Over halvparten av kirkebrannene starter ved en påtenning fra utsiden. Mange av de eldre kirkebyggene er bygget i laftet tre, bindingsverk eller reisverk med utvendig panel. Ved utskifting av utvendig panel har veggen ofte blitt lektet ut for å få bedre luftig. I tillegg ser vi at for mange bygg har konstruksjonen over tid forskjøvet seg og dannet flere åpninger og sprekker i panel og vegg – dette er åpninger som ikke er gunstig. De fleste eldre kirkebygg blir derfor ekstra sårbare for brannspredning som starter utvendig, fordi fasadene har mange åpninger og hull hvor brannen kan spres opp til tak.
Dette gjør brannsikring av fasaden på eldre kirkebygg ekstra viktig.
KA som er en arbeidsgiver- og interesseorganisasjon hvor en stor andel av medlemmene er forvalterne av Den norske kirkes bygninger, har i en årrekke jobbet med å øke brannsikkerheten i kirkebyggene.
Veileder utarbeidet
I 2014 satte KA i gang et prosjekt for å finne gode passive brannsikre løsninger for kirkefasaden på eldre trekirker. I prosjektgruppa medvirket Ingrid Staurheim fra KA, Karin Axelsen fra Riksantikvaren og Geir Jensen fra COWI. Prosjektgruppa knyttet også til seg fagpersoner i en rekke firma som arbeider med restaurering av eldre trebygninger. Resultatet av arbeidet er en veileder som ser på brannstoppløsninger i kirker fra perioden 1600-1900. Veilederen ligger tilgjengelig på www.ka.no
Det prosjektgruppa tok utgangspunkt i var tidligere branner i kirker og andre eldre trebygninger hvor brannen hadde spredd seg svært raskt i luftespalte bak kledning. Vi så at oppdrift kunne føre til at brannen strakk seg 5-10 ganger høyere på samme tid sammenlignet med brann på utsiden av kledningen. Dette betydde at en bygning som hadde både luftet kledning og luftet takfot ville kunne bli meget raskt overtent.
Det er ønskelig å hindre antenning av kirker utenfra, samt hindre at antenningen bidrar til brannspredning og totalskade. Vi ønsket derfor å se på løsninger for at fasade, loft og takfot kunne utøve passiv motstand mot antenning og spredning inntil utvendig brann slokker av seg selv, passerer eller slokkes av brannmannskap. Utvendig brann kan blant annet komme fra ildspåsettelse ved bunnsvill, ildspåsettelse av avfallsbeholdere, flyvebranner, gnistregn, vedlikeholdsarbeider, fyrverkeri, bråtebrann, gressbrann, barns lek med fyrstikker og brann som følge av lynnedslag etc.
Bevegelser i treverket danner åpninger
Erfaring fra tidligere branner har vist oss at en brann som kun opptrer på utsiden av kledningen ikke trenger å være kritisk, men når den kommer gjennom kledningen til hulrom kan den krype på skjulte steder og «sette seg», samt antenne brennbart materiale inne.
Åpninger trenger ikke være større enn 2 mm før det er tilstrekkelig for gnister og flammer å trenge gjennom. Vi kjente også til at mange eldre kirkebygg, som andre trebygninger over tid opplever at konstruksjonen kan flytte litt på seg og danne mange glipper og utette tilslutninger i bygningsskallet grunnet bevegelser i treverket.
Vi stod overfor to utfordringer når det gjaldt å hindre brannspredning fra fasaden til resten av bygningen. Det første var lufteåpninger som var konstruert for å lufte kledningen, mens det andre var lufteåpninger som man ikke trengte til lufting, men som var fremkommet av forandringer i bygningskroppen.
På 1600-tallet ble de fleste kirkene oppført i tre. Stavkonstruksjonen ble nå erstattet av lafteteknikken. Lafteteknikken var stort sett gjeldende herfra og frem til 1850-tallet. Det ble benyttet liggende eller stående trekledning, eller begge deler. Stående kledning ble ikke luftet, mens liggende kledning hadde ofte en luftespalte bak kledning.
Etter 1850-tallet ble det mer vanlig med reisverk og bindingsverksvegger, og det ble mer vanlig å lekte ut kledningen slik at det ble en luftespalte bak kledningen. Eldre kirker kan imidlertid ha nyere, luftet kledning.
Prosjektgruppa arrangerte befaringer i eldre trekirker, og et seminar i Trondheim, hvor vi inviterte fagpersoner som jobbet med restaurering og branntetting av eldre trehus. Veilederen viser til mange av de løsningene som ble drøftet på seminaret samt de prosjektgruppa har løftet frem som gode og brannsikre løsninger for å både fasadeåpninger som skal fungere som lufting, og de åpningene som ikke trengs for lufting og derfor kan tettes helt.
Brannstoppventil
Veilederen viser til tre hovedprinsipp for tetting av åpninger og hulrom i fasaden. Man bør først gå over fasaden og trette alle mindre sprekker og hull i selve trepanelet. Dette kan gjøres med dertil egnet materiale, for eksempel kitt.
Etter dette bør man sjekke ut alle åpninger og luftespalter mellom den ytre panelen og tømmerkassen, både ved bunnsvill og ved takfot. Her er det på mange kirkebygg flere større åpninger på grunn av forskyvning av treverket, som kan tettes med plank. Det er viktig å også se på unødige åpninger i selve grunnmuren, disse kan tettes med mur eller annen egnet tettemasse.
Når det gjelder de åpningene som er tenkt å være lufteåpninger, er det meget viktig at disse ikke blir tettet slik at den nødvendige luftingen blir forhindret.
Det prosjektet kom frem til for disse nødvendige lufteåpningene er å se på muligheten for å installere en hulromsventil i form av en brannstoppventil. Dette er en enkel løsning hvor lufting foregår gjennom et gitter, men som innehar en ekspanderende plate som ved en brann vil tette hele ventilen og slik hindre at brannen spres videre til hulrommet. Denne ventilen kan installeres i åpninger i grunnmur, ved bunnsvill og oppe ved takfot/gesims. Ventilen kan tilpasses bygningen, og den kan i de aller fleste tilfelles skjules slik at den ikke visuelt skjemmer bygget.
Prosjektgruppa konkluderte med at brannsikkerheten kan økes betraktelig ved hjelp av disse passive brannsikringstiltakene. KA har i sin siste kirkekontroll (Kirkekontroll 2014, se www.ka.no) anbefalt automatiske slokkeanlegg for 70-80 prosent av kirkebyggene i denne gruppen, grunnet en meget rask brannspredning. Vi anbefaler derfor at overnevnte passive brannsikringstiltak bør fungere som et supplement til et slokkeanlegg, fremfor å være eneste brannsikring.
Veilederen ligger tilgjengelig på KA sine nettsider, og er formidlet til alle landets fellesråd. Veilederen inneholder gode bilder og forklaringer på hvordan man bør gå frem for å brannsikre sine bygg. Med veilederen viser vi til at en del av brannsikkerheten kan gjøres relativt rimelig, men vi understreker samtidig at fellesrådet må innhenter godkjenning fra vernemyndigheter (for de byggene det er påkrevd) før de setter i gang, samt at man benytter seg av kyndige personer til å utføre arbeidet.
COMMENTS