmere fargekode på toppen) med volum 81, 67,5 eller 20 liter. Trykket er enten 300, 200 eller 150 bar. Dette gjør at man kan få gassvolum tilpasset det bygningsmessige volum som skal beskyttes. Gassen er beregnet til slokking av brann i lukket rom.
Utløsning kan skje automatisk (elektrisk eller pneumatisk) eller manuelt. Den automatiske utlosningen skjer ved hjelp av detektor tilpasset brannobjektet og ved utløsning kan melding gis til brannvesen eller annen instans.
Ved utløsning reduseres trykket etter at gassen har forlatt flasken, slik at det i manifolden er 30 – 40 bar. 90 sekunder etter at utløsningen har startet, skal 80 prosent av gassen være i rommet. Ved utløsning reduseres oksygeninnholdet i rommet til 12,5 prosent +- 0,5 prosent. Dette er et oksygennivå hvor branner i de fleste stoffer slokker, men som kan utholdes av mennesker i en kortere periode. Ved utløsning av slokkemiddelet skal imidlertid personer uten åndedrettsbeskyttelsesutstyr straks forlate rommet.
En slik reduksjon av oksygeninnholdet tilsier at det må tilsettes en gassmengde tilsvarende 50 prosent av rominnholdet i det rommet hvor brannen skal slokkes (under hensyntagen til tap ved avlastning av overtrykk under utløsning). En spesiell beregning av behov for slokkegass foretas ved hver enkelt installasjon.
Argonite brukes der vann, skum eller pulver ikke er aktuelt å bruke. Argonite er spesielt beregnet til beskyttelse av fast utstyr og er blant annet godkjent av Det norske Veritas til bruk ombord i skip.
Det er verdt å merke seg at gjenger og utstyr forøvrig er det samme som benyttes til nitrogen. Nitrogen og argon er som kjent gasser som forkommer naturlig i luften og er lette å fa tak i. Dette er av stor betydning ved etterfylling av anlegg som har vært i bruk. Depot med ferdig fylte flasker forefinnes også. Flaskene er utstyrt med individuelle manometre, noe som forenkler lekkasjekontrollen og utskiftning av flasker med eventuelle lekkasjer. Dette er i motsetning til når felles manometer for anlegget benyttes. Videre skal man merke seg at ved utløsning får man ikke tåkedannelse, som ville gjort at man mistet sikten.
I og med at nitrogen og argon er gasser som forekommer naturlig i luften (henholdsvis 78 og 1 prosent) får utslipp av gassene ingen miljømessige konsekvenser og det er følgelig ingen restriksjoner på utslipp. Som nevnt er slokkemiddelet godkjent av Det norske Veritas.
I neste nummer av «Brannmannen» tar vi for oss Novec 1230
Publisert: 05-12-2002
COMMENTS