Det startet med utredningsprosjektet: ”Forenkling og effektivisering av nødmeldetjeneste og nødkommunikasjon i telenettet” i begynnelsen av 2001, med opprinnelig frist ved utgangen av 2001. Arbeidet ble organisert med en styringsgruppe og en prosjektgruppe med representanter fra departementene og etatene, og med prosjektledelse og sekretariat tilknyttet Justisdepartementets Rednings- og Beredskapsavdeling.
Sekretariatet for prosjektet i Justisdepartementet ferdigstilte et forslag til utredning 10. mars 2003 (versjon 1.0) og sendte det ut til prosjektgruppen og styringsgruppen. Forslaget var basert på innspill fra prosjektgruppens medlemmer og informasjon innhentet av sekretariatet selv. Da prosjektgruppens medlemmer hadde gitt tilbakemelding, viste det seg at det ikke forelå enighet om anbefalinger og videre prosess.
I september 2003 ble det oppnådd enighet mellom Helsedepartementet, Justisdepartementet og Samferdselsdepartementet om at Justisdepartementet skulle få ansvaret for at utredningsarbeidet ble fullført og at utredningen deretter skulle sendes på alminnelig høring.
Og det er der vi står nå i dag. Forslaget er sendt ut på høring en rekke steder, med svarfrist 1. oktober i år.
Store fordeler
Utredningen konkluderer med at det vurderes å være store fordeler ved å innføre kun ett nødnummer i Norge. En del vesteuropeiske land har i dag 112 som eneste nødnummer. Det vurderes slik at det under utredningsarbeidet ikke er fremkommet spesielle forhold i Norge som tilsier at ett nødnummer ikke kan innføres også her, står det videre i utredningen.
Alternative løsninger
Utredningen skisserer ulike løsninger for mottak av nødsamtaler i Norge.
Alternativ 0: dagens modell, det vil si etatsvise nødmeldesentraler.
Der skriver utredningen følgende: Den samlede vurderingen er at fordelene ved dagens modell ikke oppveier ulempene, og spesielt ulempene knyttet til samordning mellom etatene gjør at modellen ikke anbefales.
Alternativ 1: felles formidlingstjeneste (Storbritanniamodellen).
Denne modellen går ut på at alle nødsamtaler formidles gjennom et ”sentralbord”. Det vil si at innringer blir satt videre til den aktuelle etat en ønsker hjelp i fra.
Til denne modellen konkluderer utredningen følgende:
Med unntak av å gi publikum god tilgjengelighet gjennom kun ett nødnummer, og en siling av
feilanrop/misbruk, gir ikke Storbritanniamodellen spesielle fordeler i forhold til dagens løsning. Modellen anbefales derfor ikke.
Alternativ 2: felles håndtering av nødanrop (Danmarksmodellen)
Danmarksmodellen vil si at en utdanner kvalifisert personell som skal kunne håndtere nødanrop som gjelder alle tre etater. Det forutsettes allikevel at alle etater beholder sine lokale sentraler, og at flåtestyringen av ressursene gjøres av etatene selv.
Denne modellen får følgende kommentar i utredningen:
Danmarksmodellen synes å gi betraktelige fordeler i forhold til dagens organisering, og det vurderes slik at dette er en modell som vil kunne implementeres også i Norge. Modellen kan derfor anbefales.
Alternativ3: felles nødmeldesentral (Finlandsmodellen)
Finlandsmodellen har mange av de samme fordelene som Danmarksmodellen, siden begge modeller forutsetter en felles håndtering av nødanrop. Finlandsmodellen innebærer imidlertid ytterligere en stor fordel knyttet til samordningen mellom etatene, noe som er spesielt viktig ved sammensatte hendelser hvor alle tre etatene er involvert. Felles nødmeldesentraler vurderes også som den mest kostnadsbesparende modellen.
Den viktigste ulempen ved Finlandsmodellen er at det vil kreve en stor endring av etatenes eksisterende organisasjoner. Utfordringen ligger spesielt i kompleksiteten ved å definere grensesnittet mellom nødmeldetjenesten og etatenes øvrige ansvarsområder og oppgaver. En omlegging til felles nødmeldesentraler vil kreve en vesentlig endring i nødetatenes kultur, spesielt knyttet til det at de nye nødmeldesentralene vil ha myndighet til å disponere og prioritere nødetatenes ressurser. I Finland er modellen realisert med gode resultater, og det synes ikke å være spesielle forhold i Norge som tilsier at en slik modell ikke også kan realiseres her. Det vurderes derfor slik at modellen er realiserbar i Norge, og at det vil være mulig å finne praktiske løsninger for de utfordringer som realiseringen innebærer.
Finlandsmodellen gir både en økt tilgjengelighet gjennom et felles nødnummer og en vesentlig gevinst knyttet til samordningen mellom etatene. Hovedutfordringene ved
modellen er knyttet til hvordan den kan realiseres i praksis, noe som bør utredes nærmere av de berørte etatene. På dette grunnlaget kan modellen anbefales, står det å lese i utredningen.
Finland fremfor Danmark
Når det gjelder valget mellom de ulike alternativene, det vil si hvor stor del av nødmeldetjenestens oppgaver som bør organiseres som en felles tjeneste, synes det å være et prinsipielt valg om nødmeldetjenesten skal organiseres med tanke på mest mulig effektiv håndtering av sammensatte og større ulykker eller med tanke på effektiv håndtering av hendelser som bare omfatter en etat. Fra et beredskapssyn, med fokus på storulykker og katastrofer, er det en fordel med felles nødmeldesentraler fordi dette gir ett grensesnitt for omverdenen å forholde seg til, og gode muligheter til å koordinere innsatsen fra ett knutepunkt. Dette tilsier at Finlandsmodellen ideelt sett er å foretrekke
fremfor Danmarksmodellen, konkluderer utredningen.
Utredningens anbefalinger:
Det anbefales en reduksjon i antall nødmeldesentraler fra dagens 91 sentraler. Basert på erfaringer fra andre land synes det riktige antall innbyggere pr. sentral å være minimum 500.000 for å oppnå en mest mulig kostnadseffektiv og sikker tjeneste. Det anbefales at en slik reduksjon sees i sammenheng med anbefalingen om etablering av felles nødmeldesentraler, slik at det maksimum blir i størrelsesorden 10 nødmeldesentraler på landsbasis.
Videre anbefalinger for den fremtidige norske nødmeldetjenesten er kort oppsummert:
- 112 bør innføres som eneste nødnummer i Norge.
- Hele eller deler av nødmeldetjenestens oppgaver bør organiseres som en felles tjeneste for
alle tre nødetatene. - Nødmeldetjenesten bør ha ett organisatorisk tilknytningspunkt.
- Antall nødmeldesentraler bør reduseres betydelig fra dagens antall.
Uavhengig av ovennevnte anbefaler utredningen at følgende tiltak gjennomføres: - Det bør gjennomføres tiltak for å minske feilanrop.
- Det bør stilles krav til språkkunnskaper (samisk, engelsk, m.fl.) hos operatørene.
- Det bør defineres kvalitetskrav og måleparametre for tjenesten.
- Tiltak for økt teknisk sikkerhet gjennom dobbel tilknytning til offentlige telefonitjenester, bør
gjennomføres.
Publisert: 03-05-2004
COMMENTS