Tittelen på boka ”Tunnelbrann – Dokumentasjon og korrupsjon” beskriver meget godt hva boka inneholder. Man får et grundig innblikk i Dahles noe anstrengte forhold til vegvesen og stat, der han hevder vegvesenet har forfalsket dokumenter og holdt tilbake viktige opplysninger og testresultater. Han mener også at enkeltpersoner i vegvesenet systematisk har motarbeidet ham gjennom flere år. En av årsakene til dette mener Dahle er at han i mange år har vært åpent kritisk til vegvesenets brannsikring, eller manglende sikring av tunneler. At Dahle selv driver et firma som tilbyr brannsikring av tunneler, blir av enkelte brukt imot ham. Å lese denne boka er nesten som å se en ”Brennpunkt dokumentar” der du lar deg sjokkere av de påståtte fakta som blir presentert. Samtidig så får du en solid faglig innblikk i tunnelbrannproblematikk og boka bør være en vekker for, ikke bare politikere og media, men også for oss som yrkesgruppe.

PE-skum
”Brannmannen” har ikke kapasitet til å sjekke at opplysningene som Dahle gir er riktige med hensyn til konflikten med enkelte av vegvesenets ansatte. En ting er imidlertid en ufravikelig sannhet og det er at det er PE-skum i norske tunneler. Når man vet hvor eksplosivt en brann i PE-skum utvikler seg, og når man samtidig vet at tunneler (lengre enn 500 meter) tross alt er særskilte brannobjekter, så er det merkelig at dette blir nærmest stilletiende godtatt. Som Dahle sier det i boka, så ville ingen drømt om å montere et så brennbart materiale i veggene og taket på et sykehus eller et hotell. Når man også har kunnskap om hva varmen gjorde med betongen i blant annet Mont Blanc- tunnelen og kanaltunnelen, så har man vanskelig for å akseptere at et tynt lagt med sprøytebetong kan være en fullverdig brannbeskyttelse av det som mange kaller, bensin i fast form. Spørsmålet er da om brannvesenet skal finne seg i dette. I dag så virker det som at brannvesen i Norge, med visse unntak, stilletiende godtar dette faktum.

Er det så at norske brannvesen stilltiende har godtatt PE-skummet? Vi stilte spørsmålet til brannsjef Kåre Steinsvik i Ålesund brannvesen. 

– I det interkommunale brannvernsamarbeidet rundt Ålesund har vi tilsynsansvaret i hele 17 vegtunneler på til sammen nærmere 30 km lengde. Samtlige tunneler har PE-skum i større eller mindre grad, noe ubeskyttet og noe med et lag sprøytebetong. Bare i den nærmeste tunnelen til brannstasjonen i Ålesund finnes det over 60.000 m2 med PE-skum, det meste uten særlig beskyttelse. Brennverdien er enorm og etter det vi har fått opplyst fra vegdirektoratet, er skummet i tillegg tilsatt bromider for å gjøre det mer tungantennelig. Resultatet er selvfølgelig at røykgassene fra en eventuell brann i tunnelene blir giftige og gjør en eventuell slokke- og redningsinnsats svært farlig for brannmannskapene. Riktignok har vi prosedyrer som sier at utrykningsbilene skal stanse på utsiden av tunnelen til situasjonen er sikker. I praksis er dette prosedyrer som lett blir brutt, sier Steinsvik.

– ”Brannmannen” har ikke rett i at vi brannsjefer stilltiende godtar bruken av PE-skum. Jeg har jobbet med å få Statens vegvesen til å bruke andre materialer i tunnelene helt siden 1985 da vi hadde vår første brann i PE-plater i en vegtunnel. Jeg har i hovedsak jobbet i kraftig motvind mot et sterkt statlig maktapparat og byråkrati. Fra vårt eget direktorat DSB har jeg fått moralsk støtte og i den seinere tid også faglig støtte. Men DSB godtar bruken av PE-skum når det blir tilstrekkelig beskyttet. Da hjelper det lite at en brannsjef i utkant-Norge påstår at det slett ikke er mulig å sikre PE-skummet på en tilstrekkelig måte.
– Geir Dahle spissformulerer seg ofte, men han i hvert fall har rett i noe: Det blir utøvet en betydelig maktarroganse i visse statlige organer.  Det er vanskelig og ofte umulig å få ut faglige opplysninger og hva som blir lagt til grunn for ulike avgjørelser i saker som gjelder tunnelbygging. I et slikt miljø er det lett å føle seg overkjørt og tilsidesatt. Boka hadde neppe kommet på trykk dersom samarbeidsklimaet i disse organene var bedre og mer åpent, avslutter brannsjef Steinsvik.

