Som en oppfølging av ovennevnte problemstillinger, har derfor professor Henning Jakhelln ved institutt for offentlig rett ved Universitetet i Oslo, på oppdrag fra DBE utredet dette forhold.
Det oppleves ofte som en vanskelig balansegang for brannvesenet å skulle ivareta samfunnets sikkerhet, samt behov for beredskap og effektiv slukkeinnsats, samtidig som arbeidsmiljøloven pålegger enhver arbeidstaker en plikt, så vel som en rett, til å ivareta egen sikkerhet. Samfunnsplikten hviler tungt på brannmannskapet gjennom et underliggende krav fra samfunnet om bistand ved ulykker. Til dels føles det derfor problematisk fra brannvesenets side at man underlegges etterforskning, også ved redningsaksjoner som må karakteriseres som vellykket ved at liv har blitt reddet, men da på bekostning av avvik fra instrukser for redningsarbeidet.
Professor Jakhelln har i sitt bidrag lagt særlig vekt på følgende momenter:
Det ekstraordinære ved brannmannskapets arbeid
I likhet med et forholdsvis lite antall andre yrker har brannmannskapet et yrke hvor faregraden kan være stor. Når vi snakker om redningssituasjoner er faregraden høyere enn tilfellet vil være i de aller fleste andre arbeidsforhold. Spesielt må det også sies å være at utviklingen av redningssituasjoner ofte kan være vanskelig å forutse og dermed også å forberede og trene seg til. Det ekstraordinære ved brannvesenets arbeid skal tillegges vekt fremholder professor Jakhelln, men dette overskygger likevel ikke det uomtvistelige faktum at det i norsk rett er et gjeldende prinsipp om at arbeidsmiljøet skal være ”fullt forsvarlig”. Når vi vet at dette prinsippet kan være vanskelig å overholde i enhver sammenheng, stiller det desto større krav til gode rutiner og et godt gjennomført HMS-arbeid, dvs. at gode rutiner må foreligge i forkant av redningssituasjoner, slik at arbeidsmiljøet blir ivaretatt på best mulig måte under redningsarbeidet og øvelsessituasjoner.
Ansvaret til den som leder redningsoperasjonen
Ansvaret for et ”fullt forsvarlig arbeidsmiljø” under en redningsaksjon påhviler redningsledelsen, dvs. den eller de som forestår den operative del av redningsaksjonen. I selve redningssituasjonen vil mye av ansvaret være knyttet til skjønnsutøvelsen som må foretas der og da. Skjønnsvurderingen vil være knyttet til spørsmålet om den foreliggende faregrad vil overstige det forsvarlige, sett i sammenheng med den risiko som følger av arbeidsforholdet. I denne vurderingen må mannskapets utstyr, erfaring og kompetanse inngå. Også karakteren og omfanget av de verdier som skal reddes må tas med i betraktningen. Der det er snakk om å redde liv, kan man ut fra nødrettssynspunkter hevde at det er forsvarlig å akseptere en noe større risiko for redningsmannskapet enn hvor det er tale om å redde for eksempel materielle verdier.
Forutsatt at opplegget for redningsoperasjoner ligger på plass, fremholder professor Jakhelln at det vil ”måtte innrømmes ledelsen betydelig grad av skjønnsmessig vurderingsfrihet”. Mangler ved opplegget vil derimot medføre at redningsledelsen ”under en pågående redningsaksjon må være ekstra påpasselig med hensyn til redningsmannskapenes sikkerhet.” Jo større mangler, jo snevrere skjønnsmessig margin – jo bedre tilrettelagte forhold, jo romsligere skjønnsmessig margin.
Ansvaret til brannvesenets ledelse og kommunestyret
Ansvaret til ledelsen i brannvesenet vil strekke seg til tilrettelegging for et forsvarlig arbeidsmiljø i forkant av redningsaksjonen, så vel som under aksjonen. Ansvaret vil da være knyttet til å besørge at alle forhold legges til rette for å oppnå et forsvarlig arbeidsmiljø, dvs. iverksette øvelser, besørge utstyr etc. I den grad ledelsen for det enkelte brannvesen ikke får gjort denne jobben godt nok på grunn av knappe ressurser etc., vil det være særdeles viktig for ledelsen å rapportere om dette oppover i systemet slik at bevilgende myndigheter, som i dette tilfellet vil være kommunestyret, mottar rapporter og på denne måten får påpekt sin del av ansvaret. Manglende rapportering kan føre til at ansvaret ”stopper” ved brannvesenets ledelse i strafferettslig forstand.
Arbeidsgiveransvaret ligger både til den som leder redningsoperasjonen og til brannvesenets ledelse og overordnede myndigheter. Som nevnt ovenfor forutsetter dette at de ansvarlige myndigheter er kjent med situasjonen og får rapporter om manglene, slik at det fremkommer tydelig som en politisk prioritering hvorvidt man skal bevilge midler for å rette opp manglene, eller om man bevisst velger å prioritere dette ned.
Ansvaret til den enkelte arbeidstaker
Det er et prinsipp i norsk rett at man som arbeidstaker har rett til å nekte farlig arbeid. Dette er en generell plikt som alle arbeidstakere må forholde seg til. For arbeid som normalt sett innebærer en betydelig grad av fare må dette prinsippet likevel modifiseres. Det må legges til grunn at brannmannskapet gjennom inngåelsen av sitt arbeidsforhold til en viss grad har forpliktet seg til å utføre arbeidsoppgaver som innebærer en fare.
