Her forteller Kjetil om sine opplevelser på den siste ekspedisjonen.
– Planen med forskningsekspedisjonen var å reise fra forskningsbasen Troll til Sydpolen i sesong 1 (2007-08) gjennom østre del av Antarktis. Ruten er ca 2600 km. Målet var å innhente forskningdata fra dette området. Avreise skjedde fra Troll midt i november med beregnet ankomst Sydpolen ca midt i januar. Underveis fikk vi store tekniske problemer som førte til at vi ikke kom helt fram Sydpolen. Vi fikk total stans på to av fire beltevogner ca 350 km før Sydpolen. Her etablerte vi overvintring på dette stedet som vi døpte ”Camp Winther”. For oss hadde navnet dobbel betydning, både overvintring av materiellet og ekspedisjonsleders navn Jan Gunnar Winther.
Fra Camp Winther (CW) fikk vi flystøtte som fløy personell og forskningsutstyr inn til Sydpolen, og vi landet der 18. januar 2008.
Da reiste vi hjem for å planlegge neste sesong med modifiseringer av beltevogner og neste sesongstart fra CW.

50 minusgrader og vind
Tidlig i oktober 2008 reiste vi mot Sydpolen igjen via New Zealand og Mc Murdo med ca 9 tonn cargo. Dette besto i komplett ny drivlinje til alle beltevogner, stort verkstedtelt og mye annet for å starte opp siste sesongs ekspedisjon som gikk fra Sydpolen till Troll i en mer vestlig rute enn foregående.
Vi fløy ut til CW fra polbasen med en Twin Otter på skiunderstell og fikk en ganske røff landing. Her etablerte vi en skiway slik at vi kunne ta ned et større fly med alt utstyr som vi trengte for renoveringen av beltevognene.
Det var ganske spesielt å komme ut dit igjen for å ta utstyret i øyesyn etter overvintring. Det var ca 50 minusgrader og vind når vi ankom, og det har sannsynligvis vært godt under 70 minus i løpet av vinteren. Men alt var i godt skikk, men det tok noen dager å få hele leiren opp å gå igjen på grunn av kulden.

Men selv i dette ekstreme miljøet, etter ca tre uker på CW så var alt utstyr oppe å gå igjen og vi startet på siste 350 km inn til Sydpolen. Vi ankom Sydpolen i god stil i begynnelsen av desember ifjor med hele beltevognkonvoien, som da ble konfigurert for ekspedisjon tilbake mot Troll med forskere og utstyr som var ankommet Sydpolen mens vi reparerte sakene i CW.
På Sydpolen så takket jeg og to andre teknikerne for oss og reiste hjem til julefeiring mens forskerne satte kurs mot Troll.
Alt gikk etter planen på returen og de ankom Troll midt i februar med mye fint besøk og behørig feiring.

Fakta om basene:
Mc Murdo Station ligger på Ross Island i Ross-stredet og er en forsyningsbase for stort sett all forskning og forskningsbaser som USA gjør i Antarktis. Folketallet er ca 1000 personer gjennom sommersesongen (les; australsk sommer) fra oktober til februar. Ca 350 personer overvintrer.
Alt av personell som reiser inn og ut av sydpolbasen går via Mc Murdo-basen. Her må alle gjennom ”Happy camper school” for å være forberedt på ekstremt vær, og også ”High altitude course” før reise opp til sydpolen som ligger på ca 2900 meter over havet (moh).
Amundsen Scott-basen ligger på 90 grader sør og har en befolkning på ca 250 i sommersesongen og et overvintringsmannskap på ca 60 personer.
Det er slik at når man da ankommer Sydpolen så får man ikke arbeidstillatelse før man er akklimatisert til høyden. Dette tar tre til fem dager og det er flere som blir høydesyke hver sesong. Gjennomsnittlig må en person evakueres ned hver sesong til Mc Murdo-basen igjen for restituering.
Høyden på 2900 moh. er gps-målt, men i praksis så regnes det ca 3500 moh. på grunn av lavt atmosfæretrykk og tilsvarende lite oksygen på polene.

