En økning av naturskapte ulykker og nye risikoer som følge av ekstremsport og turisme, gjør at stadig flere brannvesen utvider sitt register av oppgaver.
Tauredning og overflate- og elveredning har blitt vanlig i både små og store brannvesen, mens oppbygning av mer spesialiserte ras- og skredgrupper skjer i de største brannvesen. Samtidig har brannvesenet blitt en større ressurs innen det akuttmedisinske arbeidet ved at de raskt kan rykke ut med hjertestarter og gjøre livreddende tiltak.
Det er selvfølgelig bra at norske brannvesen utvider sitt register av redningsoppgaver. Det gir innbyggerne en bedre beredskap og det kan uten tvil redde noen liv i løpet av året. Brannvesenets økte tilbud er også med på å befeste brannvesenets posisjon som den store redningsressursen i kommunene.
Likevel må man spørre i hvilken grad nær sagt ”alle” nå skal ta på seg nye tjenester. Flere av disse nye tjenestene krever en spesialisert og dokumentert kompetanse som skal vedlikeholdes. Det er her ingen klart skille mellom lite og stort brannvesen. Tauredningsgruppen i Nord-Aurdal og Etnedal er et godt bevis på at selv små brannvesen kan ha en meget tjeneste. Poenget er at det må ikke bli slik at ”alle” tar på seg nye tjenester fordi de synes dette er ”spennende”. Ressursbruken må også vurderes opp i mot andre områder som i dag ikke blir godt nok ivaretatt. Innsatsplanlegging er ett område. Samtidig sliter mange brannvesen med å kunne dokumentere vedlikehold av kompetanse i en hverdag hvor utrykningsstyrkene generelt har blitt mindre og oppgavene totalt sett flere.
Løsningen på sikt er antagelig at det må utvikles ressurssentere i brannvesen som har spesialkompetanse på sine enkelte felt. I Norges grisgrendte land betyr det at både kasernerte brannvesen og enkelte deltidsbrannvesen vil kunne ha spesialfunksjoner.
Til slutt vil vi komme med et lite hjertesukk. I en artikkel i dette bladet, viser vi til en utgave av Aftensposten fra 1964 hvor det står om oppstart av arbeidet med felles nødnummer. Etter 43 år har saken fortsatt ikke fått noen løsning, selv om sentrale personer sier at ”ting” nå begynner å skje. Det fører tankene til rapporten om utdanningsreformen som var ferdig i november i fjor etter at arbeidsgruppen hadde jobbet med saken på høytrykk i 10 måneder. Nå har det gått fem måneder siden rapporten var ferdig og saken er fortsatt ikke sendt på høring. La oss håpe at ikke denne ender i den samme skuffen som felles nødnummer-saken har ligget.
COMMENTS