Et liv i brannvernet

Det var en autoritet i brannvernarbeidet som takket for seg og gikk av med pensjon i august. I hele sin yrkeskarriere har Finn Mørch Andersen jobbet med brannvern og vært en markant skikkelse i arbeidet med å modernisere brannvernarbeidet.

Smaken på brannvernarbeid fikk han da han var på Havari- og ABC-vernskolen på Haakonsvern under sin verneplikt. Etter studiene i Trondheim var hans første jobb i Veritas hvor han arbeidet med brannvern i skip.
Hans første kontakt med brannvesenet fikk han da startet som varabrannsjef i Drammen brannvesen i 1976. 2 år etter ble han brannsjef i Larvik brannvesen, som var Norges første interkommunale brannvesen.
Jeg hadde mange fine år i Larvik. Det var en gammel kultur og mye å ta tak i, men også et stort mangfold og mye bra å spille på. Jeg synes vi fikk det til bra etter hvert, sier Finn.
I 1986 var det behov for kompetanse på brannvern da Statens Branninspeksjon og Statens sprengstoffinspeksjon  nylig hadde blitt slått sammen og etablert i Tønsberg. Finn begynte som overingeniør, men rykket opp til seksjonssjef allerede før lunsj første arbeidsdag.
Det var en uoverensstemmelse mellom seksjonssjefen og direktøren, så før jeg visste ord av det så var jeg seksjonssjef. En spesiell opplevelse.

Helt ny metodikk

Hovedoppgavene til Finn i DBE var å utvikle brannvernområdet og i den forbindelse sørge for fornyelse av regelverket knyttet til brann. Det innebar mye bygningsteknisk.
Årene fra 1979 til 1986 hadde vært preget av flere store dødsbranner i institusjoner og overnattingssteder. Den mest alvorlige var brannen på Caledonien Hotel i Kristiansand i 1986, hvor 14 mennesker omkom. De mange dødsbrannene tilsa at noe måtte gjøres for å unngå slike fremtidige katastrofer og Finn fikk ansvar for å se hva som kunne gjøres og legge fram forslag til tiltak.
Vi måtte se på en helt ny metodikk for det forebyggende arbeidet og hele organiseringen av brannvernarbeidet. Ressurser måtte frigjøres til forebyggende arbeid og vi måtte bort fra det gamle brannsynet hvor man bare så på tekniske detaljer.
Resultatet ble FOBTOB (forskrift om brannforebyggende tiltak og brannsyn) som kom i 1990. Med den ble Norge det første landet i verden som innførte krav til røykvarslere i alle boliger. Videre ble eieransvaret mye tydeligere og internkontroll ble et begrep. Kravene til særskilte brannobjekter ble vesentlig skjerpet med krav om blant annet brannalarmanlegg og sprinkleranlegg. Jeg mener vi kan si at dette har fungert bra all den tid vi ikke har hatt store dødsbranner i særskilte brannobjekter etter innføringen av FOBTOB.
Under årene i DBE og senere i Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) var mye fokus knyttet til arbeidet med å styrke organiseringen av brannvernarbeidet.
I 2008 gikk Finn til Justisdepartementet som fagdirektør innen brann. Det var første gang en person fra brannmiljøet ble direkte tilknyttet departementet.
Under årene i departementet arbeidet Finn hovedsakelig med nødmeldetjenesten og nødnett, men også med redningstjenesten og han ledet krisestøtteenheten i en periode.

Klar holdningsendring

Hva har vært de største endringene under din år i ”bransjen”?
Det har vært en klar holdningsendring til det forebyggende arbeidet. Det gjelder ikke bare i brannvesenet, men også hos bygningseiere. Økt kompetanse hos disse, krav til organisatoriske tiltak samt nye tekniske tiltak gjør at vi i dag  forebygger langt bedre enn tidligere.
Også innen samordning har vi sett store forbedringer selv om det fortsatt står mye igjen. Vi har gått fra nærmere 430 brannvesen til under 300 i dag og fra 48 alarmsentraler til dagens 18, som snart blir 12. Vi ser også at nødetatene arbeider tettere sammen. Dette er positivt, men ikke tilstrekkelig.

Hvilke hendelser har vært med å prege deg?

De store dødsbrannene på 80-tallet gjorde at vi satte i gang prosessen med å vurdere hele brannvernarbeidet. På det området mener jeg vi har rimelig god kontroll i dag, selv om det er potensiale til storbranner, blant annet i de gamle bygårdene. Men også her er det gjort en god jobb ved å innføre særregelverk i de byene hvor dette er et problem. Det som bekymrer meg mest er nok utelivet og spesielt den uorganiserte utelivsaktivitet, hvor man holder fester i lokaler som ikke egner seg til bruken i det hele tatt. Kombinert med mye rus er det brannfeller som kan kreve mange menneskeliv.
Jeg var med i undersøkelseskommisjonen etter togulykkene på Åsta og i Lillestrøm i 2000 og granskningen av boligblokka som raste ut i Ålesund i 2008. Disse ulykkene har betydd veldig mye for å utvikle min forståelse av hvor sårbare vi er. En av disse hendelse hadde jo et svært positivt utfall, nemlig Lillestrømulykken. Men denne er også den viktigste til ettertanke. Den gang var vi svært nær å få etterkrigstidens desidert største ulykke.

