I det minste fra 1969 har boligblokker helt opptil åtte etasjer blitt oppført med ett trappeløp som rømningsvei. I tillegg skal vindu eller veranda fungere som rømningsvei sammen med brannvesenets stigemateriell. Byggeforskrift 1969 hadde følgende ordlyd:
”Hvor brannvesenet er tilstrekkelig utbygget, kan brannvesenets stiger godtas som den ene rømningsveg i bolig- og kontorbygninger forutsatt at det er adgang til vindu, og i visse tilfelle til balkong”.
Senioringeniør Trond Dilling i DSB sier dette til ”Brannmannen”:
– Å bygge med kun ett trappeløp har vært sett på som nærmest en standardløsning såfremt brannvesenet har hatt stigemateriell. Problemet har imidlertid vært at løsningen er valgt uten at enkelte brannvesen er forespurt eller orientert. I forbindelse med at Statens bygningstekniske etat (BE) i 2003 endret REN veiledning til teknisk forskrift til plan- og bygningsloven, anbefales rådgivende firmaer nå å ta kontakt med brannvesenet om beredskapsmessige forhold ved prosjektering og da må brannvesenet kunne gi klar aksept for en løsning med kun ett trappeløp. Kommunen må da ha det klart for seg at en aksept innebærer at man binder opp både materiell og mannskap til stigeberedskapen inntil bygningen rives eller ombygges med rømningsvei, sier Dilling.
– Etter DSB`s mening har rømning over brannvesenets stigemateriell så stor betydning for kostnadene ved brannvesenets beredskap at spørsmålet bør løftes opp til prinsipiell behandling på kommunestyrenivå. Kommunens avgjørelse bør nedfelles som rammebetingelser i kommuneplanleggingen, og det bør etableres saksbehandlingsrutiner mellom plan- og bygningsmyndigheten og brannvesenet i kommunen. Det blir litt for lettvint at brannsjefer alene ”over natten” velger å ”kreve” to trapperom eller tilsvarende og endrer praksis i kommunen hvis det faktisk er tilgjengelig stigemateriell.
– For boligbygg og kontorbygg som for mange år siden er oppført med forutsetning om rømning via brannvesenets stigemateriell er det viktig at brannvesenet ved objektsyn eller befaringer ser til at adkomsten til og rundt slike bygninger ikke er forringet gjennom årenes løp.
– Man må også merke seg at dette har vært en fullt lovlig løsning som brannvesenet ikke uten videre har hjemmel til å kreve oppgradert med tradisjonelle rømningsveier, sier Dilling.
Det har vært to saker rundt dette forholdet de siste årene hvor DSB har gått inn. Den ene saken gjaldt en kommune som i budsjettsammenheng ikke ønsket å kjøpe inn ny stigebil da den gamle var moden for utskiftning. Etter at det ble klart at flere bolig- og kontorbygg i kommunen var byggemeldt og godkjent med forutsetning om brannvesenets stigebil som alternativ rømningsvei, forutsatte DSB at kommunen måtte gå til innkjøp av ny stigebil, alternativt etablere alternative rømningsveier. Kommunen gikk til anskaffelse av ny høydeberedskap.
Den andre saken gjaldt en kommune som vurderte å ta vekk stigebilsjåfør (femte mann) i utrykningsstyrken for å spare inn årlige lønnskostnader. I denne saken så kommunen at det lønte seg å bekoste opprusting av rømningsveiene i et par bygninger fremfor å binde seg opp med stigebilberedskap i fremtiden. For nye bygg gir denne kommune ikke lenger aksept for stigerømning fra boligbygg og kontorbygg med mer enn tre etasjer. Derimot er det anskaffet gode skyvestiger som kan benyttes ved rømning opp til og med tre etasjer.
Medfører kostbar skjerpelse
Dr. ingeniør Vidar Stenstad i Byggforsk anser at den nye veiledningsteksten ikke kan medføre slike store endringer.
– Mitt hovedpoeng er at man fullt lovlig tidligere har bygd boligblokker med kun ett trappeløp. Når man nå endrer på veiledningsteksten så blir dette nærmest forbudt hvis ikke brannvesenet gir aksept for en slik løsning.
– Hvis det skal gjøres slike vidttrekkende endringer så må man begrunne hvorfor gammel løsning ikke er god nok. Det er jo ganske oppsiktsvekkende hvis byggeskikken må endres på grunn av dårlig kommuneøkonomi. Og hvorfor kan man ikke ta hensyn til brannvesenets stigebil alle de steder i Norge hvor brannvesenet likevel er dimensjonert med en stigebil? Jeg anser at myndighetene i denne saken har vært for raske. Myndighetenes syn vil medføre store endringer i byggemåtene, og det er i realiteten en reell og kostbar skjerpelse i forhold til tidligere krav, noe som ikke var meningen da forskriftene ble endret i 1997. Ønsker man imidlertid likevel dette, så må dette opp på forskriftsnivå og ikke gjemmes bort i en veiledningstekst, sier Stenstad som også frykter en varierende praksis rundt om i landets kommuner som vil gjøre det vanskelig for prosjekterende å vite hva de skal forholde seg til.
COMMENTS