Utrykningsfrekvensen i vår kommune ligger på ca. 50 i året, hovedsakelig pipebranner, bilbranner og diverse redningsoppdrag. Kommunen har de siste årene vært forskånet for de store brannene, noe som har gjort at vår hverdag som brannfolk har blitt mer preget av redningsoperasjoner og da hovedsakelig på veiene våre. Dette ser ut til å gjelde mange andre kommuner også, ifølge tv og aviser. lite ante vi at fredag 26. juni 1998 skulle bli en dag som satte Malvik kommune i fokus gjennom de samme media, samtidig som brannvesenet skulle bli satt på prøve i en oppgave som vi aldri før hadde opplevd. De av oss som gikk og ventet på en etterlengtet ferie fikk plutselig noe helt annet å tenke på i de kommende timene.
Meldingen Som brannsjef fikk jeg over min mobiltelefon melding fra kommunens lensmann om et angivelig leirras i Naustbergvegen i Malvik kommune, som hadde tatt med seg flere hus der det muligens var folk inne. Dette var fredag 26. juni 1998 kl. 12.45 og samtidig med dette gikk det ut melding til mannskapene over personsøker en likelydende beskjed. Sammen med vakthavende befal kjørte jeg direkte til rasstedet, samtidig som vår førstevogn med nødvendig redningsutstyr rykket ut fra brannstasjonen med ett befal og seks mannskaper.
Tanker man gjør seg
Når du får en slik melding, samtidig som du har ei kjøretid på rundt ti minutter får du nødvendigvis tid til å tenke over situasjonen og hva som venter deg og mannskapet når du kommer fram. Dette tydet på å være noe helt forskjellig fra det vi hadde trent på. Hvordan ville mannskapene takle en slik situasjon? Hvordan skulle jeg som fagleder brann legge opp redningsarbeidet? Skal man forvente det verst tenkelige, eller er det en melding som vi i mange tilfeller er vant til, men som er mye mindre dramatisk enn først antatt? Dette og mye mer rørte seg inne i hodet underveis til utrykning nummer 29 dette året.
Framme
Det første som møter oss er et stort krater i terrenget og midt oppe i dette et virvar av trær, stein, jord, en bil og noe som engang har vært to eneboliger i et rolig boligstrøk. Førsteinntrykket er at dette er mye verre enn jeg hadde trodd og når du møter en av dem som så vidt har reddet seg ut nærmest i sjokktilstand, og samtidig får beskjed om at det befinner seg nok et menneske inne i huset, da er det godt å vite at vi er flere som skal løse denne oppgaven. Med flere foruten brannvesenet mener jeg, ambulansefolk og politi som allerede er på plassen og har fått en oversikt over situasjonen, og ikke minst lokalisert vedkommende som er innesperret i det ene huset. Etter å ha blitt påvist stedet hvor vedkommende befinner seg, starter operasjonen med å få ut personen som viser seg å være en kvinne på rundt 30 år.
Situasjonen for den fastklemte
«Huset» hvor den fastklemte ligger, var engang en enebolig med sokkel. De som har opplevd lignende ulykker vet at alt omtrent blir snudd på hodet og det er ikke mye som minner om det som vi forbinder med et bolighus. Dører og vegger er flyttet, samtidig som inventar er kastet rundt i et enormt kaos og langt der nede i et hjørnerom i sokkelen ligger et menneske som har som sitt høy- este ønske i verden å komme opp og ut.
Når vi som redningspersonell startet jobben, var det fra en av naboene allerede opprettet kontakt med kvinnen gjennom et hull i gulvet som var tatt med motorsag. Gjennom dette hullet fikk legene satt sine nødvendige sprøyter og vi fikk en oversikt over situasjonen. Kvinnen var bevist under hele aksjonen og kunne derfor kommunisere med redningspersonellet. Det ble fort klart at den eneste måten å få kvinnen ut på, var opp gjennom taket over henne, noe som skulle vise seg å bli en omstendig affære. Redningsoperasjonen
For redningsmannskapene var det viktig å finne en strategi for å få ut den
forulykkede på en sikker og hurtig måte. Det som gjorde at dette kunne være en kamp mot klokka var at massene utenfor rommet der vi jobbet, ikke på langt nær var stabilisert, slik at enhver bevegelse kunne føre til nye ras og forandringer i arbeidssituasjonen. I selve huset var det så store forandringer i bygningsmassen at alt vi skulle foreta oss med hensyn til saging og fjerning av vegger, bærebjelker m.m. kunne få dramatiske følger for pasient og redningsmenn.
