Meldingen om brannen innkom til brannvesenet i Narvik natt til en søndag i romjula 2001. Utrykningsleder Jan Roger Lundell og tre kolleger rykket ut og ble møtt av et hus i full fyr. Flammene sto 20 -30 meter til værs. Vel fremme fikk Lundell beskjed om at det var personer i huset.
– Mine første tanker da vi fikk brannmeldingen var; folk og fest. Fremme på brannstedet gjorde jeg min OBBO, men huset var totalt overtent fra kjeller til tak og vi kunne ikke gjøre annet enn utvendig slokking. En jente på 17 -18 år ble funnet i snøen sterkt brannskadd og hun ble tatt hånd om, sier Lundell.
Eneboligen var i to etasjer med sokkeletasje i mur. Husverten, som bodde oppe, hadde kommet seg ut og det var han som kunne fortelle at det oppholdt seg tre gutter og en jente i kjellerleiligheten.
– Vi klarte å dempe varmen, men jeg innså tidlig at personer som var inne i kjelleren ikke kunne være i live på grunn av temperaturen og røyken. Men etter hvert fikk jeg et inderlig ønske om å få ut guttene som var igjen i leiligheten og gjorde meg tanker om at de kanskje kunne ha kommet seg i sikkerhet innerst i leiligheten.
Derfor ga jeg beskjed om at to røykdykkere skulle ta seg inn i yttergangen i kjelleren for å søke. I det røykdykkerne går inn i gangen, så skjer branngasseksplosjonen og en røykdykker detter inn i gangen mens den andre detter ut. Det gikk likevel bra og jeg så raskt at røykdykkeren der inne ikke var skadet. Men nå sa jeg at nå er det nok, vi utsetter oss ikke for mer fare.
I det indre skadeområdet var det masse fulle folk som fremsatte mange ”kreative” og umulige forslag. Trykket på brannvesenet var stort.
I etterkant viste det seg at årsaken til brannen var at guttene hadde brukt sprit for å lage en drink. Dette hadde blitt sølt utover og tatt fyr. Antageligvis prøvde guttene å slokke selv.
Antagelsene om brannårsaken verserte heftig helt frem til den brannskadde jenta to måneder senere kunne fortelle hva som hadde skjedd. Hun hadde ligget i koma og vært under behandling på brannskadeavdelingen på Haukeland Sykehus i denne tida.
På jobb igjen
Etter brannen hadde brannmannskapene en kort debrief. Deretter gikk Lundell hjem og la seg på sofaen.
– Jeg lå på sofaen i ett døgn. Der fortalte jeg kona om opplevelsene fra natta. På jobben skjulte jeg det meste, men hjemme kom det til syne. Min kone registrerte atferdsendring.
To dager etter brannen ble det holdt en formell debriefing. Her orienterte også politiet blant annet om funn av omkomne.
– På debriefingen klarte jeg ikke å si noe. Jeg manglet mot og følte meg usikker. På stasjonen var det rolig, men det gikk en støkk i meg hver gang telefonen ringte på 110-sentralen som ligger i samme lokale som brannstasjonen. Jeg holdt på å bli gal av slike lyder og var redd for at det skulle være melding om en ny dødsbrann.
Uka etter brannen sa en kollega til Lundell at media hadde gjort en henvendelse om intervju. Kollegaen ville besvare henvendelsen, men samtidig ringte NRK Nordland hjem til Lundell for å få et intervju.
– Jeg var redd for at media skulle ta meg. Det verste var at jeg hadde sagt til kollegaene at de skulle gå inn som røykdykkere i en farlig innsats som kunne medført skader.
Men NRK Nordland fortsatte å ringe og maset også på brannsjef og leder beredskap om intervju.
– Jeg fikk tilbud fra leder beredskap om at han kunne være med meg som støtte. Da sa jeg ja til intervjuet og gikk i studio. Der viste det seg at NRKs setting var generelt om brannmannsyrket – ikke spesifikt om dødsbrannen. Før intervjuet var jeg redd for kritikk, men nå senket jeg skuldrene og det ble en veldig positiv mediakontakt som jeg var veldig fornøyd med.
Tilbake på brannstasjonen i den vanlig ”tralten”, var det ikke mye prat om brannen, men noe fleipete ord ble brukt.
– Jeg lurte på om dette henspeilte på meg og fikk hevntanker mot de som fremsatte fleipen. Jeg begynte å se etter endringer i kollegaers holdning til meg og jeg begynte å bli usikker på meg sjøl som utrykningsleder. En kveld jeg begynte å prate om brannen med mine kolleger, veltet det ut alle de tanker, spekulasjoner og rykter som gikk om brannen. Etter at vi hadde diskutert dette ferdig, var vi enige om at vi ikke kunne ha gjort noe annerledes. Likevel kunne jeg ikke slå fra meg tankene på at vi kanskje kunne reddet noen hvis vi hadde gjort andre tiltak. Jeg tenkte også på hvilken risiko jeg hadde utsatt mine kolleger for da jeg beordret dem til røykdykking.
Ble fysisk syk
Problemene vokste. Lundell hadde ikke ”tid” til å være på brannstasjonen på fritida mer enn høyst nødvendig. En kaffekopp med gutta var ikke mulig. Søvnproblemer startet, men det paradoksale var at det kun var hjemme han hadde problemer med søvnen. På jobben sov han som en stein. Hjemme ble han irritabel, men han merket ikke dette sjøl. Det var kona som sa det.
