Berget kyr og verdier for flere millioner kroner

Lunner og Gran brann og redning rykket i januar ut på en kraftig låvebrann. Da brannvesenet meldte brannen slukket var låven brent ned, men 19 kyr ble reddet ut og hovedhuset og stabburet sto tilnærmet upåvirket igjen etter den kraftige brannen.

I dagene etter brannen fikk brannvesenet mye heder og ære i lokalmediene. Som brannmann blir jeg fort nysgjerrig på hvilke tiltak kollegene mine har gjort for å oppnå et så godt resultat. Gleden var derfor stor da artikkelforfatteren fikk muligheten til å komme på «kaffebesøk» til brannstasjonen på Gran for å slå av en prat. 

Brannformann Lars Lindal er en av fire faste mannskaper i dagtidsstyrken på brannstasjonen på Gran. De har en egen vaktordning med rullering av de ulike rollene på bilen og han var utrykningsleder denne dagen. Jeg får en hyggelig omvisning på stasjonen før vi havner på et møterom med både rapporter, logger og bilder fra hendelsen. Jeg slår meg ned i stolen og forstår at jeg møter en godt forberedt Lindal, som fyller opp kaffekoppen, smiler og retter blikket mot skriveblokka mi.

«Melding om brann i låve. Vi har sendt full alarm. Det er bekreftet dyr inne». – Det var første meldinga vi fikk inn, sier Lindal. Gjennom kollegaene mine skjønte jeg det var et sted i Oppdalen og kartverket ville ha oss i en retning som jeg vet blir en omvei. Jeg ga derfor beskjed at vi kom til å kjøre en alternativ vei når vi nærmet oss adressen.
Lindal er kjent der oppe, og visste at veien som GPS`en valgte var mer tungkjørt og tidkrevende for en flere tonn tung brannbil.

Full fyr

Lindal tok kontakt med 110-sentralen og søkte etter mer informasjon. I bakgrunnen spraket det i høyttaleren på BAPS-kanalen og han skjønte på intensiteten og mengden av beskjeder som kom at dette var en større jobb. 110-sentralen meldte tilbake at det var snakk om at det kun var dyr som var igjen i fjøset og at det ikke skulle være noen øvrige farer for brannmannskaper i form av gass under trykk etc. I tillegg fikk Lindal og hans mannskaper atter en gang beskjed om at det var full fyr og at folk ikke klarte å ta seg nær bygget grunnet strålevarmen og røyk.

- Jeg snudde meg mot mannskapene i baksetet for å forsikre meg om at de også hadde hørt det samme som meg. På vei utover diskuterte vi mulige scenarioer og taktikker, alt for å komme i innsats så fort som mulig. Jeg hørte også at flere enheter fra brann var på vei og skjønte at vi fikk mye ressurser på denne hendelsen, sier Lindal.

De hadde også to vanntankbiler på vei fra Roa og Brandbu, noe de kom til å være helt avhengige av.
– Vi hadde sett den svarte røyken lenge, men idet vi kom over toppen på Raastadbakka så vi låven. Det brant over hele takflaten og min første vurdering var at her måtte vi konsentrere oss om å berge tilstøtende bygg. Vi planla derfor allerede i bilen å bruke One-seven for å skumlegge samtlige fasader som ble eksponert for strålevarmen. 

- I det vi svingte inn på gårdstunet boblet malinga på hovedhuset og vinduene sprakk. Innsatsleder brann var fremme litt før oss og hadde allerede fått oversikt. Han anviste hvor han ville at vi skulle plassere bilen og da jeg hoppet ut fikk jeg beskjed om at han trodde at dyrene fortsatt var i live og at brannen ennå ikke hadde nådd fjøset.

Lindal retter seg opp og strekker seg mot kaffekoppen før han fortsetter.

Vanskelig å få ut dyra

Slangeutlegget vårt var ute på et blunk og røykdykkerlederen fikk beskjed om at det var en livreddende innsats, og hvor inngangen var. Varmen på tunet var intens og jeg måtte dra ned visiret på hjelmen da jeg snudde meg mot låven. I sidesynet kunne jeg skimte sjåføren min jobbe iherdig med å skjerme hovedhuset og stabburet med skum. Gresset rundt oss tok fyr. 

Etterhvert som røykdykkerne jobber seg inn i fjøset fikk man bekreftet at dyrene var i live, men det var vanskelig å få de ut.
    •    Flammene sto mot den delen av fjøset hvor utgangen er, men dyrene var forholdsvis rolige. Tiden gikk og mannskapene jobbet inne, men ingen dyr kom ut. For meg som sto ute føltes det som en evighet. Etterhvert ble jeg bekymret over om etasjeskilleren til loftet ville rase og ba etterhvert røykdykkerne om å trekke ut. Samtidig hadde det tatt bra fyr i en del høyballer på baksiden av låven. Her opprettet vi raskt en egen sektorleder og det ble også tatt i bruk flere traktorer til å flytte og åpne opp den kompakte massen som brant.
Kort tid etter at dykkerne hadde kommet ut fra fjøset, avtok brannen på loftet og flere røykdykkere hadde ankommet.
    •    Vi knuste vinduene for å gjøre forholdende så gode som mulig og gjorde et nytt forsøk inn mot fjøset. Vi hadde nå også etablert slukking med One-seven på loftsdelen over fjøset, noe som ga god effekt. Kort tid etter at vi gjenopptok innsatsen mot fjøset kom det første dyret ut. Det var en herlig følelse, sier Lindal.

Etterhvert kom også de resterende dyrene ut, godt hjulpet av røykdykkerne som forsøkte å geleide dem trygt ut.
    •    Da vi fikk bekreftet at alle dyrene var ute, snudde jeg meg mot gårdstunet og så at alle bygningene sto. Foran dem sto en del mennesker som jublet og klappet i hendene sine. Det er sånne øyeblikk man husker lenge, sier Lindal og tar håndflatene rolig sammen.

    •    Låven hadde brent ned, men fjøset, hovedhuset, stabburet og dyra var berget. Jeg samlet da mannskapene mine for en liten prat, før vi omstilte oss og la en ny plan opp mot etterslukningsarbeidet og videre drift av skadestedet. Arbeidet med høyballene fortsatte noe, mens vi opprettholdt slukking av glør og overflater på låven med liften og noen strålerør. Jeg følte vi hadde såpass kontroll at vi etterhvert også avbestilte liften som kom fra Gjøvik.