Meninger

”Brannmannen” ba også om en kommentar fra brigadesjef Trygve Holmgren i Oslo brann- og redningsetat om hans inntrykk etter å ha lest boka til Geir H. Dahle om ”Tunnelbrann – dokumentasjon og korrupsjon”.
– Forfatteren har uten tvil stor kunnskap om tunnelproduksjon og brannsikring av tunneler. Han har gjennom mange år vært aktiv i miljøet, både som næringsdrivende og som deltager under forsøk og forskningsprosjekter både i Norge og ute i Europa. Som han selv sier, er han den som samlet sett har vært til stede under flest brannforsøk i tunneler i Norge.
– Han har meget sterke utsagn rundt det han kaller myndighetenes manglende moral ved sikkerheten i norske veitunneler. Grovt sett gir han to grunner, den ene er bruken av PE-skum som frostsikring, den andre er forfalskning av dokumentasjon for materialer brukt til brannsikring av tunneler. Når jeg leser boka får jeg et inntrykk av at forfatteren oppriktig er opptatt av og bekymret for sikkerheten i norske tunneler. Jeg har prøvd å trekke ut momenter fra boka som for oss som utøvende brannfolk har stor betydning, og som vi bør diskutere med et åpent sinn. Mye av dette er sikkert kjent i det faglige brannmiljøet, men personlig må jeg innrømme at flere momenter var overraskende.

PE-skum som frostsikring
– Boka forteller at Statens vegvesen fra 1978 har brukt PE-skum som frostsikring av veitunneler i Norge. Ingen andre land i Europa bruker dette. Bruken var til å begynne med beskjeden, men økte kraftig utover 80-tallet. I siste halvdelen av 80-tallet  ble det montert opptil 400.000 m2 pr. år. På et tidspunkt ble det tatt i bruk et PE-skum som skulle være tungt antennelig. Dette mener forfatteren bare var et påfunn fra myndighetene for å få oppmerksomheten bort fra det virkelige problemet. For det første var antenneligheten ubetydelig lavere, for det andre var det nye skummet tilsatt stoffer som gjør røyken fra en brann farligere på grunn av høyere giftighet. For Oslos vedkommende har vi PE-skum i så å si alle våre tunneler.

Påkjenninger ved brann.
– Skummet er beskyttet av en påsprøytet spesiell betong som skal tåle en påkjenning fra en brann av en viss størrelse i et visst tidsrom. Dette er et viktig moment i boka, og selvfølgelig av stor betydning for oss som utøvere i en redningsaksjon. Forfatteren sår stor tvil om at betongen virkelig holder den temperatur og varighet som er foreskrevet, og det viser seg også at prøver tatt i ferdige tunneler avslører at tykkelsen på betongen er vesentlig mindre enn foreskrevet. Kontroller har vist at Ålesundtunnelen har en minimum tykkelse gjennom hele tunnelen på 3 til 5 mm. Har vi noen garanti for at det samme ikke er tilfelle i Oslos tunneler? Dersom betongen først ryker og PE-skummet blottlegges, vil det sannsynligvis raskt bli et inferno. PE-skummet har rikelig adgang til oksygen gjennom en useksjonert tunnelprofil i hele tunnelens lengde.

Veitunneler i vårt område.
– I Oslo har vi med ett unntak bare to-løpstunneler. Vi har videoovervåking til Vegtrafikksentralen og på forhånd fastlagte utrykningsprosedyrer. Vegtrafikksentralens rutiner for bruk av mekanisk ventilasjon, er tilpasset våre prosedyrer. Innsatstiden i vårt område er kort for alle tunnelene. Dette gjør at vi er heldigere stillet enn mange av våre kollegaer andre steder i Norge. Men dersom vi får en hendelse hvor sikringsbetongen ryker, kan vi få store problemer.
– Personlig kan jeg si at boka har vært en vekker når det gjelder faktiske opplysninger om byggemetoder og dokumentasjon av materialer til sikring av tunneler. Vi bør ta debatten alvorlig og diskutere tiltak på dette for oss viktige fagfelt, avslutter Holmgren.