Kvinnfolk
Så langt bare velstand. Det som gjorde at jeg velger å skrive om dette temaet i mitt første innlegg i Brannmannen, var dialogen som kom etter innleggene fra talerstolen. Da ble det krystallklart for meg at den utfordringa vi egentlig diskuterte, nemlig tilpasning av de fysiske testene til den faktiske arbeidsoppgaven, egentlig ble et sidespor. Egentlig slett ikke så viktig. Da ble det viktige temaet at disse testene ikke på noen måte måtte tilpasses slik at kvinner lettere skulle kunne rekrutteres inn i brann – og redningsvesenet. Ord som «kvinnfolk», «ledere som trykker bestemmelser nedover hodet på oss» og flere utsagn i samme gata ble brukt på en slik måte at det var vanskelig å misforstå det underliggende budskapet; ”Hold damene unna, dette er vår banehalvdel”.

La meg få slå fast en gang for alle – så ingen skal være i tvil om hva jeg eller DSB mener. De som søker og får jobb som brannkonstabel som forutsetter at du yter røykdykkerinnsats, må selvsagt være fysisk skikka til dette. På samme måte som i andre fysisk krevende jobber, må man være villig til å la seg teste og til å trene jevnlig for å holde den fysiske formen ved like. I brann- og redningsetaten er det særlig viktig, fordi man utøver svært krevende fysisk innsats over tid, og fysikken trengs for i ytterste konsekvens å være i stand til å redde eget og andres liv.

Ubehagelig ”flashback
Etter å ha hørt holdninger uttrykt, observert tonefall og lagt merke til kroppsspråk i salen denne formiddagen er jeg imidlertid rimelig sikker på at andre forhold betyr mer når vi ikke klarer å øke kvinneandelen i noen særlig grad i brann – og redningsvesenet.
Det var faktisk sånn at jeg kjente et ubehagelig ”flashback” til min egen opplevelse for drøyt 20 år siden i en tilsvarende sal fylt av politifolk. Jeg følte meg ikke velkommen som jente, og den følelsen kjente jeg på igjen i salen på Gardermoen i september.
Mangfoldsrapporten som kom i 2010 pekte på myter, tradisjoner og holdninger som en viktig årsak til manglende mangfold i brann–og redningsvesenet. I tillegg pekte den på utdanningssystemet, rekrutteringssystemet, forhold på arbeidsplassen, fysiske krav til utførelsen av yrket og måten brannvesenet er organisert på.

Myter, tradisjoner og holdninger, også blant tildels unge ansatte og ledere i brann- og redningsvesenet, er ei tyngre skute å snu enn å gjøre de fysiske testene mer tilpasset arbeidsoppgaven. Men – et sted må vi jo begynne, og for oppgavene brannmenn – og kvinner skal utføre, imøteser vi en revisjon av kravene i Røyk – og kjemikaliedykkerforskriften med stor interesse. Den jobben er på sin plass, og den er viktig. Både for brannmenn som er i jobb i dag og for et større mangfold som skal inn i jobben i årene framover.