Lasteskipet MS Rocknes kantret i Vatlestraumen utenfor Bergen 20. januar 2004. Skipet som hadde tonnasje på 28 115 tonn var 166 meter langt og 26 meter bredt. 30 personer var om bord i skipet da det kantret. 18 personer omkom, mens tre ble reddet ut etter 7 timer av Bergen brannvesen med samarbeidspartnere.
Dykkere fra Bergen brannvesen ledet senere operasjonen med å hente ut de omkomne av skipet.
I høst kjørte vi første artikkel i denne serien hvor Brannmannen intervjuet brigadesjef Jan Erik Andersen i Oslo Brann- og redningsetat om sin opplevelse fra brannen i Fredensborgveien i 2001.
Denne gangen er turen kommet til Leif Linde som var ansvarlig for redningsinnsatsen ombord da lasteskipet MS Rocknes kantret i Vatlestraumen utenfor Bergen i 2004.
Leif Linde ble ansatt i Bergen brannvesen i 1981 og han hadde vært leder for redningsdykkerne i Bergen siden tjenesten ble opprettet der i 1991. Leif ledet blant annet dykkerinnsatsen da en buss rullet av ferja ved ferjekaia ved Hatvik i Os i 1995. Bussen sank ned på 35 meters dyp og seks mennesker omkom.
Før han begynte som brannmann jobbet han offshore i flere år.
Bevisst på sin rolle
Da MS Rocknes kantret om ettermiddagen 19. januar var Leif Linde i nærområdet. Han ble oppringt av daværende brannsjef Helge Eidsnes om at et skip hadde kantret, men man var usikker på hvor stort det var.
Var du forberedt på en slik type hendelse og den rollen du ville spille her?
– Jeg hadde ledet større dykkerinnsatser tidligere og var sånn sett forberedt, men det var umulig å være forberedt på en ulykke av en slik størrelse. Rollen jeg ville spille her var jeg bevisst på, den ville gå på det dykkertekniske og muligheten for sikker redning.
På vei fram til skadestedet fikk han veldig varierende meldinger om at ulykken gjaldt alt fra cabincruiser til et stort skip.
– Men når jeg kom fram til skadestedet forsto jeg at det var en stor katastrofe for ute i Vatlestraumen så jeg en enorm lekter som viste seg å være skipsbunnen til Rocknes.
Samtidig kom meldinger om at det var hørt lyder fra skipet og at det kunne tyde på at det var folk innesperret i skipet. På dette tidspunktet var redningsskøyte og luftambulanse ankommet i tillegg til mange båter av ulik størrelse.
Feil beslutning kunne bli skjebnesvanger
Hvilke beslutninger ble da gjort?
– Politiet hadde nå ankommet og vi gjorde en fordeling av oppgaver ved at politiet ledet søket på sjøen mens vi skulle lede søket på skipet. Det ble avtalt med luftambulansen at de skulle sette to av våre dykkere på skipet for å høre etter lyder, men vi registrerte da at skipet var i drift og det var nødvendig å få sikret skipet. Dykkingen som allerede var startet ble umiddelbart stanset for det kunne gått helt galt å ha dykkere nede mens skipet var i drift. Etter at skipet var sikret startet vi å lytte etter dunkingen fra skipet, men det var vanskelig å lokalisere og det tok flere timer før vi fant eksakt posisjon. Underveis i dette arbeidet var det mange meninger fra både sivile, militære og nødetater om hva vi skulle gjøre, men min første beslutning var å ikke gjøre noe. Vi trengte tid til å kunne fatte en god beslutning og jeg fryktet at en feil beslutning kunne bli skjebnesvanger og ta livet av menneskene inne i skipet og sette redningsmannskapene i fare. At skipet fløt viste at det hadde oppdrift og det betydde at det var luft inne i skipet. Tok vi hull på feil sted ville skipet fylles med vann og drukne menneskene inne i skipet.
Store ressurser var etter hvert kommet på plass. Blant annet bidro militært personell fra Haakonsvern og dykkerfirmaet IMC Diving med utstyr som var verdifullt.
