Kommisjonen leverte en fyldig rapport om politiaksjonen og redningsinnsatsen 22. juli og ga klare anbefalinger. Kommisjonen skriver blant annet:
Gjennomgangen reiser fundamentale spørsmål om politiets beredskap, systemer og ledelse. Har politiet etablert nødvendige planer og systemer for beredskap? Brukes planverket aktivt nok av politiet og ikke minst i ledelsen i politiet? Har ledelsen i politietaten gjort de nødvendige forberedelser og krisehåndtering i form av øvelser og påsett at helt grunnleggende beredskapsforberedende tiltak er gjennomført.

Kommisjonen skriver videre at:
God katastrofehåndtering forutsetter god kommunikasjon, samhandling og felles rolleforståelse nødetatene imellom. Når en katastrofe inntreffer, må redningsarbeiderne og etatene være samkjørte. Når katastrofer som 22/7 inntreffer, settes samhandlingen og samvirket på en ekstraordinær prøve. Da er det avgjørende at redningstjenesten er forberedt, opplært, innøvd og samordnet. 22/7 oppsto det misforståelser blant annet på grunn av dårlig og manglende samband, ulike beskjeder fra AMK-sentralen og lokalt politi/uteledere og følgelig ulike oppfatninger av blant annet skadestedsklarering. Flere av helse- og redningsarbeiderne som deltok i redningsaksjonen 22/7, har framholdt behovet for et oppdatert felles planverk for samarbeid og samvirke mellom de forskjellige nødetatene ved store ulykker.

God risikoforståelse nødvendig
Kommisjonen peker på flere forhold knyttet til vurdering og forståelse av risiko:
Profesjonell forebygging og håndtering av alvorlige hendelser forutsetter at de ansvarlige utvikler kunnskap om de risikoer de står overfor, og aktivt innretter sin atferd deretter. Risikoforståelsen ligger til grunn for hvilke tiltak som iverksettes, og er dimensjonerende for den sikkerhet og beredskap samfunnet velger å ha. God risikoforståelse utvikles over tid, ved at det opparbeides kunnskap om hvor sannsynlig det er at ulike situasjoner vil forekomme, og konsekvensene av ulike utfall. Det er krevende å fullt ut ta inn over seg og gjennomføre tiltak knyttet til å forhindre verste fall-scenarioer, og planlegge konstruktiv respons på lite sannsynlige hendelser. Grunnsikring må være på plass, og i arbeidet med
risiko må man ikke bare ta inn over seg historiske erfaringer, men også ta høyde for overraskelser og usikkerhet.

Kommisjonen anser også at det er behov for et gjennomarbeidet planverk for redningstjenesten. Et felles planverk bør ferdigstilles i samarbeid med de involverte redningsetatene. Deretter må de operative håndbøkene og manualene for den enkelte etat oppdateres og harmoniseres opp mot samarbeidspartnerne. Det må også sikres at senere oppdateringer meddeles til de samarbeidende etatene.
Videre mener kommisjonen det er en utfordring at dagens utdanning for redningspersonell stort sett gjennomføres etatsvis. Skal redningspersonell samhandle optimalt på et skadested, er opplæring og utdanning på tvers av etatene nødvendig. Det nevnte felles planverket kan brukes som et utgangspunkt for felles opplæring for nødetatene, skriver kommisjonen.

Hvor godt forberedt?
Flere har pekt på at den sivile beredskapen bygges ned, både på statlig, kommunalt og privat nivå. Egenberedskapen på store industrier bygges ned og kommunenes beredskap «samkjøres» stadig mer med de økonomiske rammene, alt i tråd og i aksept med myndighetenes syn på at egen risikovurdering skal være det dimensjonerende. I tillegg legges det til dels stor vekt på annen beredskap som skal supplere egen beredskap.
I 2010 kom Lov om beredskapsplikt hvor det heter følgende:

Grunnlaget for beredskapsarbeidet i kommunen skal være en helhetlig risiko- og sårbarhetsanalyse, der kommunen kartlegger hvilke uønskede hendelser som kan inntreffe, vurderer sannsynligheten for at slike hendelser inntreffer og hvordan slike hendelser vil kunne påvirke lokalsamfunnet. Med utgangspunkt i analysen skal kommunen utarbeide en overordnet beredskapsplan som skal være samordnet med andre relevante krise- og beredskapsplaner. Det er også en forutsetning at analysen legges til grunn for og integreres i kommunale planprosesser.

Hvor mange kommuner har tatt dette inn over seg og dimensjonerer beredskapen for den samlede risikoen i kommunen og ikke kun dimensjoneringsforskriftens minstekrav (som forutsetter at risikoene er redusert til et minimum)? Hvor mange brannvesen kan med hånda på hjertet si at de har de nødvendige beredskapsplanene, har øvd på disse og gjort nødvendige beredskapsforberedende tiltak? Og hvor mange har samtrent med og kjenner de andre nødetatenes rutiner og organisasjon så bra at de lett kan samhandle ved en kompleks hendelse?
Hva bør landets brann- og redningstjenester trekke av lærdom fra rapporten. Brannmannen ba om kommentarer fra DSB, brannsjef og tillitsvalgt.

