I 1991 kom Stortingsmelding nr 15 om tiltak mot brann. Med denne ble forebyggende brannvernarbeid gjort til en landsdekkende satsning. Lista ble lagt helt med konkrete mål og strategier. Strategiene omfattet forebyggende tiltak, kompetanse og samarbeid. Strategiene ble videreført i ny Stortingsmelding nr. 41 (2000-2001) om brann og eksplosjonsvern. Det var klart at snuoperasjonen mot større tyngde på forebyggende arbeid i nasjonal sammenheng måtte bli et langsiktig arbeid.
På 1990-tallet ble det fastsatt nytt regelverk for å oppnå de ønskede endringer. De mest sentrale krav omfattet brannforebyggende tiltak og brannvesenets organisering og dimensjonering. Kravene til systematlsk HMS arbeid (internkontroll) i bedrifter og næringsliv har også hatt stor betydning.
Tidlig ble det lagt vekt på å utbygge det forebyggende arbeidet utført av brannvesenet. Med dimensjoneringsforskriften (1995) ble bl.a. konkrete bemannings- og kompetansekrav innført. Vel vitende om at man ikke over natten snur ressurstilgangen i kommunene, ser vi at brannvesenenes evne til å gjennomføre forbyggende arbeid allikevel samlet sett er vesentlig forbedret i løpet av perioden. Antall årsverk som arbeider på det forebyggende området i norske brannvesen er øket fra et relativt lite antall på starten av 90-tallet til ca 500 i dag.
Større potensiale
Et annet avgjørende tiltak for å forbedre det forebyggende arbeid i kommunale brannvesen er å se på ressursutnyttelsen i et regionalt perspektiv. Føringene i forskriftene retter seg mot å øke det interkommunale samarbeid. Mange kommuner har etablert interkommunalt samarbeid for å løse oppgavene på det brannforebyggende området i de senere år. Dette er en utvikling som har forsterket seg. Fordelene ved denne type lesninger er at man kan tilsette personell i heltidsstillinger utelukkende for brannforebyggende arbeid og dermed også ha lettere for å filtrekke seg personell med god kompetanse.
Potensialet for kvalitetsøkning og effektivisering gjennom interkommunalt samarbeid er imidlertid ikke på noen måte tatt ut. Direktoratet for brann- og elsikkerhet har systematisk påvirket til at samarbeid i forbindelse med tilsynet med brannvesen og har dessuten deltatt i mange møter med kommuner som vurderer fremtidig samarbeid. Det er blitt etablert samarbeidsavtaler mellom en rekke kommuner som spenner fra helt felles brannvesen til samarbeid på et eller flere enkeltområder. En tendens er at små kommuner i større grad etablerer samarbeid om forebyggende arbeid.
Modellen med interkommunale selskap (IKS) er nå blitt vanlig.
Ettersom satsning på brannforebyggende tiltak fortsatt er en sentral nasjonal strategi, følger direktoratet kontinuerlig med i utviklingen på området både når det gjelder kvalitet, omfang og resultater. Viktig er det å se på potensialet som ligger i samarbeidet mellom de mange aktører. Det er bl.a. aktuelt å få en felles rolleforståelse og å se på arbeidsfordelingen mellom private aktører og det offentlige. Her bør man også ha som hensikt å ansvarliggjøre bransjene selv, blant annet i forhold til kvaliteten på eget arbeid. Med dette som utgangspunkt har DBE nå tatt initiativet til en kontakt med representanter for de ulike parter for å kunne gi partene en mulighet til å drøfte utviklingen av egne roller i det brannforebyggende arbeidet.
Nei, Dag Skansen, det er IKKE rett og slett for dårlig
Nils Kristiansen, avdelingssjef, Brannforebyggende avdeling, Oslo brann- og redningsetat
Det var med stor undring jeg leste intervjuet med deg i «Brannmannen» nr. 1/2003. Jeg kjente meg ikke igjen i det hele tatt, og etter hvert som jeg leste ble jeg mer og mer forundret. Din påstand om at over 90 prosent av de tilsynene som gjennomføres i landet ikke tilfredsstiller et godt nok faglig innhold, er meget drøyt. Det er historieløst å hevde dette.
Den faglige utføringen av tilsynene har siden 1990 blitt sterkt forbedret DBE, Norges Brannskole og ikke minst vi som utfører tilsynene har vært med på å heve standarden.
De forebyggende kursene ved Norges brannskole er ikke ensartet, men derimot fokusert på alle faser i forebyggende arbeid. Det legges stor vekt på lovanvendelse, legalitet, tilsynsmetodikk samt informasjon/kommunikasjonsopplæring med gode lærekrefter og engasjerte elever.
DBE setter ikke søkelyset bare på antall tilsyn. De er interessert i hvordan tilsynene gjennomføres, ikke minst på hvilket fokus de har og de gir gode råd i flere sammenhenger. Ikke minst i «vanskelig» saksbehandling.
