Jeg er enig med flere av disse merknadene, men jeg vil i dette innlegget prøve å utdype og gå litt lenger inn i problematikken enn hva Aalvik gjorde.
Den ene brannen etter den andre bekrefter at høyhus bygget på 1960 – 80 tallet kan være rene brannfeller. Dette dokumenterer at det bør satses mer på generell brannsikring av disse høyhusene, fremfor å satse på innkledning av balkonger som kanskje gjør bygningene totalt sett mer brannfarlige. Det bør være innlysende for de fleste, at det er godt anvendte penger å oppgradere og rehabilitere rømningsveier, før midler brukes til innglassing av altaner og lignende.
I mai 1998 henvendte Bergen Brannvesen seg til Statens Bygningstekniske Etat (BE) for å få avklart hvilke bygningstekniske krav som gjaldt ved rehabilitering (innglassing av altaner) på lav- og høyblokker. Problemstillingen kom første gang opp etter at Bergen Brannvesen var kritisk til, og etterlyste tilstrekkelig dokumentasjon på hvordan tiltaket oppfylte kravene til branncellebegrensende skillevegger og etasjeskillere. Krav som utløses ved innglassing/innbygging av altaner.
Etter at søknad om byggetillatelse med nevnte merknader var gitt fra bygningsmyndigheten, – merknader som utbygger mente var urimelig da deres løsninger var brukt og aksepterte i Oslo-, ønsket utbygger et avklaringsmøte med bygningsmyndigheten og brannvesenet.
I tillegg til utbygger deltok også representanter fra Balco Balkongkonstruksjoner AB (leverandør av innkledingsmaterialet) på møtet. I møte ble det vist til et referat med påtegning av Egil Berge fra Oslo brann og feiervesen og Svensk BSF 1995:17 Brannskydd. Balco Balkongkonstruksjoner AB anvender stål uten beskyttelse og med innlagt steinull for trinnlyd ved utvidelse av altaner.
Innholdet i referatet viste bla. til at dersom det bare ble brukt enkelt glass uten brannteknisk klasse, betraktes altanen/balkongen ikke å være en del av leiligheten og krav til brannmotstand mellom leilighetene, til og med 3. etasje, var da A-10. Ved bruk av isolerglass kom krav til branncellebegrensende tiltak mellom leilighetene. Dette var en akseptert løsning i Oslo. Bergen brannvesen tolker forskriften annerledes og stilte andre krav enn hva Oslo gjorde.
Med to så forskjellige fortolkninger av en og samme forskrift mente vi at problemet som tidligere nevnt burde legges frem for BE. Bergen Brannvesen mener det går klart frem av Teknisk forskrift til plan- og bygningsloven 97 med REN veiledning, hvilke krav som gjelder. Her snakker vi om ”kokebokløsningen” eller ”preaksepterte løsninger” ved rehabilitering og innbygging av altaner.
Det finnes også andre fremgangsmåter som kan føre til tilfredstillende resultat dersom man velger å analysere eller beregne. Dette kan være en noe tung måte å dokumentere kravene på. Denne fremgangsmåten kan derfor være best egnet for store byggverk og byggverk der utførelse eller design avviker fra den tradisjonelle. Intensjonen bak den nye forskriften er jo at sikre, gode og brukervennlige byggverk skal være lovlige selv om de avviker fra det tradisjonelle, dersom egenskapene kan dokumenteres.
REN 7-24 Brannspredning mellom brannceller i ulike plan
Her gis en del eksempler på hvordan slik brannspredning kan hindres. Jeg mener situasjonen endres vesentlig ved innkledning av altaner. Veiledningen tar høyde for krav til brannspredning via fasaden og mellom brannceller selv uten slik innkledning. Risikoen for brannspredning blir betraktelig større ved innkledning av altaner. En innkledd altan medfører oppbygging av varme røyk- og branngasser p.g.a flyttbar og fast innredning. Jeg er uenig i at skille mellom altanene til og med 3. etasje kan være A-10.