– Vi brukte både ROV og våre dykkere for å gjøre observasjoner under og rundt skipet, det gjorde beslutningsgrunnlaget bedre. Likevel var det noe usikkerhet, men gradvis utelukket vi flere eventualiteter. Det avgjørende ble da vi hadde opprettet kommunikasjon med de innesperrede via små hull som vi formidlet skrevne lapper igjennom og det ble etter hvert skrevet at en av dem var døende. Da gjorde vi de siste forberedelser og igangsatte operasjonen som gjorde at de tre besetningsmedlemmene ble reddet ut mens vannet steg 6 meter på sekunder inne i skipet rundt dem. Gode resonnement pluss litt flaks gjorde at resultatet ble godt til slutt.
Fikk bekreftelser om at vi var på rett vei.
Var du faglig godt nok forberedt til å ta disse beslutningene?
– Så mye som mulig, mener jeg selv. Jeg hadde god innsikt i det dykkertekniske og kjente til faget som mangeårig dykker og som mangeårig medlem i Statens Dykkerskole. Jeg hadde også operativ erfaring gjennom mange år og hadde ledet større dykkerinnsatser. I tillegg hadde vi på skipet god kontakt med person fra dykkerfirma som hadde meget god kompetanse på dykking og praktisk erfaring fra søkene om bord på Alexander Kielland. Han var en faglig støtte og kunne gi bekreftelser på at vi var på rett vei. Det var viktig i arbeidet.
Vi sier at vi alltid gjør det riktige i utgangspunktet på et skadested – basert på at vi tar beslutninger formet av en viss mengde informasjon, men ikke fasiten. Kan vi leve med det?
– Nei, vi gjør ikke alltid det riktige. Noen ganger blir folk også i nødetatene handlingslammet eller tar feil beslutninger. Å ta riktige beslutninger i slike kritiske situasjoner handler om å ha erfaring og å ha ressurspersoner tilgjengelige når de vanskelige beslutningene skal tas. Kanskje det viktigste er å ha tilstrekkelig erfaring og ha meningers mot til å si nei til et utall velmente, men ikke alltid kvalifiserte forslag.
Viste at brannfolk kan mer enn å slokke brann.
Hvordan kan man være best mulig forberedt på slike ekstreme hendelser?
– God grunnkompetanse innen redning er en absolutt nødvendighet. Drilling og realistiske øvelser er et annet must. Mentalt må du se for deg mulige hendelser og sette deg selv inn i rollen. Da tror jeg ikke du får de store overraskelsene. En ulykke av den størrelsen som kantringen av MS Rocknes var vanskelig å forestille seg, men det takler man også hvis man har erfaring og er mentalt forberedt.
Dere reddet ut tre mennesker under meget spesielle omstendigheter. Hva har det gjort med deg og dine kolleger?
– Vi hadde kontakt med de tre besetningsmedlemmene i dagene etter ulykken og det var rørende å se deres glede og takknemlighet. Også eieren av skipet, Jebsen viste stor takknemlighet og empati. Som redningsfolk setter vi selvfølgelig stor pris på at vårt arbeid gir så gode resultater som her. I ettertid har vi ikke hatt kontakt med de reddede annet enn gjennom journalister som har lagd TV-program om ulykken.
Både statsminister og justisminister kom på besøk og uttrykte sin takknemlighet og ga inntrykk av at de var stolte over innsatsen som ble gjort.
– Noe av det mest verdifulle med redningsinnsatsen, i tillegg til selve redningen av de tre, var at andre nødetater forsto hvilken kapasitet og kunnskap brann- og redningstjenesten besitter. Det handler om langt mer enn å slokke branner og det tror jeg vi beviste ved å gjennomføre denne vellykkede redningsinnsatsen. For redningsdykkertjenesten var dette en god markedsføring, noe som har blitt etterfulgt av mange gode livreddende innsatser de senere årene hvor mennesker har blitt reddet etter lengre tid enn noen har forventet, avslutter Leif Linde som i dag er leder av operativ avdeling i Bergen brannvesen
COMMENTS