Kvaliteten på tilsynspersonellet har også forbedret seg i de siste årene. Dette kommer av at avdelingene har en bemanning som har lang fartstid på forebyggende avdeling og god opplæring og kunnskap om sitt arbeid. Det er blitt «kult» å utføre forebyggende arbeid og man ser resultater på det man gjør. I Oslo er avdelingen bemannet med folk fra utrykningstjeneste, feiertjeneste, branningeniører, sivilingeniører samt personell med annen teknisk bakgrunn. Sammen er vi nå en sterk gruppe som gjør en god og målrettet innsats for å bedre brannsikkerheten.
Jeg vil også hevde at det gode samarbeidet forebyggende avdelinger mellom øker standarden på vårt arbeid. Det utveksles kunnskap og erfaringer og vi er blitt flinkere til å bruke sanksjoner som pålegg, tvangsmulkter og bruksnektelser. I Oslo har samarbeidet mellom beredskap og forebyggende kommet veldig langt I 2002 var det beredskap som utførte de fleste tilsyn i barnehager og tilbakemeldingene på dette har vært gode.
Til slutt litt om samhandling mellom aktørene i det forebyggende arbeidet Ja, vi må og skal samarbeide, men du sier at vi sammen må score på «motstanderens» mål. Noen ganger føles det som om konsulentene står i mål for «motstanderne». I flere saker ser vi at dere er mest interessert i å tilfredsstille kundene på en slik måte som ikke er godt nok faglig, sett fra vårt ståsted. Det kan mange ganger virke som det er bestillingsverk fra kunder. Det lukter penger av saken.
Dette er rett og slett for dårlig!!
Svar på innlegg fra Nils Kristiansen og DBE vedrørende mine uttalelser I intervju med Brannmannen
At undringen til min kritikk skal være stor hos Nils Kristiansen er noe overraskende og jeg nekter egentlig å tro det i det jeg jo har både god jevnlig kontakt med Nils om disse og andre spørsmål. Etter å ha jobbet både i enkeltsaker og ved innlegg og debatter i hans gruppe må han jo ha fått med seg mine ytringer. Jeg kan være fristet til å tolke dette utsagnet slik at han prøver å feie egne utfordringer under teppet og opptrer unnvikende i forhold til å ta egen kritikk. I så fall er dette nok et tegn på behovet for en kulturendring i bransjen. Etter den nevnte artikkel har jeg mottatt mange tilbakemeldinger.
De fleste av disse er positive tilbakemeldinger om at man endelig har tatt opp problemet, og at dette var på høy tid. På mine synspunkter har jeg mottatt overraskende mange positive tilbakemeldinger fra folk i ulike brannvesen rundt om i landet. DBE har også gjort tilsvar til mine utsagn og disse tolker jeg nærmest som en aksept på mine synspunkter. Noe annet ville vært overraskende. DBE sier blant annet; «Potensialet for kvalitetsøkning og effektivisering gjennom interkommunalt samarbeid er imidlertid ikke på noen måte tatt ut». Dette bør fortelle både Nils, andre forebyggende sjefer og bransjen mye i denne debatten. Jeg savner imidlertid DBE’s tilstedeværelse i denne debatten og på en måte at denne blir konstruktiv. Ingen i Tønsberg har foreløpig stilt meg spørsmålet om hvorfor jeg for eksempel mener at det vil være mulig å redusere brannskadene i Norge med 50 % over en 4-7 års periode, og hvordan jeg mener dette kan gjøres.
Dette er jeg sært forundret over. Hvorfor stiller man ikke slike spørsmål? Er det frykten for at det kan koste noe? Har man definert feil «fiende»? Er det fordi DBE tror de vet det meste som er verdt å vite og at alt skal skje gjennom forskriftene? Ligger konservatismen begravet i veggen i Tønsberg? Kanskje trenger man nye koster for a finne nye stier også i dette miljøet?
At 9 av 10 tilsyn ikke holder mål tror jeg faktisk er mer riktig enn de fleste andre påstander i dette temaet. Dersom man skal måle kvalitet i tilsyn må hele verdiskjeden inkluderes. Det er en kjensgjerning for både Nils Kristiansen og andre at man etter en rekke ar med tilsyn har fått orden på selve kundebesøket tilsynsdagen, men det er med skam å registrere at det er en sjeldenhet at pålegg og sanksjoner er i bruk slik de skal og bør. Mange krav som stilles i tilsynsrapporter utgjør tomme trusler fordi oppfølging med pålegg og sanksjoner ikke blir fulgt opp. Et gjennomgående problem er at vi i objektene finner de samme feil år etter år, også nevnt i tilsynsrapporter uten at frister blir overholdt og sanksjonert.
Det er omtrent som å bli tatt i 90 km/t i 60-sonen og få kjøre videre, eller ikke å betale rest skatten. Vi kjenner oss vel alle igjen i den verden. Et meget godt eksempel er når vi på Dagsrevyen, fra Trondheim, kunne se brannvesenet vise pressen rundt i en brannfelle med hybler hvor studenter angivelig bodde uten rømningsveier. Hvor ble det av stengningsvedtaket på stedet slik som andre mister førerkortet? Hva skal til for at brannvesenet skal definere overhengende fare for menneskers liv og anvende brannloven slik den er ment, for katastrofen skjer.
