1890 – års hus i Bergen

Oppføringen og betegnelser
1890 – årene var en oppgangstid med rik byggevirksomhet i Bergen. Små trehus med utrolig trangboddhet ble erstattet med “høyhus” med store leiligheter som inneholdt stue, spisestue, kjøkken, entre, flere soveværelser, pikeværelse (slik at tjenestepiken slapp å sove i kjøkkenbenken), toalett, gjerne utenfor leiligheten (kaggedo, da slapp man å kjenne lukten), kjellerbod og loftsbod. Elektrisiteten var ikke kommet for fullt, så det ble satt inn lysåpninger med glass i og over entredørene. De fleste var rene beboelseshus, men flere, spesielt i de sentrale bydelene, hadde forretninger og/eller annen virksomhet i 1. etasje og kanskje i flere etasjer. I de sentrale bydelene kunne 1890 – års husene erstatte enkelte trehus, mens i byens daværende ytterkanter ble hele gater og kvartaler bebygget med 1890 – års hus. I disse årene ble det oppført langt over 1.000 slike bygninger, i tre og fire fulle etasjer.

Bygg som var oppført i 1870 og 1880 – årene hadde en del likhetstrekk, men var som regel mindre i grunnflate og hadde som regel kun 2 fulle etasjer. Det var utenlandske forbilder, spesielt franske og tyske, som lå til grunn ved byggingen av 1890 – års husene.
Betegnelsen 1890 – års hus var brukt rimelig bevisst av brannvesenet for å gi en verdinøytral betegnelse. Betegnelsen “skorsteinshus” ble forsøkt unngått å bruke fordi den ble sett på som en nedsettende betegnelse – som ville få leietakere til å sky husene og dermed gi huseierne dårligere inntektsgrunnlag og derved dårligere muligheter til å finne økonomi til brannsikring. Bygningene var så å si utelukkende leiegårder.

Byggemåte
Felles for alle bygningene er at ytterveggene ble utført i bergensk hulmur. Innvendige, bærende vegger var for en altoverveiende del utført av 3” stående plank. Men der finnes andre, geniale løsninger, som f. eks. bærende bjelker med opplegg på skorsteiner med 1-steins vanger, hvorav ½ stein ble brukt som opplegg! Det gikk – lenge! De fleste hadde to trappeløp, hvorav baktrappen så å si uten unntak hadde vegger og trappeløp av tre – en skikkelig god brannspreder! Baktrappene endet som oftest ut på en trang bakplass med høye tregjerder rundt. De fleste hovedtrappene hadde også vegger og trappeløp av tre, men det finnes hederlige unntak hvor hovedtrappen var utført med vegger og trappeløp i ubrennbare materialer. Noen få bygninger var uten baktrapp og har følgelig bare ett trappeløp. Ytterligere noen hadde trappeløp som lå vegg i vegg, med dører som slo begge veier i hver etasje. Det var ikke vanlig med dør mellom kjellergang og trappehus, heller ikke mellom loft og trappehus. Etasjeskillene var utført med overgulv og undergulv, på dette lå et ca. 10 cm tykt leirlag som isolasjon. Mellom den ytre murveggen og den innenforliggende treveggen var det en luftspalte for å få avluftning av den fuktigheten som måtte trenge gjennom yttermuren. Yttermurene utsettes ofte for kraftig slagregn. 

Noen steder hvor 1890 – års husene er utført i rekke kan de være formet som en “T”, sett i grunnplan, hvor stammen i “T”-en vender vekk fra gaten og med kort avstand til stammen i nabohuset. En brannmann trenger ingen forklaring på hva som kan skje her når det er full fyr i den ene bygningen. Gavlveggen mot nabobygninger var alltid avsluttet med en 30 cm mur over taket – til god hjelp for brannvesenet, men man kan bli lurt. Enkelte bakbygninger hadde nemlig tak med fall mot brannmuren, og da er 30 cm ikke nok. 
Noen bygninger er plassert i gater med så bratt stigning at det ikke er mulig å reise stige fra stigebil eller kurv fra snorkel (høyderedskap). Atter andre er plassert slik at man må gjennom en trang, lav passasje for å komme til bygningen slik at høyderedskap ikke når frem, og gjerne med en ca. 2 meter bred plattform rundt huset.

