LYNGBRANNRESERVEN PÅ HAUGALANDET 

Det å foreta kontrollerte brenninger av lyngheiene er noe man har gjort siden «tidenes morgen», men kanskje har aldri behovet vært større enn nå. Lyngbrannreserven på Haugalandet viderefører denne gamle tradisjonen på en måte som tilfredsstiller dagens krav til kompetanse og HMS. 

Roy Larsen,
Brann & Redning 

Problematikken rundt lyngbranner er utrolig omfattende og fortjener spalteplass i bladet. Brann & Redning intervjuet i forrige nummer Annlaug Fludal, rådgiver i Norsk Landbruksrådgiving Rogaland. I dette nummeret skal vi se nærmere på hvem som gjennomfører kontrollerte brenninger av lyngheiene på Haugalandet. 

 Haugaland lyngbrannreserve er et nettverk med Ove Stumo i spissen. Dette er grunneiere, sauebønner og andre engasjerte som nå gjennom flere år er godt utstyrt og har opparbeidet seg en god kompetanse og erfaringsgrunnlag. 

FLYTTET HJEM 
Da Ove Stumo flyttet hjem i 2007 etter 34 år i Stavanger, der han hadde jobbet med skipsreparasjoner offshore, fant han tid til å starte med litt høylandskveg og villsauer.  

• Det med lyngbrenning var allerede begynt så jeg kastet meg på prosjektet, sier Stumo. – Jeg deltok på et kurs i lyngbrenning på øya Bokn og begynte å trene på en halvøy utenfor her og opparbeidet meg en del erfaringer. Dernest begynte jeg i 2010 i området rundt her jeg bor, og folk trodde jeg var «steingalen». Etter hvert begynte vi å brenne mer og mer til stor glede for blant andre saueeiere. 

Stumo forteller at de opprettet sin forening som ble registrert i Brønnøysund 30. april 2019. 

• Jeg har i de siste årene jobbet tett med Annlaug Fludal som er Rådgiver i Norsk Landbruksrådgivning Rogaland. Hun har vært motoren i det vi har jobbet med. Hun har vært den som søker om penger og vært den som har oversikt over prosjektene.  

KURS OG RIKTIG UTSTYR 

Stumo sier at de gjennomfører mange kurs og sørger for at medlemmene får det personlige verneutstyret de trenger. 

• Verneutstyret består av flammebestandig kjeledress, tett hjelm, vernebriller, egnet åndedrettsvern, hansker og vernesko/støvletter. I tillegg til mat og drikke må det være minst en radio og ett sett førstehjelpsutstyr pr. lag. 

• Vi opplever en veldig god slokkeeffekt med løvblåsere, sier han. De gir 66 kubikk og har en utgangshastighet på 380 km/t.  

BRANNVESENET MÅ TENKE NYTT 

Stumo mener brannvesenet generelt har mye å lære når det kommer til branner i lyngheiene. 

• En ting er de taktiske grepene og en annen ting er at de kanskje ikke er like åpne for å se på alternative slokkemetoder. Det man ikke øver med har man heller ikke noe forhold til. Brannvesenet må også se på den forebyggende delen av problematikken. Det er nok ikke mange brannvesen i landet som har lyngbrann med i ROS-analysen. Når man ser at det ikke er etablert en barriere mellom en overgrodd lynghei og et nytt byggefelt så må man gjennomføre tiltak. 
• Når man skal lage et nytt byggefelt blir rasfare, flomfare osv. vurdert, men hva med en gjengrodd kystlynghei, med einerbusker som gror en meter fra husveggene?  

LYNGHEIENE RENE BRANNBOMBER 

Brann & Redning tok en prat med Torgrim Log som har en 20 prosent professorstilling på Høgskolen og som ellers jobber med storulykker i industrien. Log har deltatt på utallige kontrollerte brenninger av lyngheier. 

Er det fare for at vi kan få flere lyngbranner som de i Flatanger og Sotra i fremtiden?  

• Disse brannene skjedde i gammel lynghei med mye akkumulert brannfarlig biomasse. Med tiden øker innslaget av andre planteslag, som einer med 0.5-1 % innhold av oljer, og svartelistet Sitka.  Etter hvert blir lyngheiene rene brannbomber. Samtidig bygger vi flere boliger i randsonen. Det vi har sett så langt er bare begynnelsen. Så ja, dette blir vesentlig verre i årene som kommer såfremt vi ikke griper tak i utfordringene.  

Har du en formening om at brannvesenet generelt har god nok kunnskap om denne type branner?  

• Det er ytterst få brannvesen som har tilstrekkelig kunnskap om dette. Når de får en slik brann i fanget, blir de svært overrasket. På Sotra har man de siste 15-20 år håndtert flere store lyngbranner. Selv der ble man tatt på sengen i juni 2021, av en brann som var ekstremt mye vanskeligere å håndtere enn for 5-10 år siden, det vil si før gjengroingen hadde kommet så langt.  

Log sier at deltakelse på storskala lyngbrenning og øvelser på over 100 mål i over 5 år må til før man lærer dette godt nok til at man kan styre brannen der man vil.  

• Man må bruke motbrann aktivt, slik Sveio brannvesen, som nå er den del av Haugaland brann og redning IKS, er spesielt gode på dette etter over 20 år med årlig lyngbrenning i felt sammen med lokale bønder og lyngbrennere. Det er positivt at flere brannvesen nå begynner å se verdien av lyngbrenning og øvelser. 

Du har personlig deltatt i mange lyngbrenninger og observert taktikk og metode. Fungerer løvblåsere som slokkeredskap?  

• Der det er lav biomasse fungerer løvblåsere utmerket til å styre brannen inn mot en sikker barriere og for å slokke langs flankene eller på lesiden av en topp. Dersom det er vesentlige innslag av einer og andre ekstremt brennbare busker og trær, blir det for farlig å benytte løvblåsere. Man må velge hvor man skal sette inn innsatsen. Man ser gjerne at 4-5 personer med løvblåsere gjør en bedre jobb enn 20-30 personer med brannpisker.   

Hva med den slokketaktiske siden. Gjennom mange lyngbrenninger går jeg ut ifra at det er bygget opp en verdifull kompetanse?  

• Ja, helt klart. Før lyngbrenningen starter tar vi en briefing der vi går gjennom kartet, diskuterer barrierer, vind med hensyn til mulige endringer i styrke og retning, vindkast, turbulens, solforhold og relative luftfuktighet, og sjekker topografi og biomasse før vi i det hele tatt tenner på et lite 1 m2 testfelt. Brenningen starter med å lage branngater, kalt safe black, før vi senere brenner av større områder mot sikre barrierer.  

Log forteller at man lærer hva som fungerer og hvilke overraskelser man kan få samt at de bruker radio for kommunikasjon og omprioriterer mannskap ved behov.  

• Kombinasjonen av endringer i temperatur eller relativ fuktighet, endringer i vindforhold og opptørking av vegetasjonen har flere ganger medført at vi har slitt litt og gjerne har måttet avslutte brenneøkten, men better safe than sorry. Slike kunnskaper deler vi som forelesere på kursene slik at deltakere har noe å bygge videre på når de blir med i felt. Mye erfaring deles også mellom lyngbrennere og brannvesen på det årlige Lyng- og villbrannseminaret i november. Ove Stumo har vært en sentral pådriver for at vi er kommet dit vi er i dag, sier Log.