At en god evaluering i etterkant av både øvelser og skarpe oppdrag er viktig er vel en målsetning de fleste kan være enige om, men hvordan skal vi nå målsetningen? Kan man med økonomiske investeringer kjøpe seg en bedre evaluering, eller må det bygges opp en evalueringskultur der det å blottlegge sine feil og mangler er greit og naturlig? Sannsynligvis er Ole Brum-løsningen den beste, «Ja takk, begge deler».

Sitat
Mark Twain:
«Man skal alltid innrømme en feil åpent: Det vil avvæpne dem som har makt, og gi deg anledning til å begå flere».

Selvinnsikt
Mange evalueringer etter skarpe hendelser ender med klapp på skulderen, og en enighet om at alle gjorde en god jobb. Det er fristende å legge til et «dessverre» for slik er det jo ikke bestandig. Jovisst er det hendelser der alt fungerer optimalt og det er et faktum man skal ta til seg og legge i arkivet for gode erfaringer. På en annen side vet vi at det er hendelser der det blir gjort feil som blir fortiet, enten fordi man ikke vil innrømme dem, ikke har selvinnsikt nok til å se dem eller fordi man ikke har lyst til å utlevere en kollega.

Sitat:
Svensk ordtak: «En gang tok jeg feil, men det var en misforståelse».

For å oppnå en målsetning om en sunn lærings- og evalueringskultur er det avgjørende at alle innser at det første feilfrie menneske ennå ikke er født og at hvis man ikke lærer av sine feil, vil man sannsynligvis gjøre dem igjen. Selv et menneske med stor selvinnsikt kan gjøre feil man ikke selv er bevisst før andre påpeker dem, eller ved at feilen blir «avslørt» av et videoopptak.

Sitat:
Edward John Phelps:
«En mann som ikke begår feil, utretter som regel heller ikke noe».

Ingen ny idé
Tanken om å bruke videoopptak under evalueringer er ikke ny. I artikkelen «Er vi flinke nok» (Brannmannen nr. 2 – 2000) uttaler seksjonsoverlege ved Ambulansetjenesten i Oslo, Anne Cathrine Næss: «Jeg har selv fått smertelig erfare hva det vil si å se seg selv filmet i en arbeidssituasjon, og det ble en skikkelig aha-opplevelse. Jeg ble filmet i en arbeidssituasjon jeg har vært i mange ganger og som jeg følte at jeg behersket 100 prosent. Når jeg i ettertid så filmen kunne jeg ikke skjønne at det var meg som deltok, og jeg satt igjen med spørsmål som; hvorfor gjorde jeg det sånn, hva i all verden er det jeg gjør og hvorfor valgte jeg ikke en annen løsning? Jeg kjente meg rett og slett ikke igjen. Det var slik jeg ble klar over verdien av videofilming i denne sammenhengen».

Etikk og moral
Det er all mulig grunn til å behandle opptakene fra et skadested med stor fornuft og edruelighet, noe svært mange videoer på You Tube er et bevis på. Dersom et brannvesen bestemmer seg for å bruke dette hjelpemiddelet må det samtidig lages klare retningslinjer for hvordan opptakene skal brukes. København brannvesen uttaler følgende: «Dersom opptak av personer som ikke kjenner til formålet, eller ikke har nok faglig innsikt kan dette føre til feil fokus i forhold til tankene bak prosjektet. Tanken er at dette kun skal være et verktøy til egen læring og utvikling».

Her er et utdrag av de danske retningslinjene:

Vi baserer vår virksomhet på troverdighet og tillit
Å benytte hjelmkamera er en frivillig ordning. Det kreves personlig robusthet å kunne lære av egne feil og ikke minst mot til å lære andre på grunnlag av sine egne feil.
Opptakene skal ikke fungere som en kontrollordning og skal behandles med stor respekt for den enkeltes medarbeiders skyld.
Det er opp til den enkelte kamerabruker å avgjøre om opptakene skal lagres eller slettes fra harddisken.
Opptakene må aldri utleveres med mindre det er inngått en avtale med staben.
Opptakene må ikke brukes i forbindelse med undervisning uten en godkjennelse fra de involverte.

Hva blir «avslørt»?
Undertegnedes personlige erfaring er at noe går galt, eller kunne vært gjort bedre kan dette ofte tilskrives dårlig kommunikasjon. Videopptakets lydspor er derfor vel så viktig som det rent visuelle. Fagleder Magnus Mattsson i København brannvesen, som har brukt hjelmkamera et år uttaler til tidsskriftet «Brandvæsen»
– Det har vært utrolig lærerikt og vi ble alle overrasket over opptakene. Vi alle har endret adferd og forhåpentligvis blitt bedre til å kommunisere. Det har gått opp for oss hvor vanskelig kommunikasjon er. Mens jeg tidligere trodde at en innsats var 70 prosent teknikk og 30 prosent kommunikasjon, vil jeg i dag si at det nesten er omvendt. Vi tror vi forklarer ting tydelig, men det gjør vi ikke, og samtidig er vi utrolig dårlige til å lytte.

Har blitt en bedre leder
Branninspektør Kasper Ninn Johansen i København brannvesen mener helt klart at opptakene fra ulike skadested har gjort ham til en bedre leder.
– Jeg ble svært overrasket over hvordan jeg kommuniserte med utrykningslederen ved en brann i et bilverksted. Da jeg i etterkant så på opptaket oppdaget jeg at mine spørsmål til utrykningslederen hadde feil fokus og prioriteringer. Det mest overraskende var at jeg slett ikke var klar over dette i etterkant. Dersom jeg skulle skrevet en rapport om hendelsen ville jeg i all oppriktighet ment at kommunikasjonen på skadestedet fungerte meget bra. Nå som jeg har evaluert flere innsatser gjennom videoopptak har jeg blitt bedre til å kommunisere og blitt mye mer systematisk på skadestedet. Ved større innsatser samler jeg utrykningsledere på et skjermet sted for å samle informasjon om hendelsen. Denne kommunikasjonsplattformen gjør at alle brikkene faller på plass og det gir en bedre forutsetning for en effektiv og sikker ledelse.