Erfaringer fra branner
Allerede under oppføringen skjønte man at dette bar galt avsted – den daværende lovgivningen hadde ikke forutsett denne byggemåten og i 1899 kom en egen bygningslov for Bergen med strengere krav og byggingen stoppet helt opp. I 1913 skrev daværende brannsjef Bernt Rolland: “Man ser med forbauselse med hvilken hastighet ilden spreder sig i sådan moderne bebyggelse”. (Brannsjef Rolland kom forøvrig i 1884 fra Kristiania Brandvæsen som brandingeniør. Han ble i 1904 branddirektør i Bergen og fikk i 1909 ved lovendringen tittelen endret til brandchef. Hans avskjedsgave, en merskumspipe, henger fortsatt på brannsjefens kontor, men er ikke lenger i bruk).
Ned gjennom tidene inntraff det til stadighet branner i 1890 – års hus med en eller flere omkomne.
I årene etter krigen, med akutt boligmangel, ble det konsekvent nektet innredning til beboelse på loftene på grunn av umulige rømningsforhold ved brann.

Brannspredningen innen bygning
Erfaringsmessig skjedde brannspredningen innen en bygning i denne rekkefølgen:

1. Gjennom trappehus – til leilighetene eller fra leilighet til trappehus.
2. Utvendig fra vindu til ovenforliggende vindu, ca. 3 – 5 minutter fra utbrudd i en etasje til brann i den ovenforliggende. Der er eksempler på at brannen hoppet over en etasje.
3. I luftspalten mellom ytre murvegg og innenforliggende trevegg.
4. Gjennom etasjeskillene.
5. Brennende dråper fra overlyskupler i plast over trappehus. Dråpene faller ned og antenner brann lengre nede – svært sjelden.

Brannspredning fra bygg til bygg

1. Strålevarme fra vindu til vindu i nabobygg, helst i bakbygninger med liten avstand mellom bygningene.
2. Fra tak til tak i bakbygninger hvor takene skrår ned mot branngavlen.
3. Lekkasje av branngasser med stort CO (karbonmonoksid) innhold under høyt trykk som presses gjennom utettheter i brannvegg (særlig på loft) og som så antennes.
4. Gnistregn over nabobebyggelse.

Brannen 22. januar 1967 I Konsul Børs gate 35
– ett av vendepunktene i Bergen brannvesens historie
Kl. 07.05 den 22. januar 1967 ble det meldt om brann i Konsul Børs gate 35, og kl. 07.08 ble det meldt stor brann samtidig med et stort vannledningsbrudd i gaten utenfor. Dette vannledningsbruddet viste seg ikke å ha noe med brannen å gjøre, men forsinket slokkearbeidet for det måtte foretas vannsperring samtidig som ble måtte etableres vannforsyning fra en av sjøbrannsprøytene som la til ved nærmeste kai, 200 meter vekk. Konsul Børs gate 35 var et fireetasjes 1890 – års hus med all innredning i tre og beboelse også på loftet. (se bildet). Det ble rykket ut med i alt 6 brannbiler, 2 stigebiler, 1 sjøbrannsprøyte, 3 kommandovogner, 3 ambulanser og en stasjonsvogn med til sammen 48 mann. Huset var overtent ved brannvesenets fremkomst.