Så fikk brannvesenet en henvendelse fra faren til en av de omkomne guttene. Han ville vite hva som hadde skjedd og ønsket å prate med vaktlaget. For Lundell var dagene frem til møtet med faren forferdelige. Faren skaffet til veie en identisk sofa og samme type sprit slik at man kunne utføre en fullskalarekonstruksjon av brannen. Etter dette konkluderte man med at brannforløpet hadde vært eksplosjonsartet og at brannvesenet ikke kunne gjøre noe for å redde liv.
– Etter hvert trodde jeg sjøl at jeg hadde det bra. Ting roet seg ned og trykket ble mindre. Likevel var jeg bare fysisk til stede på jobb. Jeg trente og arbeidet intenst. Etter en stund fikk jeg problemer med å gå. En kollega fikk overtalt meg til å gå til lege, som sa at jeg var tverrplattfot. I tillegg tok jeg blodprøve og fikk medisiner mot betennelse, men dette hjalp ikke. I mai måned, fem måneder etter brannen, ble jeg sykmeldt og hadde da så vondt at jeg ikke kunne kjøre bil og måtte ha hjelp til å komme meg ut av senga. Da ble jeg henvist til spesialist som straks fastslo at jeg hadde fått leddgikt.
Lundell hadde hatt psoriasis og det viste seg at dette under ekstreme belastninger kunne utvikle seg til leddgikt. Dette kan vanskelig dokumenteres, men Lundell sier selv at han under stress kan føle at psoriasisen utvikler seg.
Kamp for å komme tilbake
Seks år har gått siden brannen. Han tar stadig nye prøver og medisineres hele tiden for å holde sykdommen i sjakk.
– Jobben tilbydde meg aktiv sykemelding hvor jeg jobbet med prosjektarbeid. Fortsatt hadde jeg vondt, men jeg kunne jobbe noe. Og en dag som jeg var i 110-sentralen slo det meg at jeg ikke ble redd da det ringte i branntelefonen der. Det var en deilig følelse.
Til slutt klarte Jan Roger Lundell å komme tilbake i full jobb, men det har ikke vært uproblematisk.
– Jeg hadde fortsatt vondt og jeg klarte ikke røykdykkertesten. Så i år sto valget mellom å bestå testen eller finne meg en annen jobb. En konsekvens av at jeg ikke besto testen var at jeg mista røykdykkertillegget. Jeg fikk deretter beskjed om overflytting til 110-sentralen, men det hadde jeg ikke lyst til.
– Nå har jeg imidlertid tatt masse nye tester som viser at formen er bra, men at jeg fortsatt må medisineres. I dag tar jeg cellegift som holder sykdommen i sjakk. Jeg klarte også å bestå røykdykkertesten og alt i alt har jeg et flott liv. Sykdommen setter noen begrensninger for meg, men jeg kan i dag leve et godt liv, sier Jan Roger.
Hvilke råd kan så Lundell gi andre kollegaer som kan komme i samme situasjon?
Hva bør man selv tenke på:
Man selv bør tenke på hvor godt er man forberedt til og møte de ulike hendelsene.
Tillit er ett nøkkelord for å oppnå kontakt og forståelse. Vi reagerer ulikt på en hendelse derfor er det viktig å tenke på at det unaturlige er naturlig for oss.
Hva bør kollegaene tenke på:
Ta kontakt med personen(e). Prat eller gjøre noe som interesserer som eksempel ut på tur, idrett og sosialt samvær.
Hva bør ledelsen tenke på:
Jeg er så heldig at jeg har tillit hos ledelsen der jeg kunne prate med min leder om alt, men generelt er rådene:
– Ta en telefon hjem til de involverte og snakk litt om hendelsen.
– Fortell om dine egne inntrykk, da vil de forstå at andre også kan få en reaksjon.
– Organisere tur til skadestedet i lag med kolleger. Gjerne flere ganger.
– Lag til en kaffekveld der kone, samboer, kjæreste eller foreldre kan få vite hvordan deres nærmeste kan reagere før, under og etter en hendelse, slik at de kan se og forstå hvorfor deres nærmeste har endret atferd.
Det er som regel de nærmeste som har den største tilliten. Fortell hvor de kan ta kontakt.
Det finnes muligheter for å lage en kollegastøtteordning i ditt brannvesen. Øk kunnskaper om traumatiske hendelser og forstå viktigheten av det. Skadeomfanget av at dette er lite belyst, er omfattende, sier Lundell.
Stor interesse
– Jeg ser interessen for dette emnet når jeg underviser på Norges Brannskole. Jeg underviser på grunnkurs samt alle lederkurs i emnet. Elevene engasjerer seg og tar del i undervisningen. Undervisninger på skolen har også hjulpet meg til å takle mine egne opplevelser på jobb.
– Jeg har jobbet som brannmann i 23 år, de siste 10 årene som utrykningsleder. Til tross for mange sterke opplevelser i dette yrket føler jeg i dag at jeg er bedre forberedt til å takle sterke opplevelser enn tidligere, avslutter Jan Roger Lundell.
COMMENTS