Retten til å nekte å utføre farlig arbeid er et rettsspørsmål av offentligrettslig karakter. Den enkelte arbeidstakers subjektive ønske eller villighet til å utføre en arbeidsoppgave er således ikke relevant. Hensynet til å verne den enkelte arbeidstaker må derfor gå foran den enkelte arbeidstakers eget ønske eller villighet til å utføre farefulle oppgaver. Dette utgangspunktet vil likevel i enkelte henseende måtte fravikes ut fra andre forhold som kommer inn, for eksempel verdier på det som skal søkes reddet.
Ut fra nødrettsbetraktninger må det derfor være plass til å nyansere forholdet mellom retten til å utføre farlige oppgaver og plikten til å nekte å utføre farlig arbeid. Professor Jakhelln fremsetter det syn at det ”må være plass for den oppfatning at redningsmannskapers plikt til å nekte å utføre arbeidsoppgaver må trekkes noe snevrere enn deres nektelsesrett.”
Det er i den sammenheng naturlig å legge vekt på om redningsmannskapet handler uten eller mot en ordre gitt av redningsledelsen. Hensynet til redningsaksjonen og øvrig mannskap tilsier at ledelsens ordre skal følges. Grunnen til dette er åpenbar; – man kan risikere å sette flere i fare ved å gjennomføre urimelig farefulle tiltak i redningssituasjoner. Unntakssituasjoner fra prinsippet om forpliktelsen til å utføre ordre, kan være situasjoner der redningsmannskapet har bedre oversikt over situasjonen enn ledelsen, samtidig som man er avskåret fra inngående kommunikasjon med ledelsen.
Kravet til et forsvarlig opplegg
Internkontrollen (HMS) er en forutsetning for å gjøre god innsats i redningsaksjoner. Mangler ved redningsopplegget vil ikke bare vil være i strid med de forskjellige spesialbestemmelser, men også i strid med arbeidsmiljølovens generelle krav til et fullt forsvarlig arbeidsmiljø. En konsekvens av manglende opplegg, som utstyr, trening etc. vil være at redningsopplegget tilpasses den økte faregrad som følger av slike mangler. Det kan derfor være ”nødvendig å nedgradere redningsopplegget slik at målet for redningsaksjoner legges lavere enn opprinnelig.”
Redningssituasjoner kontra øvelser
En viktig del av systemet, som skal være på plass, er opplæringen av brannmannskapet til å takle de situasjoner de kommer opp i. For å få best mulig utbytte av opplæringen, vil det ofte være påkrevd å legge øvelsessituasjonen så nær opp mot realistiske situasjoner som mulig, for nettopp å utløse stressfaktorer hos de som skal trenes. I arbeidsrettslig forstand kan man derfor hevde at arbeidstakerne er forpliktet så vel som berettiget til å delta på slike øvelser. Her fremholder likevel professor Jakhelln at lista for den akseptable risiko legges lavere for øvelsessituasjoner enn for redningssituasjoner, som en naturlig konsekvens av at det som skal reddes skal inngå som del av den skjønnsmessige vurdering.
Straffansvaret
Straffansvar krever skyld fra arbeidstakerens (redningsledelsens/ mannskapets) side, dvs. forsett eller uaktsomhet. Aktsomhetskravet må vurderes ”ut fra den enkelte situasjon, arbeidsoppgavens art og arbeidstakernes påpasselighet.” Det må derfor legges vesentlig vekt på hvilken tid arbeidstakeren har hatt til å områ seg på, om situasjonen var dramatisk, om det var tid til å samrå seg med andre ev. innhente ytterligere opplysninger etc. Da brannmannskapet har som oppgave å redde liv og verdier, betyr dette at disse har en grunnleggende arbeidsrettslig arbeidsplikt. Ved en aktsomhetsvurdering vil denne handlingsplikten tillegges vekt slik at redningsmannskapene gis tilstrekkelig handlingsrom for sin innsats, også i relasjon til egen sikkerhet. Det er derfor ”ikke hensiktsmessig å legge til grunn for streng aktsomhetsvurdering, fordi dette ikke er egnet til å stimulere innsatsviljen, men vil for så vidt kunne få den motsatte effekt.” På bakgrunn av dette bør aktsomhetskravet anses som overtrådt først når redningsmannskapet i ”urimelig grad har tilsidesatt egen sikkerhet, når det samtidig tas hensyn til de verdier som står på spill, og den ellers foreliggende situasjon.”
Politiets etterforskning av branner
Politiet er pålagt å etterforske alle branner. Avhør inngår som en naturlig og rutinemessig del av etterforskningen til politiet for å fastlegge årsaksforholdet. Årsaksforholdet refererer seg særlig til hvordan brannen oppsto, men også det øvrige hendelsesforløp. I en slik sammenheng er det naturlig å ta opp forklaringer fra redningsmannskapet. Professor Jakhelln vektlegger at en ”slik forklaring skal opptas rutinemessig, og indikerer i seg selv ikke at det foreligger noen mistanke om at redningsmannskapet har gjort seg skyldig i noe straffbart forhold”.
Publisert: 03-05-2003
COMMENTS