–    Forbedringspotensiale
Anne Rygh Pedersen er avdelingsdirektør for Brann og redning i DSB. Hun sier dette:
–    Brann-Norge bør lese rapporten grundig og se hvilke områder hvor det pekes på at politiet kunne gjort en bedre jobb. Dette gjelder blant annet sårbarheten på beredskap, slik som underbemannede operasjonssentraler. Vi skal være stolte av rosen som kommisjonen gir til de involverte brannvesen, men vi må ikke la den bli en hvilepute. Ledelse og kompetanse er områder hvor jeg mener det er et forbedringspotensiale. På kompetanseområdet har vi startet en gjennomgang av vår praksis i dispensasjonssaker som sannsynligvis vil føre til en innstramming. Det er viktig for oss å undersøke om det er kapasiteten ved Norges Brannskole, eller andre forhold som gjør at det er vanskelig å gjennomføre utdanning på rett nivå.
–    På beredskapsområdet har Norge en stor utfordring i å samordne ressursene. Med 325 brannvesen, 27 politidistrikter og 4 helseregioner sier det seg selv at samhandling er krevende, men blant annet fullt utbygd nødnett vil gi bedre muligheter. Her ser vi fordeler både operativt med kommunikasjon på tvers, men også gjennom felles opplæring. Fra Direktoratet sin side vil vi jobbe for en bedre og tettere samhandling mellom nødetatene, sier Rygh Pedersen.

–    Må tøre å være kritisk mot oss selv
Brannsjef Henry Ove Berg i Brannvesenet Sør-Rogaland IKS har lang ledererfaring fra politiet før han ble brannsjef. Berg mener dette om lærdom av rapporten:
–    Rapporten peker på svikt på flere områder hos politiet og vi må nå tøre å kritisk vurdere om vi er gode nok selv. Men det er viktig at dette ikke bare blir en lokal vurdering av slagkraft og beredskapsevne, men også at vi går i dialog med DSB fordi mye handler her om styring og ledelse sentralt. Viktigheten av god styring, ledelse og kompetanse, sammen med tydelig kommunikasjon både i fredstid og i innsatser, er sentrale elementer for å lykkes når katastrofene inntreffer. Så er det et tankekors at det fortsatt finnes så mange små enheter i brann-Norge, som vil ha veldig begrensede muligheter til å kunne håndtere komplekse hendelser.
–    Prosessen fremover vil være veldig viktig. Nå må vi få alt opp på bordet og da har jeg god tro på at vi kan komme styrket ut, sier Berg. Som et første skritt har lederne i Brannvesenet Sør-Rogaland IKS har fått i oppgave å lese rapporten og har fått fordelt kapiteler som de spesielt skal gjennomgå og legge frem.

– Spørsmål om risikovillighet
Hovedtillitsvalgt Olaf Lingjærde i Oslo Brannkorpsforening sier dette om rapporten:
– 22. juli-kommisjonen kom med kraftig refs av nødnettet, kommunikasjonen, samhandlingen og ledelsen av politiet, mens de andre etatene er nevnt med fotnoter. Hvis vi skal møte punktene politiet er refset på, har vi mye å gjøre.
Han mener fokuset på politiet skygger over 22. juli-kommisjonens mandat: «Hensikten med kommisjonens arbeid er å foreta en gjennomgang og evaluering for å trekke lærdom fra hendelsene med sikte på at det norske samfunnet skal kunne stå best mulig rustet til å avverge og møte eventuelle fremtidige angrep…»
Lingjærde peker på en rekke aspekter i de andre nødetatene som også bør settes under lupen:

– Politiets overordnede planverk, kommunikasjon og bemanning i operasjonssentralen ble totalslaktet. Brannvesenet bruker også SMS og telefon utenfor nødnettet. Vi har sporadiske øvelser med «skyting pågår», men det er ikke satt i system heller hos oss. Det må være en større ærlighet hos alle etater, sier Lingjærde, og legger til:
– Brann- og helseetaten skal ta til seg rosen for innsatsen 22/7, men når rapporten foreligger, må vi evaluere punktene politiet er felt på, slik at også vi blir bedre. Det er alt for enkelt bare å ta politiet, sier Lingjærde.

Han mener regjeringen må ta et standpunkt i spørsmålet om risikovillighet.
– Kommisjonen peker på at den organisasjon som håndterer kriser bør ligne mest mulig på den organisasjon man har til daglig. Det er forskjell på en risikoanalyse som sier noe om hvilke trusler vi kan forvente, og det å ta den faktiske risikovilligheten. Det er et spørsmål om ressurser til forbedring og bemanning– det er debatten, sier Lingjærde som ønsker en uavhengig evaluering av brannvesenet.
– Direktorater og etater kan ikke vurdere og evaluere seg selv. Det blir for naivt å tro at alt er på stell i brannvesenet. Vi må få et uavhengig utvalg som kan vurdere alle aspektene, sier Lingjærde.