Antarctica Fire Department, avdeling Sydpolen
Det er ett brannvesen som har brann- og havariberedskapen på basene Mc Murdo station og Amundsen Scott Base som ligger på polpunktet. Dette finansieres av National Science Foundation (NSF) og driftes av en kontraktør som heter Raetyon.

Kjetil Bakkland gjorde et intervju med Howie Kincaid, som har den misunnelsesverdige tittelen; Captain, South Pole Fire Station.
Dette er hva Howie skriver!

Jeg er en pensjonert brannmann fra Allentown Fire Department i Pennsylvania
Allentown er ca 40 miles nord for Philadelphia i det østre Pennsylvania. Det er den tredje største byen i Pennsylvania. Byen har 110.000 innbyggere.
Jeg var underbrannmester (lieutenant) i brannvesenet i 16 år med ansvar for en stasjon med en mannskapsbil, en stigebil og en paramedic ambulanse i ett av byens tøffeste områder. Min brannstasjon hadde kallenavnet “The Boys in the Hood”.
Det var 148 mann i brannvesenet da jeg pensjonerte meg i august 2005.

Fire brannmenn på sydpolpunktet
Antarctic Fire Departement har 50 brannmenn og befal. Fire av disse er utstasjonert på Sydpolpunktet. Resten er på McMurdo-Station på Ross Island.
For å få jobb her må en brannmann ha minst disse kvalifikasjonene; Firefighter 1 (amerikansk grunnutdanning for brannmenn), utdanning innen redning og brannslokking av fly, grunnleggende ambulanseutdanning samt noe erfaring. De fleste av brannmennene i Antarktis kommer fra frivillige brannvesen, mange med bare noen få års erfaring.

Det er et lite antall profesjonelle brannmenn som kommer ned hit, denne sesong var det tre mann. Brannmennene på McMurdo-basen er her nede fra midten av august til midten av februar. Utplasseringen på Sydpolpunktet er fra tidlig november til midten av februar. For meg som er pensjonert er det lett å finne tid til dette…så lenge min kone er enig. Forrige sesong var jeg underbrannmester på McMurdo-basen, denne sesongen er jeg brannmester på Sydpolen. De fleste av utrykningene vi rykker ut på fra McMurdo-basen er feilalarmer og noen førstehjelpsalarmer, men det er ikke mange av dem. Vi kommer kanskje opp i 40 alarmer på ett halvt år på McMurdo. På Sydpolpunktet hadde vi i perioden en feilalarm. Her dekker brannvesenet primært flybasen.

Bruker skum og pulver
Sleden vi bruker i år har et trykkluftskumssystem (CAFS). Den har ca. 2200 liter med arktisk skum som ikke fryser før ved – 40 grader C. Vi har også 250 kg med PKP (pulver) i hver tank, så totalt er det 500 kg PKP på sleden. Hver tank har 50 meter med doble slanger med en slange for hvert slokkemiddel. Sleden blir trukket av en 500 HK Caterpillar beltekjøretøy.

Hovedstasjonen har et automatisk sprinklersystem, det har også lokalene hvor vedlikehold av kjøretøyene gjennomføres. Alle kraftanlegg har automatiske CO2-systemer. Varmekjeler og ovner har et automatisk pulverslokkesystem. Resten av bygningene har bærbare pulver-, CO2- og “Cleanguard”-slokkere.
Det er ingen hydranter eller tørre opplegg for vannslanger på Sydpol-stasjonen. McMurdo-stasjonen har et hydrantsystem. Flesteparten av de store bygningene har automatiske alarmsystemer, de minste bygningene har ikke dette.

Vi hadde et “Renegade” ARFF-kjøretøy (Ford pickup med belter) her tidligere som ble benyttet inntil de fikk laget den store sleden og montert den her. ”Renegaden” hadde identisk type slokkesystem, men den kunne bare ta med 300 gallons av skum og 250 lbs med PKP.
I år er det bare den tredje sesongen brannvesenet er på Sydpolen for å sikre flyvningene.
Vår brannmannsbekledning, “Turn-out Gear”, er det samme som vi bruker hjemme. Det er ingenting spesielt på grunn av det kalde klimaet her. Vi bruker bare mer isolerende klær under.