Det er et ubestridt faktum at større ulykker kan skje hvor som helst i vårt langstrakte land. Det er vel heller ingen som er i tvil om at alle brannvesen, uansett størrelse vil ha behov for assistanse fra tid til annen. Det vil, naturlig nok, alltid være de nødstilte som står i fokus og det er vår lovmessige og moralske plikt å sørge for at disse får tilstrekkelig hjelp på et tidlig tidspunkt. Bistandsavtaler med nabobrannvesen, Sivilforsvar osv. er en selvfølge, men det er også viktig å løfte blikket utover de nærmeste kommuner og se hvor store ressurser det er mulig å sette inn innen rimelig kort tid.
Bakgrunn
Etter flere togavsporinger på Bergensbanen de siste årene og klimaendringer som medfører stadig flere ras, ønsket Bergen brannvesen og Oslo brann- og redningsetat med Hol brannvesen som vertskommune å teste beredskapen. En større ulykke på Bergensbanen, som er en av de høyestliggende jernbanelinjene i Europa vil by på mange utfordringer. Det ble tidlig bestemt at ulykkesstedet måtte ligge slik til at det representerte en utfordring med hensyn til tilgjengelighet. Foruten disse momentene skulle øvelsen fokusere på redningstekniske utfordringer samt organisering av et skadested med flere aktører. Videre skulle det også fokuseres på organisering og drift av EIS-stab (Enhetlig Innsatsledersystem). Øvrige aktører som normalt deltar i en reell redningsinnsats etter samvirkeprinsippet, inngikk ikke i denne øvelsen.
Her ser vi en av de realistisk preparerte vognene som helt klart representerte en stor redningsteknisk utfordring
Forberedelser
En øvelse av en slik størrelse krever grundige forberedelser. Jernbaneverket og NSB- berging skulle vise seg å bli nyttige samarbeidspartnere både under planlegging og gjennomføring. 330-skvadronen var i utgangspunktet tiltenkt den viktige rollen med å transportere personell og utstyr fra henholdsvis Oslo og Bergen inn til skadestedet, men måtte av tekniske og beredskapsmessige årsaker melde avbud under gjennomføringen.
En viktig del av forberedelsene var gjennomføringen av fagdager på Hovedbrannstasjonen i Bergen. Kunnskap og erfaringsdeling var stikkordet da mannskap fra Oslo og Bergen fikk mer innsikt i EIS og diverse redningstekniske utfordringer.
Preparering
To personvogner/sovevogner ble på forhånd preparert og fraktet til øvelsesplassen. Den ene skulle fremdeles stå på skinnene men være kraftig ramponert. Når først dukkene var plassert ble vognen deformert innvendig og bjelker og andre løse deler kilt fast på kryss og tvers. Den andre vognen ble i all hovedsak preparert på øvelsesplassen da den ble veltet og knust av en gravemaskin. Seter, ulike andre deler og ikke minst to boggier, som hver veide 7,5 tonn, ble lagt i en haug og skulle forestille den tredje vognen.
Øvelsens scenario
Øvelsen skulle illustrere et persontog fra Oslo som hadde sporet av etter å ha kjørt inn i et steinras. Skadestedet skulle være uveisomt og innebefatte tre personvogner med ca. 100 fastklemte personer (dukker). Øvelsen ble av praktiske grunner lagt til Haugastøl togstasjon på 988 m.o.h. Det ble derfor spilt inn at mannskapene ikke kunne kjøre fram til skadestedet med ordinære kjøretøy. EIS-staben skulle etableres på Haugastøl turistsenter.
HMS
Det var stort fokus på HMS både under planlegging og gjennomføring av øvelsen. Det ble gjennomført jobb/sikkerhetsanalyser og HMS-ansvarlige ble utpekt. På hver sektor av skadestedet ble det avsatt en kompetent person som skulle sørge for at det tekniske redningsarbeidet ble gjennomført på en sikker måte.
Kontrollerne hadde ansvar for hver sin del av skadestedet og hadde full fokus på HMS under øvelsen.
Gjennomføringen
Meldingen om et tog som hadde sporet av med flere fastklemte nådde Hol brannvesen klokka 07.00 23. oktober. Vel vitende om at de på dette stedet ikke kunne kjøre helt fram, valgte de å ta med seg sine to beltevogner av militær opprinnelse. Der ”veien sluttet” lastet de alt over på disse og var framme på skadestedet klokka 07:59. Det var et stort skadeomfang og det ble tidlig rekvirert bistand.
Utrykningslederen orienterte seg på skadestedet og beordret livreddende innsats i vognen som fremdels sto på skinnene.
Mannskapene fra Hol jobbet meget effektivt og fikk etter hvert bistand fra Hallingdal, Voss, Bergen og Oslo. Mannskapene fra de ulike brannvesen ble fordelt i sektorer med helt klare arbeidsoppgaver. Selv om det etter hvert var mange innsatsmannskaper på skadestedet, manglet det ikke på arbeidsoppgaver og utfordringer.
Det ble bruk for det meste av medbrakt redningsverktøy ettersom man jobbet seg innover i vognene. De skadede/omkomne ble alle fraktet til en utpekt samleplass.