Dersom dette skille samtidig skal benyttes som rømning ved at skille mellom leilighetene sparkes ut, vil det forverre situasjonen og føre til at røyk- og brannspredning mot andre brannceller spres fritt (en slik løsning er ofte ønskes av utbygger).
Det brannmester Aalvik kanskje mener, er de mangelfulle kvaliteter rømningsveiene i slike høyhus har. I alt for mange bygninger her i landet, er rømningsveier brannteknisk feil, avviker fra forskriftens minimumskrav og er direkte farlig for dem som skal bruke dem i en evakueringssituasjon. Det er ofte kun ett trapperom (som ikke er Tr3) som fort fylles med røyk og gjør rømning vanskelig, som brannmester Aalvik korrekt påpeker. Og det kan være svalganger med et trapperom midt på, med vinduer uten brannmotstand som må passeres ved brann.
Det burde ikke være mulig å starte rehabiliteringstiltak for oppgradering av understandard og økt bekvemmelighet, før det kan dokumenteres at sikkerheten til brukerne er tilfredstillende ivaretatt. I svært mange sammenlignbare tilfeller hvor sikkerheten ikke er tilfredstillende, blir lokaler stengt, biler avskiltet osv. Hva med bygningene? Er årsaken våre holdninger? Er det mangel på vilje og eller kunnskap?
Vi hører stadig at kravene ikke gjaldt da bygget ble oppført. I tillegg har vi kost/nytte og konsulenter som ”prostituerer” seg og løper æren for eiere som ikke tar sikkerhet på alvor.
Noen bygninger er så gamle at det ikke var forskrifter da de ble oppført. Hvilke krav gjelder for disse bygningene? Eller kan det ikke stilles noen krav til disse bygningene?
Jeg vil minne om de mange muligheter plan- og bygningsloven med tilhørende forskrifter gir og brannloven som har en rekke hjemler for å ta vare på personsikkerheten, og til dels også verdisikkerheten i bygninger. Samtidig må bygning- og brannmyndigheten bli flinkere til å ta i bruk alle de muligheter og plikter lovverket gir oss med dette arbeidet.
Jeg vil nevne de viktigste lovhjemler, slik jeg ser det:
Krav i medhold av plan- og bygningsloven 1997 (Pbl).
Pbl § 80. ”Bygning og virksomhet som medfører fare eller særlig ulempe, gjelder for bestående bygninger”. Når det gjelder eventuelle krav stilles disse først og fremst til bygninger som vurderes å ha dårligere sikkerhet enn det som aksepteres i tilsvarende nye bygninger. Målet er å bringe brannteknisk svake bygninger opp mot det sikkerhetsnivået som kreves for nye bygninger. Pbl § 80- ”bygning og virksomhet som medfører fare eller særlig ulempe” gjelder for bestående bygning. Men ikke hvilke som helst krav kan stilles.
Krav må ligge innenfor rammen av de mål Pbl søker å ivareta. Kommunen kan for eksempel ikke stille strengere krav enn hva som følger av Teknisk forskrift til plan- og bygningsloven 1997 (TEK) bare fordi den finner det hensiktsmessig og ekstra betryggende. Ytterligere krav må være begrunnet i faglige vurderinger. Reelle hensyn kan tale for at kommunen i enkelte tilfeller vil ha en plikt til å stille slike krav, selv om § 80 kun bruker ordet ”kan”. I spesielle tilfeller kan forholdene være av en slik karakter at det vil kunne være uforsvarlig å ikke stille strengere krav enn det som følger av TEK.
Selv om dette lovverket ligger utenfor brannloven med tilhørende forskrifters virkeområde, vil de samme reelle hensyn underbygge brannvesenets faglige totalvurdering av disse eiendommene, når vi søker å forbedre personsikkerheten basert på brannloven med tilhørende forskrifter.