Alle i huset kom seg ut, derav 15 mer eller mindre skadet, unntatt en familie på fem, far, mor, to sønner og en datter som bodde i 4. etasje. Stigebil ble reist for å ta dem ut. Moren og de to sønnene kom seg ut i stigen, men var paralysert av skrekk og greide ikke å gå videre ned. Faren og datteren ble observert i vinduet, men før en ny stigebil kunne reises var de forsvunnet. De hadde prøvd å ta seg ned hovedtrappen, men omkom.
Dette gjorde et dypt inntrykk på oss som var med, og det var enighet om at alt som kunne gjøres, både på det forebyggende plan og på det redningsmessige plan måtte gjøres for å forhindre at noe slikt skulle skje igjen.
Det hadde også lenge vært kjent at i forhold til antall 1890 – års hus var antall omkomne i brann høyere i denne type bebyggelse enn i annen bebyggelse.

Brannforebyggende tiltak
Daværende brannsjef, Olav Hamre, fikk utvirket lokale bestemmelser fra det daværende Kommunal- og arbeidsdepartementet. Disse bestemmelsene fikk tilbakevirkende kraft, noe som var nærmest uhørt på den tiden.
Bestemmelsene hadde kun som formål å forsinke utbredelsen av brann slik at beboerne skulle få en reell sjanse til å komme seg ut eller bli reddet av brannvesenet. Bestemmelsene måtte heller ikke være mer kostbare enn at de ville være økonomisk gjennomførbare med små økonomiske midler, da man visste at økonomien var trang. Bestemmelsene gikk ut på:

1. Alle innvendige lysåpninger dekkes med trådglass.
2. Alle dører mot alle trappehusene utstyres med selvlukkere.
3. Trappehusene skilles fra kjeller og fra loft med vegg med B 30 -kledning og selvlukkende dører i samme klasse.
4. Alle uvedkommende saker (spesielt brennbare ting) fjernes fra trappene – særlig baktrappene.
5. Uhindret utgang fra baktrapp til bakplass.
6. Avtrekk fra kjøkkenhette til vanlig skorstein mures igjen.

Sikringsbestemmelsene ble fastsatt ved brannstyrevedtak 14. august 1968. I første omgang konsentrerte man seg om de 500 farligste husene og frist for gjennomføring av sikringsbestemmelsene ble satt til 1. oktober 1971. Ved utgangen av 1974 var ca. 400 av disse sikret og det ble satt som mål at de gjenværende skulle være sikret innen 31. desember 1976, samtidig som det ble gitt sikringspålegg for i alt 1.250 bygninger. Ved utgangen av 1979 var det fortsatt 229 usikrede bygninger. Ved utgangen av 1986 var sikringen på det nærmeste gjennomført, men så sent som i 1990 -årene kunne man ennå komme over helt eller delvis usikrede hus. Det var en lang og seig sak å få gjennomført prosjektet og mange “knep” ble brukt for å få sikringene gjennomført. I samarbeid med byggesaksavdelingen i Bergen kommune ble krav om gjennomføring av sikringen en del av approbasjonsvilkårene ved byggeanmeldelse av bygningsmessige endringer. Videre ble det satt som en heftelse på eiendommen ved overdragelse, alt dette dersom sikringen ikke var helt eller bare delvis gjennomført. Tvangsfullbyrdelse var den gang lite aktuelt fordi det rettslige apparatet som da ble trukket inn var omstendelig og tidkrevende. Arbeidet med sakskomplekset ble for det meste gjennomført av en eller flere personer først på det ordinære brannsynet, siden av brannforbyggende avdeling da denne ble opprettet i 1972.

I dag er det skjedd ytterligere forbedringer. Det begynte med brannhemmende maling på underside av trappeløp og vegger i noen trappehus. Mange steder er det nå kommet underkledning av trappeløpene og kledning på veggene i trappehusene av ubrennbare materialer. Røkvarslere og slokkeapparater/husbrannslanger er obligatoriske. Noen steder er det kommet felles brannalarmanlegg for hele bygningen. Mange leiligheter har fått kledning på veggene av ubrennbare materialer og takene (ofte nedsenkede) har fått samme type kledning. Elektriske anlegg er blitt bedre og stråleovner og løse portierer er vekk. Det har vært gjort forsøk med å tette igjen luftspalten mellom ytter- og innervegg, men dette har måttet oppgis da det hindret vekktransport av fuktighet med hussopp og annen elendighet som resultat. Nedforede tak har ført til særdeles kompliserte brannforløp.