Det første vi måtte gjøre var å fjerne alt som befant seg i rommet over kvinnen slik at vi kunne starte arbeidet med å fjerne deler av gulvet, for at vi kunne få en bedre oversikt rundt henne som satt fast. Etter å ha fjernet alt inventar i dette rommet begynte arbeidet med å lage et så stort hull i gulvet slik at vi fikk muligheten til å sage bort og flytte på det som gjorde at kvinnen satt fast.
Etter godt og vel én times arbeid der vi så at vi nærmet oss muligheten for å få ut kvinnen, fikk vi melding om at det var et nytt ras på gang.
På grunn av den faren som lå i at også redningsfolkene kunne bli begravd i et nytt ras, ble det gitt ordre om evakuering av bygningen. Dette var en meget sterk opplevelse med tanke på henne som fortsatt lå igjen fastklemt inne i «huset». En brann- mann ble imidlertid igjen hos kvinnen som i ettertid har sagt at hun ikke med ord kunne beskrive hvor takknemlig hun var for at noen ble hos henne under den situasjonen som plutselig oppsto. Etter denne dramatiske episoden ble det besluttet å sette fortgang på arbeidet, selv om dette kunne være forbundet med en stor risiko med tanke på nye ras og enda større forskyvinger av bygningskonstruksjonen. Etter en halv times tid hadde vi fjernet gulvåser, en lettvegg som lå ca. 30 centimeter over henne, et dørblad som lå og presset på den ene foten hennes, samt en stol som hun lå krøllet rundt, slik at vi kunne vi løfte henne opp og ut av marerittet. For oss som hadde holdt på med denne redningsoperasjonen var det en stor lettelse å få henne opp, samtidig som vi kunne konstatere at hun med litt hjelp kunne gå ut av huset. Hele redningsoperasjonen hadde da vart nesten to timer.
Samarbeidet
En ulykke i den dimensjonen som dette raset re presenterer, er ikke noe man øver på i forkant. Mye av det som skal gjøres er svært situasjonsbetinget og må skje der og da. l slike situasjoner er det godt å se at samarbeidet mellom de ulike redningsetater, brannvesen, helsepersonell og politi, pluss de frivillige som ble benyttet, fungerer på en tilfredstillende måte. Det er viktig at tilliten og forståelsen til hverandre er på plass i slike situasjoner, spesielt når viktige avgjørelser skal tas omtrent på minuttet. Dette er for min egen del som leder for brannvesenet viktige momenter, som bidrar til at vi kan gjøre en best mulig jobb i de ulike redningsoppdrag som vi blir satt til å utføre, noe som generelt er blitt meget godt i vårt distrikt i de senere årene.
For at dette skal fungere i en akutt situasjon, mener jeg at det er viktig at vi har en dialog også utenom når vi møtes på ulykkesteder. Da tenker jeg på øvelser, kurs eller rett og slett å komme sammen og snakke med hverandre og forhåpentligvis dele ulike erfaringer. Etter en for oss vellykket operasjon var det tid for ettertanke og oppsummering eller evaluering som det heter. Her fikk vi samlet en god del av de impliserte (redningsfolk) på brannstasjonen der vi tok opp ting som vi mente hadde betydning for redningsfolkene generelt og for hver enkelt spesielt. Dette er vel noe som blir mer og mer vanlig i dag, men som for all del ikke må glemmes. Det viser seg i ettertid at det bestandig er noen som har spørsmål og meninger som mange ganger har betydning
for vårt videre arbeid, for å bli et bedre redningskorps.
Sluttord
Det som en i ettertid må spørre seg om er om vi har lært noe av en slik hendelse?
Er det ting vi skulle taklet på en annen måte?
Hvor langt skal en redningsmann strekke seg i en akutt situasjon?
Dette og sikkert flere spørsmål kunne vært stilt etter en slik hendelse, men på grunn av at det denne gangen gikk veldig bra for de som var involvert, er det vel mye lettere å si at det meste ble gjort slik som forventet, mens det ved et annet resultat helt sikkert ville blitt en mye lengre liste med spørsmålstegn bak. Når det gjelder spørsmålet om det var riktig at en av redningsmennene ble igjen inne hos kvinnen ved ras nummer to kan vel dette diskuteres, uten at jeg i denne artikkelen skal si enten eller, men det kan sikkert være noe å tenke på og da helst i forkant av neste redningsoperasjon. Hvem det nå blir som får den.
Denne gangen gikk det heldigvis bra, og for oss som var involvert var det nok en gang nyttige erfaringer å ta med seg i vårt videre arbeid som redningsmenn.
Publisert: 08-07-1998
COMMENTS