Det er sant det de sier om at man ikke vet hva man har før det er borte. Det gjelder barnehageplass også.
Emil Lerdahl,
Brannmannen
Tegning: Niels Poulsen
Etter å ha vært en del av ledelsen for et brannvesen under pågående pandemi, kombinert med fedrepermisjon, hjemmekontor, hjemmebarnehage, ja hjemme alt egentlig, så stemmer jeg for at listen med samfunnskritisk personell oppdateres. Ansatte i barnehage skal inn på den listen slik at ikke kommende generasjoner får oppleve det jeg og mange andre fått gjennomgå når korona 2.0 kommer.
I tillegg bør neste tekniske byggeforskrift inneholde et kapitel som heter: «slik gjør du ditt hjem rustet til en pandemitilværelse».
OPTIMALE ARBEIDSFORHOLD
Kona har selvfølgelig også hjemmekontor. Ettersom vi glemt å ha «hvor skal hjemmekontoret være når pandemien kommer»-samtalen ble dette til å begynne med prøvd ut rundt om i huset. Jeg har prøvd ut de fleste plassene der det går an å få litt ro med tre unger i huset. På badet, i trappen, i garasjen og på verandaen. Etter mye prøving og feiling fant jeg ut at gjesterommet er desidert best sett ut ifra fasilitetene. Det er knøttlite og har dårlig belysning. Der er en trestol som gir en hemoroider etter kun kort tid og er ellers fullt av ungenes karnevalklær og konas så kalte kunstprosjekt som består av ull i rare farger. Så bortsett fra at det lukter som et sauefjøs og ungene skal skifte klær fra Batman til Pippi en gang hvert 15. minutt så er det optimale arbeidsforhold.
KONTINUERLIG PÅFYLL AV SNØ
Heldigvis har det vært kontinuerlig påfyll av snø så man «fått komme seg ut litt». Faktisk så mye påfyll at jeg vurderer å begynne å markedsføre min hage som en turistattraksjon sommeren 2020. Plassen der snøen aldri smeltet. Har for øvrig lagt merke til at å måke snø med en baby i bæresele på magen er skikkelig (not) god trening for korsryggen. Og siden fysioterapeuten heller ikke står med på listen over samfunnskritisk personell ber jeg en bønn til de høyere makter når jeg tar meg en velfortjent 5-minutter på yogamatten på stuegulvet der jeg blir brukt som trampoline av ungene at de i hvert fall klarer å treffe rett ryggvirvel.
Med alle disse fasilitetene på plass er arbeidet for å opprettholde beredskapen på avstand en lek. Det videomøtes, skjermdeles og mailes. Ledermøtene skjer selvsagt i beste sovetid for minstingen. So far so good hadde det ikke vært for at jeg i vinter gjort ungen avhengig av bevegelse for å få hun til å sove gjennom lange skiturer med pulk. Her måtte det gjøres tiltak. Et raskt søk på google ga løsningen. Sleepytroll babyrocker vognvugge. Perfekt. En av tre unger ute av spill og etter at de to eldste blitt bestikket med sinnsyke mengder lørdagsgodt hvis de kunne være på sitt rom i «arbeidstiden», kunne de virtuelle møtene starte.
FOLK I FROSKEPERSPEKTIV
Men å møtes virtuelt er ikke bare enkelt. Folk ser annerledes ut i froskeperspektiv. Og siden man sitter hjemme er møtet fullt av forstyrrende elementer som katter og hunder og diverse inventar. I et normalt møte kan man selv velge hvor man skal se. Det kan man ikke i et videomøte. Der styres synsfeltet av hver sitt webkamera. Kameravinkel her er essensiell for et vellykket videomøte. Noe som kommentaren: «-Øhh, nå føler jeg at det er vanskelig å ha kontakt med deg. Jeg ser ikke ansiktet ditt men mer edle deler» kan bekrefte.
KJEDELIG PÅ JOBB?
Etter utallige timer av arbeid med smittevernstiltak, håndvaskrutiner og avstandsregler får jeg høre at de på vakt synes det er kjedelig på jobb. «Ingenting skjer. Ingen øvelser, ingen trening. Trist at vi ikke kan ha det som vanlig. Alt vi gjør er å gå rundt og spriter alt og alle. Ønsker at vi kunne gå tilbake til det normale igjen». Kødder du med meg? Jeg hadde kappet av min høyre hånd med en rusten brødkniv for å få ha det «kjedelig» nede på stasjon akkurat nå. Og jeg hadde kunnet gnikke på et dørhåndtak med desinfisering i timevis. Mer enn så rekker jeg ikke å tenke før 1-åringen har klart å kravle seg inn i oppvaskmaskinen igjen på jakt etter matrester, og jeg må agere.
Rett etterpå ringer en kompis fra Sverige. Han kan fortelle at han sitter og nyter årets første utepils i solen på en fullsatt uteservering. «-Korona, næ det har jeg ikke tenkt så mye på egentlig …»
Nå begynner det å bli nok. Jeg ser ut av vinduet. Snøen laver ned. Nå er det så sent på året at jeg begynner å lure på om det er nysnø som kommer. Jeg går til badet og ser meg selv i speilet. Jeg er skamklippet av kona, og gjør et mentalt notat om at frisør også skal inn på listen av samfunnskritisk personell.
COMMENTS