Det er aldri lett og påvise rett eller urett i detaljerte tallanvisninger, og jeg regner med at de fleste forstår at 90 % er valgt som en illustrasjon på hvor galt noen mener kvaliteten i tilsynet er. Det er også faktisk opp til tilsynet selv og føre dokumentasjon for at den er tilstrekkelig. Det jeg får bekreftet gang på gang er avvik fra tilsyn i forhold til slik det skal utføres etter regelverket.
Nils hevder, som DBE, at de blir flinkere. Det er heller ikke jeg i tvil om, men med det er det ikke sagt at det er godt nok. Vi har hatt FOBTOB/FOBTOT i 13 år nå og ingen kan komme å påstå at målsettingene er oppnådd. Jeg mener i tillegg at målsettingene er under et lavmål av hva man kunne forventet, ikke bare i tilsynssektoren, men i hele verdikjeden. I vår verden som privat foretak er de maål som settes avgjørende å oppnå for å overleve som bedrift, slik er det dessverre ikke i off. sektor- enda.
Samarbeid nevner Nils som et pre for forebyggende avdelinger i mellom. I dette er jeg kun delvis enig, og utsagnet viser at vidsynet er noe mangelfullt. Enda viktigere er det etter min oppfatning at man legger vekt på samhandling i et mer helhetlig perspektiv, for hva vi innenfor både privat og offentlig ‘ sektor skal gi markedet. Med effektive og forutsigbare tilsyn og en bransje som kan gi råd og levere varer og tjenester på en tilfredsstillende måte kan vi uten særlig problemer oppnå en reduksjon i branner på inntil 50 % på få år. Med andre ord en målsetting om å nå Finlands nivå. Dette forutsetter at man våkner hos våre overordnede myndigheter og virkelig vil nå målene i den enkelte tilsynsavdelingen og bedrift. Jeg snakker da ikke om samarbeid, men bransjemessig samhandling.
Jeg kunne, dersom spalteplassen hadde tillatt det, gått lenger i min utdyping. Det burde kanskje også vært gjort fordi det er ikke den enkelte tilsynsmann eller kvinne som gjør en dårlig jobb. Det er heller ikke målene i seg selv som er gale. Det er rett og slett metoden og verktøyene for å nå målene vi må se på. Med dette mener jeg at de uheldige omstendighetene ligger i måten vi får servert, fordøyer og utøver regelverket samt organiseringen av alle aktører. Alt dette kan vanskelig besvares i en enkel artikkel med begrenset spalteplass, men jeg gjør det gjerne til DBE eller de enkelte brannvesen.
Til slutt i sin artikkel sparker Nils på konsulentene som for ham «står i motstandernes mål». For det første har ikke jeg definert motstanderen som kunden – det må jo Nils ha gjort. Etter min mening skal alle aktørene, inkludert Nils Kristiansen og resten av de norske brannvesen, skal sammen finne løsninger som forebygger og bekjemper branner mest mulig effektivt
Jeg forstår imidlertid problemet som Nils forsøker å få frem, nemlig at vi som konsulenter altfor ofte motgår brannvesenets krav. Dette problemet er imidlertid skapt av brannvesenet selv, blant annet fordi brannvesenet gir detaljkrav og løsninger for eiere og er fortsatt svært konservativt innrettet. Disse er ofte ikke underbygget eller dokumentert og derfor vil det nødvendigvis fremkomme andre resultater enn de som står fra før når vi gjør bl.a. beregninger og analyser. Løsningen på dette problemet er for brannvesenet å fremme andre metoder for å bringe frem løsningene. Dersom Nils Kristiansen og andre forebyggende sjefer samhandler med de øvrige aktørene vil vi sammen kunne løse dette på en formålstjenlig måte for alle parter også kunden.
Selvsagt er det lyspunkter blant de som utøver tilsyn. Jeg føler imidlertid at det er på tide at vi kommer ut av skapene og diskuterer dette problemet i åpenhet. Nettopp i Oslo Brannvesen og andre større brannvesen har vi et samarbeid i egenskap av samhandlingsdiskusjoner, erfaringsutveksling mm. Derfor er kanskje ikke Oslo Brannvesen den verste, men det var heller ikke meningen å utpeke noen verstinger med mine uttalelser. Meningen var å sette i gang debatten. Det har jeg klart bedre enn de fleste og ingen har foreløpig bestridt behovet for akkurat det.
Kvaliteten som bransjen totalt sett leverer i markedet er rett og slett for dårlig. Det viser DBE’s statistikker, det viser Forsikringsnæringens statistikker og det viser det vi hver dag møter hos kunder enten det er representanten for brannsynet eller konsulenten.
Motbevis det Nils, så skal jeg gi deg rett – ikke før.
Dag Skansen
COMMENTS