Spesialkompetanse
Med såpass store utfordringer var det godt for fagleder å støtte seg til kompetansen til en representant for Jernbaneverket og ikke minst NSB-berging som rutinemessig blir kalt ut ved ulykker eller uhell med tog. NSB-berging stilte på skadestedet med sitt redningstog som var stappfullt av hensiktsmessig verktøy. NSB-berging har flere slike togsett strategisk plassert rundt på skinnenettet i Norge og er en ressurs svært få av oss kjenner til.
Kontrollere
Personellet fra øvelsesstaben, som var tilknyttet de ulike sektorene, gikk med vester som fortalte at de var controllere. Det de først og fremst skulle kontrollere var at HMS-direktivene ble fulgt. Dette viste seg å være helt nødvendig for flere av arbeidsoppgavene var av en slik art at de må kunne kalles ”skarpe”. Når man med medbrakt redningsutstyr og kiler skal flytte på 7,5 tonn for å komme til de forulykkede, er det avgjørende at du har tungen rett i munn. Kuttskader var også en helt reell risiko da mannskapene skulle ta seg inn i den ene sovevognen via tak. Det må sies at HMS-målsetningen ble nådd i og med at det ikke ble registrert en eneste skade under øvelsen.
Media
Media viste usedvanlig stor interesse for øvelsen. TV2 var på plass med et kamerateam og nyhetsjournalist Sturla Dyregrov fra øvelsen startet til den ble avblåst klokka 16.40. TV2 viste levende bilder fra øvelsen hele dagen. I tillegg til at øvelsen fikk oppmerksomhet, er medienes tilstedeværelse et øvelsesmoment i seg selv. Det ble også holdt ”pressekonferanse” på turistsenteret for å gjøre dette så realistisk som mulig.
Observatører
Interessen for denne øvelsen var meget stor og blant observatørene var det foruten representanter fra mange ulike brannvesen observatører fra DSB, Justisdepartementet, Norges Brannskole, Sivilforsvaret, politiet, osv.
Observatørenes interesser ble gjennom hele øvelsen godt ivaretatt av to representanter fra øvelsesstaben som sørget for at de fikk den informasjonen de trengte og se det som var av interesse. Øvelsesledelsen ”frøs” skadestedet da observatørene fikk gå inn i indre område. Sivilforsvaret hadde sørget for to romslige telt der observatørene kunne briefes og mannskapene kunne innta et varmt måltid.
EIS_staben
Det ble tidlig klart at denne ”ulykken” hadde stort omfang. Vakthavende brannsjef, brannsjef Dag Botnen fra Hallingdal brann- og redningstjeneste IKS, bestemte at stab skulle settes på Haugastøl turistsenter. Der startet etableringen litt over klokken åtte på morgenen, og det ble meldt og logget at staben var satt klokka 08:30.
Beltevognene til Hol brannvesen viste seg å være av uvurderlig betydning for å komme inn til skadestedet med mannskap og utstyr
Turistsenteret lå ca. 1 km. i fra ulykkesplassen, og det var ingen direkte visuell kontakt mellom disse to stedene. Staben ble gjort etter en litt forenklet EIS-modell. Ulike sider ved dette er omtalt i flere tidligere nummer av Brannmannen, og blir ikke utdypet ytterligere i denne artikkelen.
Botnen kalte inn de folkene han ønsket og trengte til stabsarbeidet. Det var planlagt en del i forkant om hvem som skulle ta del der, men det ble også improvisert noe. Blant annet var brannsjefen i Skien, Guttorm Liebe invitert som observatør til øvelsen. Da Botnen ”oppdaget” Liebe i kulissene ble han raskt hanket inn til stabsarbeid resten av dagen.
Øvelse Haugastøl viste at også denne delen av jobben krever mye ressurser, både av folk og teknisk utstyr. Det betyr at det vil være fornuftig for alle brannvesen rundt omkring i vårt langstrakte land å gjøre seg noen tanker og legge noen planer før ”den store smellen”. Hvor og når det ”smeller” neste gang er det ingen av oss som vet.
Godt verktøy er viktig når man skal ta seg gjennom et togtak, men det er mist like viktig med riktig vernetøy for her er det store muligheter for kuttskader av de skarpe kantene
Stabsleder hadde briefing med øvrige ledere i staben ca. en gang pr. time. Dette er viktig så alle parter i systemet har tilnærmet lik oppfattelse av hendelsen. Det ble også lagt vekt på at aksjonsloggen, som ble ført til enhver tid, var tilgjengelig for alle i staben. Dette ble løst ved at den ble kjørt på lerret via en projektor, så alle kunne holde seg oppdatert på en enkel måte, uten formelle møter.
Det ble poengtert av flere at det var en god tone og godt miljø på tvers av brannvesen, etater og andre aktører. Dette er også et svært viktig poeng om arbeidet skal flyte best mulig. Samhandling på tvers av de ulike aktørene er et stikkord.
