Det er mitt klare inntrykk at Norske brannvesen har tatt noen skritt i riktig retning de siste årene med hensyn til kunnskapsdeling/erfaringsdeling, men fremdeles sitter vi på hver vår tue og finner opp hjulet. For hvem kan vel dette bedre enn oss? Som utskremt medarbeider i ”Brannmannen” besøker jeg mange brannvesen rundt omkring i landet og blir mer og mer ydmyk med hensyn til hva man kan lære dersom man er villig til å se over gjerdet. Det finnes mange gode løsninger og arbeidsmetoder rundt omkring i det ganske land men dersom ingen tar initiativ til å dele dette eller innhente impulser blir de gode ideene værende i de respektive korps kun til nytte for dem selv. At vi setter pris på erfaringsdeling er et besøk på brannskolen et bevis på. Hva trekker vi gjerne fram som spesielt positivt når vi kommer hjem, jo det faktum at vi i pauser og under uformelle samtaler på kveldene har stor nytte av å snakke med kollegaer fra andre kommuner. Vi lærer kanskje vel så mye av disse samtalene som vi gjør under timene sier vi. Det finnes mange gode modeller for kunnskap og erfaringsdeling, og vi må vel være enige om at vi har en vei å gå før vi kan si oss fornøyd. Tyskerne har tatt dette helt ut og befinner seg på et nivå når det gjelder dette temaet som vi sannsynligvis aldri kommer til å nå. Om vi trenger å gå så langt er et annet spørsmål.
To års studiereise
En tysk brannmanns karrierestige er lang og omfattende og spesielt krevende blir det dersom man velger å ta skrittet opp til inspektør. Før det i det hele tatt kommer på tale å koste på deg en utdannelse som faktisk strekker seg over to år og 18 uker så må du gjennomgå en test som går over tre dager og som avsluttes med en krevende eksamen og innlevert særoppgave. Dernest blir man sendt ut på en studiereise til ulike brannvesen rundt omkring i Tyskland. Det er eget brannvesen som betaler lønnen og som bestemmer hvilke brannvesen man skal besøke/studere. Her er systemet noe ulikt avhengig av hvilke av de 16 regionene man tilhører, men i Bochum sender de deg til tre ulike brannvesen der ett er mindre en det brannvesen man kommer fra, ett er på samme størrelse og et er større.
Brannmester Kurt Chlench var i Norge for å lære og kommer gjerne tilbake
Særoppgaver
Det er brannvesenet man besøker som bestemmer hva man spesielt skal konsentrerer seg om og temaet skal studeres nøye med en påfølgende særoppgave. Denne særoppgaven i tillegg til en ”fagdagbok” som man er pålagt å lage skal legges fram for brannskolen i ettertid og man vil bli evaluert etter blant annet særoppgavens innhold. Man må minst lage to særoppgaver under denne tiden.
Hva kan vi lære
Hovedhensikten med disse studiebesøkene er selvsagt å sette seg inn i andre brannvesens arbeidsmetoder og organisering for så å ta med seg gode ideer hjem til eget korps. Det er avgjørende at man i utgangspunktet har bred nok kunnskap slik at man kan evaluere og sette seg inn i alle oppgavene et brannvesen bedriver. Under oppholdet så er man selvsagt ikke fritatt ordinære arbeidsoppgaver og det losjerende brannvesen vil ha god nytte av hospitanten under oppholdet.
Gjennomført
Tyske brannvesens vilje og holdning til kunnskap og erfaringsdeling er 100 prosent gjennomført og godt plantet i bevisstheten. Kontakten mellom de ulike brannvesen er sterk og samarbeidet er levende. Ved spesiell hendelser er det naturlig at man gjør et uformelt besøk til de omkringliggende brannvesen for å prate om og diskutere innsatsen som ble gjort åpent og ærlig. Denne kunnskapsdelingen tar også mer formelle former ved at det er dannet forumer for de ulike arbeidsoppgaver og profesjoner inne yrket, som: redningsdykking, farlig gods, tauredning, ambulansetjeneste, røykdykkertjeneste, skadestedsledelse osv, osv. Alle disse møtes en eller flere ganger i året i seminarer som både kan inneholde teori og praktiske samarbeidsøvelser.
Norsk påvirkning
Oslo brann- og redningsetat fikk i fjor besøk av to hospitanter som ønsket å se nærmere på redningsdykkertjenesten i hovedstaden. Bakgrunnen for at Kurt Chlench og Peter Sondermeier fra Bochum brann- og redningsvesen ble sendt til Oslo var at brannsjefen deres under et Osloopphold året før hadde hørt at redningsdykkerne i Oslo brann- og redningsetat kunne bruke under fem minutter fra drukningssignalet ble sendt på stasjonen til dykkerne var i vannet på brygga. ”Reis opp å se hva de driver med der oppe” var beskjeden de fikk før de reiste. Kurt og Peter som begge har vist særskilt interesse for røykdykker og redningsdykkertjenesten i eget korps ble innlosjert på Sagene brannstasjon og satt seg godt inn i alle sider av tjenesten under sitt to ukers opphold.
Vilje til endringer
Kurt Chlench og Peter Sondermeier kunne reise hjem med ny viten og ny impulser og de var begge imponert over hva de hadde lært under oppholdet i Oslo. Det er standard rutine at man etter slike hospiteringer legger fram en rapport ved hjemkomst til eget korps der man beskriver sine erfaringer og sine anbefalinger med hensyn til eventuelle endringer til ledelsen. Resultatet av Oslobesøket var at Bochum brann- og redningsvesen blant annet gjorde om alle sine rutiner ved overflateredning.
Samarbeidet fortsetter
Inntrykkene fra Norge har gitt mersmak og det er flere områder og tema som Tyskerne ønsker å se nærmere på, som for eksempel elveredning og hurtigfrigjøring. Foreløpig så er den offisielle interessen nokså ensidig og det er synd for det er flere likheter enn ulikheter mellom Norske og Tyske brannvesen. Vi har utvilsomt mye å lære av rutiner og arbeidsmetoder i Tyske brannvesen. Den største barrieren er dessverre språket. Det er svært få tyskere som snakker engelsk, og det er ditto få nordmenn som snakker tysk.
Roy Larsen ”Brannmannen”
COMMENTS