100 brannmenn fra de nordiske land var samlet for ø høre på dette og andre foredrag om aktuelle temaer under dagene.
Både Greibesland og Brunes er av norsk avstamning og begge jobber på redningsenheten Rescue 5 på Staten Island i New York. 11. september hadde Greibesland fri og var hjemme, mens Brunes, som opprinnelig skulle jobbet denne dagen, var på et kurs, noe som antageligvis reddet livet hans fordi 11 av 14 mannskaper på Rescue 5 omkom da tårnene på World Trade Center raste. I all var det 93 mannskaper fra Rescue-enheter, eller «Special Operations» som døde.
– Det var et komplett kaos de første dagene og det var lite vi kunne gjøre for vi fikk maskiner på plass som kunne rydde unna store bygningsdeler, sa Brunes som kom til skadestedet (Ground Zero), fem minutter etter katastrofen. Peter Brunes og flere kolleger kjørte gjennom en tunnel fram til kjelleren på World Trade Center bygning nr. 5. Derfra tok de seg opp til inngangen på bygningen. De visste ikke at de var ved denne bygningen og da beskjeden kom over sambandet at det var fare for sammenrasning av World Trade Center 5, gikk det plutselig opp for dem at de var der og de løp straks ut.
Peter Greibesland dro hjemmefra med en gang han ble innkalt. Peters bror jobber også i FDNY og Peter var bekymret for om han var omkommet. Men broren hans var i live.
– Det føltes som å jobbe i et vakuum, det var helt stille og alle var dekket av støv. Vi visste ikke hvor vi skulle begynne og uten maskiner var vi hjelpeløse. Det radet det totale kaos på skadestedet i begynnelsen. Viktige kommandoledd var borte og enkelte fikk en uformell forfremmelse på stedet. Skadestedet var enormt stort og for å beskrive det, kan jeg fortelle at den såkalte «the pile» (haugen) var ca. 20 etasjer høy.
Hele skadestedet var så stort at vi satte navn på delene som «the valley» (dalen) som var en kløft i skadeomradet. De sammenvridde ståldragerne og mange meter dype groper gjorde det veldig vanskelig å få transportert ut de døde. Faren for ytterligere sammenrasninger samt brannen under hele skadestedet, gjorde det farlig og nesten umulig å kunne gjøre noe. Det første som ble organisert var «bucket-brigades» (bøtte-lag) som ryddet unna mindre bygningsdeler, sa Brunes. Brannvesenets ledelsesapparat var utradert etter sammenrasningen og det tok en uke for arbeidet ble skikkelig organisert.
Hva skjer?
– Uvirkelighetsfralelsen var ubeskrivelig i de første timene da vi jobbet innhyllet i en enorm røyk og støvsky. Vi kunne bare av og til skimte himmelen over oss. Lyden av jagerfly og helikoptre fikk oss til å lure på hva som egentlig skjedde. Var det våre jagerfly? Kunne det ufattelige ha skjedd at det var igangsatt ell fullskala angrep på New York og USA. Til tross for at vart informasjonsbehov var stort, fortsatte redningsarbeidet ufortrødent videre. «Hele verden» så TV-bildene av de to passasjerflyene som kjørte inn i tårnene lenge for oss. Den første tiden besto av å jobbe, sove og ikke minst bearbeide inntrykkene og det tok faktisk åtte dager før vi før første gang tok oss lid til a se de dramatiske bildene selv.
Syv store branner
Da de to tårnene raste fikk dette følger for de omkringliggende bygninger og resulterte i store branner i fem 40-50 etasjers bygninger. Hver og en av disse brannene var store nok til å være den største brannen en brannmann i New York kunne oppleve i løpet av sin karriere.
– Vi glemmer aldri lukten av menneskekropper, flybensin og støet. Alle som arbeidet der fikk store problemer med øyne og pust i all støvet som blant annet besto av pulverisert glass. Det var et merkelig syn. Alt var hvitt, som en vinterdag i Norge og det var påtagelig stille. Den totale stillhet. På nedre Manhattan er dette meget merkelig.
Opptil 10.000 brannmenn jobbet i de nærmeste dagene og ukene på Ground Zero. Bade Brunes og Greibesland jobbet
i flere døgn kun avbrutt av noen timers søvn. I de åtte månedene som har gått siden katastrofen, har brannmenn kontinuerlig arbeidet på Ground Zero. I tillegg har de deltatt i begravelser og m innestunder for sine omkomne kolleger.
343 brannmenn omkom 11. september og 75 brannbiler ble ødelagt. Bare halvparten av de omkomne brannmennene har blitt funnet og 25.000 kroppsdeler skal DNA-identifiseres.
– Den emosjonelle debrifingen har ikke vært formelt organisert, men vi har hatt stort utbytte av å snakke med hverandre og andre kollegaer i ettertid. Det å fortelle om våre opplevelser til dere opplever vi også som god terapi. Støtten vi har fått av ikke bare det amerikanske folk, men fra hele verden har vært enorm og til stor hjelp. Folk møter opp på stasjonen med lykkeønskinger i form at ord og for eks. kaker. Det er nok den siste form for oppmerksomhet som er årsaken til at de fleste brannfolk i New York har gått opp i vekt.
– Det har vært stor oppmerksomhet knyttet til vårt arbeid på Ground Zero noe som for så vidt er naturlig, men vi må ikke glemme stålarbeiderne som har gjort en kjempeinnsats på dette skadestedet. Vi kunne rett og slette ikke klart oss uten. De har vært med oss «all the way», sa Greibesland og Brunes.
Våre amerikanske kollegaer takket for seg på denne måten:
– Til slutt vil vi takke for oss og fortelle at vi er stolte av vare norske røtter. Vi er også stolte av å være brannmenn og vi oppfordrer dere til å være det samme.
Publisert: 04-05-2002
COMMENTS