Og det er andre sider ved saken. Kjellere og loft er tatt i bruk til beboelse. Oppdeling til hybler har gitt tvilsomme adganger til rømningsveier, noen steder er den ene en utvendig ståltrapp. Og noe av inventaret er skiftet ut med mer lettantennelig utstyr. 
Mange 1890 – års hus er forsvunnet i årenes løp, de fleste ved branner (Eks. Bergensbrannen 15.1.1916) men også ved veiutvidelser og ved riving til fordel for nybygg. Så alt i alt må det sies at det har skjedd en vesentlig forbedring, det viser også i høy grad brannstatistikken.
Prosjektet som sådant er avsluttet, men ikke lagt vekk. Det inngår nå som et ledd i prosjektet “Tett trehusbebyggelse” – men det er en annen sak. Men det dukker stadig opp nye problemer, sperrede utganger, utstyr som ikke virker, ulovlige ombygninger etc. så arbeidet tar aldri slutt.

Slokkings- og redningstekniske tiltak
Den viktigste endringen er at stigebilene er tatt ut av drift og erstattet med snorkler (teleskop)biler (høyderedskap). Kriteriene for anskaffelsen av de tre første var at de skulle løse problemene med 1890 – års hus, men heller ikke mer. Brannvesenet har nå 4 slike, 3 på 25 meter og en på 32 meter. Ikke alle er nødvendigvis bemannet samtidig. Bæreevnen er syv voksne personer i kurven samlet. Brannvesenets utrykningsavdeling foretok svært grundige analyser av problematikken med 1890 – års hus, la slagplaner og øvet inngående på alle aspekter ved slokking av brann i denne type bebyggelse. Mottoet var at kunne man klare branner i denne type bebyggelse så kunne man klare alle andre typer branner i beboelseshus. På mange måter kunne man si at utrykningsavdelingen var spesielt utrustet og opplært for å takle nettopp branner i 1890 – års hus. 
Det tok sin tid å få gjennomført programmet. Bilene kom i henholdsvis 1975 (nytt chassis i 1998), 1981, 1986 og 1994. Til å begynne med var det nok betenkeligheter innen brannvesenet til å kvitte seg med alle stigebilene, men nå er de vekke. Trenges en stigebil til et helt spesielt arbeid, ja, så hentes en frem fra museet. Ettersom branner i 1890 – års hus er blitt færre eller fraværende er det fare for at erfaringene går tapt – det heter jo at etaten glemmer etter 20 år. Men ikke så her i gården. Undertegnede blir rett som det er blåst støvet av, satt opp på kateteret og pålagt å gjennomgå erfaringene og taktikken. Er det noe jeg setter pris på er det nettopp dette, eller er det gjort for å se hvor meget jeg har glemt?

Avslutning
Det er gått mange år siden brannen i Konsul Børs gate nå. Branner i 1890 – års hus har det vært siden, men etter som tiltakene kom til utførelse sank antall branner og dødstallene, og de fikk heller ikke den dramatisk hurtige spredningen som før.
Med snorklene (høyderedskapene) har det vært flere spektakulære redningsaksjoner med folk som har besvimt med det samme de kom opp i kurven, redningsaksjoner som jeg ikke kan se ville ha vært mulig å gjennomføre med stigebil. 
At de møysommelige og langsiktige tiltakene har båret frukter er det ingen tvil om. Med de gjennomførte forebyggende tiltakene ville en brann som den i 1967 fått et langsommere forløp og redning med snorkel ville vært en enkel sak.
Men man må aldri si aldri – kruttet må holdes tørt!