Læring
Brannmannen tok en prat med stabsleder under øvelsen, brannsjef Dag Botnen, noen uker etter øvelsen for å få svar på noen spørsmål.
Er du fornøyd slik øvelsen ble avviklet?
– Øvelsen var veldig godt forberedt av øvelsesledelsen og øvelsen ble derfor avviklet i tråd med øvelsesdirektivet.
I etterpåklokskapens navn, er det noe du ville gjort annerledes nå i dag?
– På innsatsstedet har jeg ikke detaljene, men ut fra tilbakemeldinger fra fagleder og utrykningsleder så fungerte innsatsen på skadestedet godt. HMS-arbeidet var godt ivaretatt og informasjonsflyten og samarbeidet mellom de ulike aktørene fungerte også bra. Det ble nevnt et forhold vedrørende HMS som vi tar med oss videre, og det er at vi må unngå at tungt verktøy og mannskap blir transportert i samme beltevogn. Dette med utgangspunkt i sannsynligheten for velt og konsekvensen av dette.
– Sambandet under øvelsen var kanskje ikke optimalt, men fungerte. Vi skal likevel ta med oss at dette vil være en veldig stor utfordring den gangen det skjer en hendelse langt inne på Hardangervidda der vi ikke har mobildekning elles samband. Dette vil det bli arbeidet videre med.
– Inne i stab så ville jeg nok hatt et større tidsrom mellom hvert stabsmøte slik at det ble en bedre kontinuitet i det arbeidet som pågikk i staben. Videre ville ikke innsatsplanen (plan for pågående innsats) vært skriftlig i sin helhet slik det ble praktisert under øvelsen. Dette ble gjort for å vise observatører hva vi holdt på med og for å ha en dokumentasjon i ettertid.
Elles ser jeg liten logikk i at det ikke gis jordingskurs til andre brannvesen langs Bergensbanen enn Oslo, Bergen og Ringerike. Vi vil i de fleste tilfeller være på innsatsstedet lenge før mannskap fra Jernbaneverket, og må da vente på at anlegget blir jordet før vi kan iverksette innsats. Det må forventes at det er brannvesen ved jevne mellomrom langs banen som har denne kompetansen.
Hva lærte du og dere av øvelsen?
– I innsatsområdet var det veldig bra for mannskapet å få jobbe med frigjøring over en lengre periode. Ofte blir slike store øvelser en ”trøste og bære”-øvelse for brannmannskapet, men denne gangen så fikk vi ha fokus på våre tekniske oppgaver i forhold til frigjøring.
I ledelsen så kan jeg ikke si annet enn at dette kunne ikke vært bedre da jeg var sett opp som leder!?! Vi opprettet en ledelsesstab inne på turistsenteret like ved og inndelte i funksjonene HMS (1 person), informasjon (2 personer), plan (2 personer), logistikk (4-5 personer) og operasjon (2-3 personer). Samspillet/oppgavefordelingene mellom funksjonene fungerte bra. Vi er sårbare på teknikken og det er ikke alltid at alle pc’er, skrivere og server kommuniserer som forventet. Det er stor læring i å eskalere en ledelse med de funksjoner som er nødvendige til enhver tid og drive en slik stab over lengre tid. Det er viktig å ha fast oppsett/stabskasse slik at kaosperioden kortes ned så mye som mulig.
Har du noen gode råd til andre korps rundt omkring i Norges land som får noen lignende situasjon i sitt nærmiljø?
– Nøkkelen ligger i å være forberedt! Dette kan gjøres gjennom:
- Beredskapsplaner med ressursoversikter, prosedyrer m.v. Dette må fungere slik at man kan be 110-sentralen om at planen skal iverksettes og så ruller dette av seg selv.
- Samarbeidsavtaler med aktører som kan bidra med tungt verktøy (NSB Berging, jernbaneverket, OBRE, Bergen brannvesen m.fl.)
- Samarbeidsavtaler med andre brannvesen da en stasjon gjerne blir for lite i slike sammenhenger
- System for å håndtere store (og små) hendelser (EIS) er en absolutt nødvendighet.
- Øvelser og opplæring. Vi har satset på jernbanen dette året og har gjennomført to dagseminar, en stabsøvelse over to dager samt øvelsen på Haugastøl, avslutter Botnen.
Evaluering
Det ble gjennomført en evaluering på Haugastøl turistsenter dagen etter øvelsen. I det store og hele var alle godt fornøyd med egen og andres innsats, men selvfølgelig finnes det et forbedringspotensial. Når personer sitter fastklemt på et skadested er det viktig at tilstanden deres ikke forverres vesentlig ved at de fryser. Med minusgrader og snøføyke på Hardangervidda sier dette seg selv. Det ble tidlig rekvirert presenninger og ”heatere” men dette var ikke framme før etter flere timer. Det ble på evalueringen luftet tanker om at dette bør være en del av utstyret som et brannvesen har tilgjengelig. Det må understrekes at tildekkingen av vognene gikk meget raskt når presenningene var på plass og effekten av ”heaterne” var meget god.
Det viste seg også at noe av det redningstekniske utstyret ble for spedt i forhold til objektet.
COMMENTS