Brann i omsorgsboliger

HomeBrann

Brann i omsorgsboliger

Etter de to brannene i Trondheim nylig, den ene der en kvinne på 91 år døde og den andre i et rekkehus med mange funksjonshemmede, har det vært stort påtrykk lokalt fra presse og kringkasting. Spørsmålene har vært flere; Hva er gjort for å sikre eldre og funksjonshemmede som bor hjemme? Hvem har ansvar i kommunen? Hva er gjort av brannforebyggende tiltak?

Brannen i rekkehus 
Bygningsmassen består av rekkehus i to etasjer, oppført i 1973. Bygningene ligger i skrått terreng slik at det er direkte utgang til terreng både fra 1.etasje (sokkel) mot øst og fra 2.etasje mot vest.
Rekken består av enkeltbygning med fire boenheter- adskilt med neste bygning med overbygd carport, både på nedre og øvre plan. Overbygget er oppført i trekonstruksjoner med tekking av murstein. De bygningene som inneholder fire leiligheter er delt på midten med murvegg. Alle murveggene er ført opp til yttertaket. Ytterveggene mot carportene er også utført i mur. 
Over leilighetene i 2.etasje er det et kaldloft med lufting nede ved raft. Som vanlig, er ikke takkonstruksjoner ved raften sikret mot brann nedenfra.
Bygningene eies av TOBB (Trondheim og omegn boligbyggelag) og er organisert som et borettslag – Munkvoldhaugen BL. I borettslagets vedtekter er det et  ”vilkår for å bli eier av andel at eieren selv eller et medlem av hans eller hennes husstand er så bevegelseshemmet at familien har behov for leilighet som er spesialinnredet for bevegelseshemmede”.

Brannen 18. desember kl. 02.19
Da brannvesenet kom til stedet var det full fyr i to leiligheter. Brannen hadde spredd seg raskt til takkonstruksjonene og sterk vind førte til at brannen spredde seg forbi murveggen og over til naboleiligheten. Det ble straks satt i gang evakuering. Mannskapene visste ikke på forhånd at det var rullestolbrukere som bodde i borettslaget. Brigadeleder Nils Johnsen, som var en av de første på stedet, kunne fortelle at evakueringen av beboerne var en tøff jobb.

Mannskapene fikk ikke respons da de banket på vinduene, og de måtte bryte seg inn. Det måtte to mann til for å få ut en mann i rullestol. Andre ble båret ut. Først etter at den livreddende innsatsen var over kunne de starte med å hindre brannen i å spre seg. På grunn av røykspredning langs rekkehuset ble alle beboerne i rekken besluttet evakuert. ”4-mannsboligen” ble totalskadet i brannen.
På grunnlag av referatene i pressen kunne en få inntrykk av at det var brann i en omsorgsbolig. DSB ba derfor umiddelbart om rapport fra brannen.

Brann i Blusuvold borettslag
Brannen ble meldt kl.11.20 torsdag 13. januar, via Trygghetsalarmsentralen. 
En eldre kvinne, 91  år, hadde fått brann i leiligheten og hadde trykket på knappen til trygghetsalarmen. Trygghetsalarmsentralen gav beskjed til 110-sentralen at det var brann i leiligheten og at det var personer inne. Brannvesenet kom raskt til stede, kl.11.24, og startet livreddende innsats. Brannen ble raskt slukket, men dessverre ble kvinnen funnet omkommet.
Bygningen er en boligblokk i to etasjer, med betongskiller både mellom etasjene og vertikalt mellom leilighetene. Utvendig er det kledd med treverk. Bygningen fremstår som trygg og sikker.
Flere av leilighetene er trygdeboliger. Igjen ble det stort påtrykk fra presse og kringkasting med spørsmål om ansvaret til det offentlige.

Begrepsforvirring ??
Som nevnt, har det etter brannene vært stort påtrykk fra pressen. En av grunnene kan være bruk av begrepet ”Omsorgsbolig” eller tilsvarende . Når en hører dette ordet brukt, får de som ikke kjenner definisjonen eller opprinnelsen til ordet, en oppfatning av at personer i boligen får omsorg = er tatt vare på av det offentlige. Det er ikke merkelig at publikum og presse oppfatter/mener at når det offentlige gir omsorg, så følger det naturlig at det offentlige har et ansvar for å ta vare på vedkommende.
Utrykket ”omsorgsbolig” ble brukt i forbindelse med låne- og tilskuddsordning i regi av Husbanken. Forutsetningen for å få tilskudd var at boligen skulle være tilrettelagt/tilpasset for omsorgstrengende. Et bærende prinsipp som ble lagt i Gjærevold-utvalget i forkant av ordningen, var at ”boligen i hovedsak skulle være den enkeltes ansvar, også i alderdommen”, det vil si at den enkelte har ansvar for seg selv.

Når det innføres et nytt begrep som ikke er forankret i lovverket (brannlov og plan- og bygningslov), vil dette over tid føre til uheldige tolkninger og løsninger. Det ser vi konsekvensen av i dag. I en periode har den enkelte kommune selv tolket begrepet og resultatet er at mange vanlige boliger fremstår som institusjoner. DSB har i sin grundige rapport av 16. oktober 2003, om brannsikkerheten i ”omsorgsboliger” kartlagt situasjonen og konkludert med at sikkerheten i mange bygninger er for dårlig, og at det må gjøres et krafttak for å rette situasjonen. Det  har ikke lyktes å utarbeide et omforent begrepsapparat, som var en av oppgavene i mandatet.

Resultatet er at begrepsforvirringen fortsetter!!
Vi bør være enige om å fjerne omsorgsbegrepet for de boliger der det offentlige kun har et tilrettleggingsansvar for sosiale tjenester, og der den enkelte selv har ansvar for å benytte offentlige tilbud. Så får en heller bruke ordet  når det offentlige har overtatt ansvaret for sikkerheten. 
Der den enkelte har ansvar, kan man bruke begrepet ”Bolig tilrettlagt for selvhjelp” (vanlig bolig med tilleggsfunksjoner, risikoklasse 4).
Der det offentlige har et pleie-/omsorgsansvar kan man bruke begrepet ”omsorgsbolig” (bygning i risikoklasse 6)

Hva er gjort i Trondheim?
Etter kartleggingen av ”omsorgsboliger” i forbindelse med DSB-rapporten våren 2003, ble det foretatt en ny gjennomgang. Det ble besluttet å registrere ca. 50 av ”omsorgsboligene” som særskilte brannobjekter. Det ble samtidig bestemt at eier (Trondheim kommune) måtte gjennomføre en risikoanalyse av alle objektene. Dette gjennomføres av brannkonsulenter. I tillegg har kommunen opprettet en stilling for brannvernopplæring innenfor hjemmesykepleien. Denne kommer i tillegg til to tilsvarende stillinger innenfor sykehjemsiden.

Grunnleggende spørsmål?
Det er likevel flere bygninger som havner i gråsonen, herunder vanlige boligblokker der det bor flere personer som har behov for assistert rømning. De to brannene som er omtalt, er eksempler på dette.
Sannsynligheten for at en beboer omkommer i startbranncellen er likevel høy når personen ikke klarer å rømme med egen hjelp, men krever assistert rømning. Problemstillingen som reises, vil være hvor langt samfunnet er villig til å gå for å sikre at ikke eldre og funksjonshemmede, som bor i vanlig bolig, dør som følge av brann?

COMMENTS