Brannloven og ”Pliktsubjektet”
Skal vi få bukt med den manglende personsikkerheten disse bygningene har, må en ubetinget innføre ansvarsprinssippet eierne av disse bygningene har, fullt ut. Ansvarsprinsippet eier har for personsikkerhet bør være tilstrekkelig for å iverksette de nødvendige tiltak på eiendommen.
Brannlovene § 25 anvendes der det stilles krav om ytterligere sikringstiltak. Dersom krav om sikringstiltak følger av forskriften, eller at bygningen skulle hatt slik brannteknisk sikkerhet da den ble satt opp, er det ikke å betrakte som ytterligere sikringstiltak. Det vil da være feil eller mangel, og pålegg om utbedring skal gis av brannsjefen.
Jeg vil her gjengi noe av innholdet i brevet Bergen Brannvesen sendte til BE:
– Dersom et slikt skille ikke skal sparkes bort ved rømning, er det da tilstrekkelig med A-10 og hvorfor ?
– Er det avgjørende om man bruker enkeltglass eller isolerglass om brannkrav til
skille/branncelle mellom altanene tilsvarende bygningens brannklasse (BKL)
som vist i REN, skal komme til utførelse ?
– Utvides altanen, bruker leverandøren stål uten beskyttelse og med en innlagt
steinull for trinnlyd. Dersom eksisterende utkraging er min. 1,20 meter (som eks. vist i REN 7- 24 fig.15 brennbar yttervegg) og utvidelsen forlenges der fra, er kravet til materialet som nyttes da EI 60 ?
Dette var svaret fra BE:
Krav til balkonger som bygges inn.
Ved innbygging av balkonger må det legges vekt på at innbyggingen ikke skal bidra til økt fare for brannspredning i bygningen. Anbefalte løsninger vil være bestemt blant annet av utformingen av fasaden som balkongen er en del av, eksempelvis om balkongen ligger utenpå fasaden eller om er trukket inn. Fordi det ville være svært omfattende og vurdere alle aktuelle løsninger, vil vi besvare spørsmålet på et generelt grunnlag.
Økt fare for spredning av røyk og branngasser mellom leilighetene.
Ved innbygging av balkonger må det treffes nødvendige tiltak slik at fare for spredning av røyk og branngasser mellom ulike brannceller ved en eventuell brann, ikke øker på grunn av innkledningen. Tilstrekkelig tiltak for å redusere fare for spredning av røyk og branngasser mellom innkledde balkonger vil være å utføre disse som en del av innenforliggende branncelle (leilighet). Dette innebærer at bygningsdeler som omslutter balkong utføres i samsvar med kravene til branncellebegrensende bygningsdel for den aktuelle brannklassen.
Dersom innbygget balkong ikke utføres som del av innenforliggende branncelle må balkongen utføres hovedsakelig av ubrennbare materialer. Det må generelt benyttes materialer som gir lite bidrag til økt brannbelastning. Dersom flere balkonger er bygget sammen må disse skilles med branncellebegrensende bygningsdeler. Det kan benyttes enkelt glass ved innglassing av balkongen.
Økt fare for spredning av brann i fasaden
For at innbyggingen ikke skal føre til økt fare for spredning av brann i fasaden må materialer som benyttes i innkledningen ha overflater i samsvar med forutsetningene i
§ 7 – 24.2 i veil. til TEK.
Krav til bæreevne
Dersom balkongen blir å anse som del av innenforliggende branncelle må det stilles tilsvarende krav til de deler av balkongen som er bærende som til bygningens øvrige bæresystem. Dersom balkongen ikke blir å anse som del av innenforliggende branncelle anses det ikke nødvendig å stille krav til balkongens bæresystem.
Jeg vil samtidig sterk beklage at det samarbeidet bygnings- og brannmyndigheten i Bergen hadde og som det vises til i dette innlegget, er opphørt. Bygningsmyndigheten ser ikke lenger behov for et slikt samarbeid, da dette arbeidet i dag er privatisert.
Publisert: 04-09-2002
COMMENTS