Kraftsentre

For 2 år siden hadde vi storbrannene i Lærdal, Flatanger og på Frøya. Hva kan gjøres for å unngå slike scenarioer igjen?
Branner som forflytter seg raskt slik som disse brannene gjorde krever kunnskap og regional kompetanse. Vi trenger kraftsentre som kan bistå raskt lokalt. ELS-systemet har betydd en styrking av organiseringen. I tillegg har vi systemet med lederstøtte ved skogbranner. Men vi må få større organisatoriske enheter over hele landet skal vi klare å løse disse utfordringene. Det betyr ikke nødvendigvis en sterk spesialisering eller sentralisering, men at ressursene og kompetansen i en større region disponeres og ledes til beste for hele regionen uten at kommunegrensene er barrierer for dette.
 

Hva tenker du er de største utfordringene fremover?

Jeg er overbevist om at vi må ha større enheter for å kunne håndtere fremtidens utfordringer. Dette er det som i størst grad vil øke robustheten og samtidig gjøre brannvesenene generelt bedre i stand til å håndtere nesten enhver type hendelse. Og det er jo brannvesenet man normalt må feste sin lit til når ulykker skjer – ingen kan måle seg med den lokale tilstedeværelse og dermed den korte innsatstiden som brannvesenene har.  Ved en organisering i større enheter, og samtidig beholde den lokale beredskapen, vil man ved store og vanskelige hendelser også raskt kunne trappe opp organisasjonen uten at det kreves noen særorganisering.
Et annet område som må forbedres er utdanningen av brannpersonell. Den må bli i tråd med utdanningen i samfunnet for øvrig, hvor alle kan søke, og hvor utdanningen gjennomføres før en søker jobb.  Så er det en frykt for at man mister praktikerne i brannvesenet, men det må løses med inntakskrav. En egen utdanning vil også bety en større turnover og det er positivt for enhver organisasjon. 
Finn mener også at mye kan gjøres på bedre samvirke mellom nødetatene.
Brannvesenet er en viktig samarbeidspartner for både helse og politi. Samvirket mellom nødetatene kan bli langt bedre. Nødnett er et godt verktøy for å styrke samvirket operativt, men også på andre områder kan samvirket og koordinering bli bedre. Det som nå skjer med samlokalisering av etatenes nødmeldingssentraler er svært positivt. Dette gir forutsetninger for at etatene får informasjon om hendelser på samme tidspunkt og har nødvendig nærhet til hverandre for å kunne koordinere og samordne innsats.
Skal vi bedre håndteringen av kompliserte hendelser må nødetatene  samarbeide tettere, ha felles planverk, større grad av felles opplæring og øving og se mye mer på muligheter enn barrierer for samvirke og samarbeid. Og utgangspunktet for alle tiltak er enkelt – man skal bidra til at ulykker og hendelser gir minst mulige tap og lidelser for de som rammes. 

Sterkere rolle i ROS-arbeidet

Brann- og redningstjenestens tradisjonelle rolle og oppgaver endrer seg med et større fokus på risiko- og sårbarhetsanalyser. Hvilke rolle tror du brann- og redningstjenesten vil spille i fremtiden? Går vi mot brannvesen som blir mer involvert i samfunnssikkerhetsarbeidet generelt samtidig som det kreves ytterligere spesialisering?
Jeg mener at brannvesenet må spille en langt mer fremtredende rolle i ROS-arbeidet i kommunene og være mye sterkere knyttet opp mot rådmannens stab i dette arbeidet. Brannvesenet har som hovedoppgave å tenke forebygging og beredskap til daglig. Videre har de kompetanse til og bred erfaring med å håndtere hendelser. Dette gir gode forutsetninger for det plan- og analysearbeidet som kreves for et målrettet ROS-arbeid og ikke minst delta i stabsarbeid ved hendelser som inntreffer. Så mener jeg også at denne type kompetanse ytterligere bør styrkes i brannvesenene gjennom å få en bredere plass i fremtidens brannutdanning.

 Kort oppsummert, hva er din oppfatning av status i dag og utfordringer fremover

Jeg mener at vi har kommet langt i å utvikle regelverket for det forebyggende arbeidet. Her dreier det seg om å sørge for etterlevelse. Innen beredskap gjenstår det mye både med samordning brannvesen imellom, og ikke minst i samvirket mellom nødetatene. Jeg tror det er på disse områdene det største potensialet for forbedringer i tiden fremover ligger.