Interessen har særlig bakgrunn i en bekymring for det vi har sett over lengre tid som et press for å organisere brannvesen i interkommunale selskap, både fra DSB og andre relevante aktørers side. Presset har både kommet som en direkte oppfordring til organisering av et interkommunalt selskap og et samrøre av begrepene interkommunalt selskap og interkommunalt samarbeid.
Fagforbundet er positiv til samarbeid mellom kommuner for å bedre både beredskapen og det forebyggende arbeidet, og vi ser utfordringene ved å skape en robust brann- og redningstjeneste over hele landet. Fagforbundet mener imidlertid at det er behov for å sikre at slikt samarbeid skjer på bakgrunn av faglige vurderinger og at kommunens kontroll og styringsbehov med brann- og redningstjenesten blir ivaretatt.

Forskjell i styring
Forskjellene mellom interkommunalt selskap og interkommunalt samarbeid kan kort oppsummeres slik: Mens interkommunalt samarbeid ihht. Kommunelovens § 27 er en avtale mellom to eller flere kommuner og styres politisk av kommunestyrene, er et interkommunalt selskap et eget rettssubjekt, underlagt Lov om interkommunale selskaper og styres indirekte av kommunene gjennom et representantskap og et styre. Det er også andre forskjeller i regelverk når det gjelder rapportering og økonomi, som at et interkommunalt selskap kan ta opp
egne lån.

Et annen viktig moment for Fagforbundet er at de ansatte i et interkommunalt samarbeid beholder sin ansettelse i sin respektive kommune, med de fordelene dette har ved for eksempel intern omplassering når dette behøves.

Det er et viktig prinsipp at kommunen, som er ansvarlig for beredskapen i kommunen, gjennom deriblant Sivilbeskyttelsesloven, Dimensjoneringsforskriften og brann- og eksplosjonsvernloven, har god politisk og økonomisk kontroll med brann- og redningstjenesten. Derfor er forskjellene mellom et interkommunalt selskap slik det praktiseres i dag og interkommunalt samarbeid av avgjørende betydning når hensiktsmessig organisering av brann- og redningstjenester blir vurdert av kommuner.

Urimelig konklusjon
SINTEFs klare konklusjon om interkommunale selskaps overlegenhet slår oss som urimelig når man leser bakgrunnen for konklusjonen. Walland har flere gode poeng i sin kommentar, og Fagforbundet ønsker å peke på ytterligere begrensninger i rapporten. Rapporten tar i stor grad form å være en komparativ undersøkelse, noe som ikke synes å være hovedpoenget i mandatet. SINTEF har videre valgt å utelate et så viktig element som feiertjenesten i sin vurdering av det brannforebyggende arbeidet.

For det tredje synes valget av kvalitetsindikatorer lite meningsfylt når SINTEF gjennom disse indikatorene ikke kan påvise noen sammenheng mellom kvalitet i det brannforebyggende arbeidet og antall branner, eller skadeomfanget av brannene. Allikevel blir altså interkommunale selskap framstilt som vinneren av vurderinga, på tross av den manglende effekten dette har på antall eller omfang av branner. Dette uten at de ulike interkommunale samarbeidsformene er utredet nærmere eller at man har gått nærmere inn på eksempelvis størrelser på kommunale brannvesen.

Fagforbundet har forståelse for at det i en grundig analyse av brannvesenet må foreligge et bredt antall indikatorer, slik at man kan kartlegge det forebyggende personellets mange ulike arbeidsoppgaver og prosesser.
Vi finner det allikevel forunderlig at den fremste kvalitetsindikatoren og det forebyggende arbeidets fremste mål; færre branner og mindre skadeomfang, ikke er tillagt større vekt i vurderingen.

Fagforbundet har på bakgrunn av dette sendt en henvendelse til DSB med en redegjørelse for vår bekymring over den ensidige fokus på interkommunale selskap som framtidens måte å organisere den kommunale brann- og redningstjenesten på. Deler av brevet er gjengitt i dette innlegget.